Esekiel 20
1 I det syvende år, i den femte måned, på den tiende dag i måneden, kom nogen av Israels eldste for å spørre Herren, og de satte sig foran mig.
Pea naʻe hoko ʻo pehē ʻi hono fitu ʻoe taʻu, ʻi hono nima ʻoe māhina, pea ʻi hono hongofulu ʻoe ʻaho ʻi he māhina, naʻe haʻu ai ʻae niʻihi ʻi he kau mātuʻa ʻo ʻIsileli ke fakafehuʻi kia Sihova, pea naʻa nau nofo ʻi hoku ʻao.
2 Da kom Herrens ord til mig, og det lød så:
Pea naʻe hoko mai kiate au ʻae folofola ʻa Sihova, ʻo pehē,
3 Menneskesønn! Tal med Israels eldste og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Er I kommet for å spørre mig? Så sant jeg lever, lar jeg mig ikke spørre av eder, sier Herren, Israels Gud.
“Foha ʻoe tangata, lea ki he kau mātuʻa ʻo ʻIsileli, pea ke pehē kiate kinautolu, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; kuo mou haʻu ke fakafehuʻi kiate au? ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua, Hangē ʻoku ou moʻui, ʻe ʻikai te u tali ha fakafehuʻi meiate kimoutolu.
4 Vil du dømme dem, vil du dømme, menneskesønn? Tal til dem om deres fedres vederstyggeligheter
“ʻIkai te ke fakahalaia ʻakinautolu, ʻe foha ʻoe tangata, ʻikai te ke fakahalaia ʻakinautolu? Fakaʻilo kiate kinautolu ʻae fakalielia ʻo ʻenau ngaahi tamai:
5 og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: På den dag da jeg utvalgte Israel og løftet min hånd til ed for ætlingene av Jakobs hus og gav mig til kjenne for dem i Egyptens land, da jeg løftet min hånd til ed for dem og sa: Jeg er Herren eders Gud -
Pea ke pehē kiate kinautolu, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; ʻI he ʻaho ko ia naʻaku fili ʻa ʻIsileli, pea u hiki hake hoku nima ki he hako ʻoe fale ʻo Sēkope, pea naʻaku fakahā au kiate kinautolu ʻi he fonua ko ʻIsipite, ʻi heʻeku hiki hake hoku nima kiate kinautolu, pea u pehē, Ko au, ko Sihova, ko homou ʻOtua;
6 på den dag løftet jeg min hånd og tilsvor dem at jeg vilde føre dem ut av Egyptens land til et land som jeg hadde utsøkt for dem, et land som flyter med melk og honning, det fagreste av alle land.
ʻI he ʻaho naʻaku hiki hake hoku nima kiate kinautolu, ke u ʻomi ʻakinautolu mei he fonua ko ʻIsipite, ki ha fonua ne u fili mai moʻonautolu, naʻe fetāfeaki ai ʻae huʻahuhu mo e hone, ʻaia ko e fungani ʻi he fonua kotoa pē.
7 Og jeg sa til dem: Enhver av eder kaste bort de vederstyggeligheter hans øine henger ved, og gjør eder ikke urene med Egyptens motbydelige avguder! Jeg er Herren eders Gud.
Pea naʻaku toki pehē ai kiate kinautolu, Liʻaki atu ʻekimoutolu, ʻe he tangata taki taha ʻae ngaahi meʻa fakalielia ʻoku ne sio ki ai, pea ʻoua naʻa fakaʻuli ʻakimoutolu ʻi he ngaahi tamapua ʻo ʻIsipite: Ko au ko Sihova, ko homou ʻOtua.
8 Men de var gjenstridige mot mig og vilde ikke høre på mig; de kastet ikke bort de vederstyggeligheter som deres øine hang ved, og forlot ikke Egyptens motbydelige avguder. Da sa jeg at jeg vilde utøse min harme over dem, fullbyrde min vrede på dem midt i Egyptens land.
Ka naʻa nau angatuʻu kiate au, pea naʻe ʻikai te nau fanongo kiate au: naʻe ʻikai ke liʻaki taki taha ʻe he tangata, ʻae ngaahi fakalielia naʻa nau sio ki ai, pea naʻe ʻikai liakiʻi ʻekinautolu ʻae ngaahi tamapua ʻo ʻIsipite: ko ia naʻaku pehē ai, te u lilingi atu hoku houhau kiate kinautolu, ke fai ʻeku houhau kiate kinautolu ʻi he lotolotonga ʻoe fonua ko ʻIsipite.
9 Men det jeg gjorde, det gjorde jeg for mitt navns skyld, forat det ikke skulde bli vanhelliget for det folks øine som de bodde blandt, og for hvis øine jeg gav mig til kjenne for dem for å føre dem ut av Egyptens land.
Ka naʻaku ngāue koeʻuhi ko hoku huafa, koeʻuhi ke ʻoua naʻa fakalielia ia ʻi he ʻao ʻoe hiteni, ʻaia naʻa nau nofo ai, ʻakinautolu naʻaku fakahā au ʻi honau ʻao kiate kinautolu, ʻi heʻeku ʻomi ʻakinautolu mei he fonua ko ʻIsipite.
10 Og jeg førte dem ut av Egyptens land og lot dem dra inn i ørkenen.
Ko ia naʻaku pehē ai ke nau ʻalu atu mei he fonua ko ʻIsipite, pea u ʻomi ʻakinautolu ki he toafa.
11 Og jeg gav dem mine bud og kunngjorde dem mine lover; for det menneske som holder dem, skal leve ved dem.
Pea naʻaku foaki kiate kinautolu ʻeku ngaahi fekau, pea u fakaʻilo kiate kinautolu ʻa hoku finangalo, ʻaia ka fai ʻe he tangata te ne moʻui moʻoni mei ai.
12 Også mine sabbater gav jeg dem, så de skulde være til et tegn mellem mig og dem, forat de skulde vite at jeg er Herren, som helliger dem.
Pea naʻaku foaki foki kiate kinautolu ʻa hoku ngaahi ʻaho tapu, ko e fakaʻilonga kiate kinautolu mo au, ke nau ʻilo ko au ko Sihova, ʻoku fakamāʻoniʻoniʻi ʻakinautolu.
13 Men Israels hus var gjenstridig mot mig i ørkenen; de fulgte ikke mine bud og forkastet mine lover, enda det menneske som holder dem, får leve ved dem, og mine sabbater vanhelliget de grovelig. Da sa jeg at jeg vilde utøse min harme over dem i ørkenen og gjøre ende på dem.
Ka naʻe angatuʻu ʻae fale ʻo ʻIsileli kiate au ʻi he toafa: naʻe ʻikai te nau ʻalu ʻi heʻeku ngaahi fekau, pea naʻa nau paetaku ki hoku finangalo, ʻaia ka fai ki ai ʻae tangata, te ne moʻui moʻoni mei ai; pea naʻe fakalieliaʻi lahi ʻaupito ʻa hoku ngaahi ʻaho tapu: ko ia ne u pehē, te u lilingi hoku houhau kiate kinautolu ʻi he toafa, ke nau ʻauha ai.
14 Men det jeg gjorde, det gjorde jeg for mitt navns skyld, forat det ikke skulde bli vanhelliget for de folks øine for hvis øine jeg hadde ført dem ut.
Ka naʻaku ngāue koeʻuhi ko hoku huafa, ke ʻoua naʻa fakalieliaʻi ia ʻi he ʻao ʻoe hiteni, ʻakinautolu naʻaku ʻomi ai ʻakinautolu ʻi honau ʻao.
15 Men jeg løftet også min hånd for dem i ørkenen og svor at jeg ikke vilde la dem komme inn i det land som jeg hadde gitt dem, det land som flyter med melk og honning, det fagreste av alle land,
Kaeʻumaʻā foki, naʻaku hiki hake hoku nima kiate kinautolu ʻi he toafa, koeʻuhi ke u ʻomi ʻakinautolu ki he fonua naʻaku foaki kiate kinautolu ʻoku fetafeaki ai ʻae huʻahuhu mo e hone, ʻaia ko e fungani ʻi he fonua kotoa pē;
16 fordi de forkastet mine lover og ikke fulgte mine bud og vanhelliget mine sabbater; for deres hjerte fulgte deres motbydelige avguder.
Koeʻuhi naʻa nau paetaku ki hoku finangalo, pea naʻe ʻikai te nau ʻalu ʻi heʻeku ngaahi fekau, ka naʻa nau fakaʻuliʻi hoku ngaahi ʻaho tapu: he naʻe muimui honau loto ki honau ngaahi tamapua.
17 Men jeg viste dem skånsel og ødela dem ikke; jeg gjorde ikke aldeles ende på dem i ørkenen.
Ka neongo ia, naʻe mamae hoku mata kiate kinautolu, ke ʻoua naʻa fakaʻauha ʻakinautolu, pea naʻe ʻikai te u fakaʻosiʻosi ʻakinautolu ʻi he toafa.
18 Og jeg sa til deres barn i ørkenen: Følg ikke eders fedres bud og hold ikke deres lover og gjør eder ikke urene med deres motbydelige avguder!
Ka naʻaku pehē ki heʻenau fānau ʻi he toafa, ʻoua naʻa mou muimui ʻi he ngaahi fekau ʻa hoʻomou ngaahi tamai, pea ʻoua naʻa fai ki honau loto, pe te mou fakalieliaʻi ʻaki ʻakimoutolu ʻa honau ngaahi tamapua;
19 Jeg er Herren eders Gud; følg mine bud og hold mine lover og gjør efter dem!
Ko au ko Sihova ko homou ʻOtua; ʻeveʻeva ʻi heʻeku ngaahi fekau, pea tauhi ki hoku finangalo ke fai ki ai;
20 Og hellighold mine sabbater! De skal være til et tegn mellem mig og eder, forat I skal vite at jeg, Herren, er eders Gud.
Pea fakatapui ʻa hoku ngaahi ʻaho tapu; pea ʻe tuku ia ko e fakaʻilonga kiate kimoutolu mo au, koeʻuhi ke mou ʻilo, ko au, ko Sihova, ko homou ʻOtua.
21 Men barna var gjenstridige mot mig; de fulgte ikke mine bud og holdt ikke mine lover, så de gjorde efter dem, enda det menneske som holder dem, får leve ved dem; mine sabbater vanhelliget de. Da sa jeg at jeg vilde utøse min harme over dem, fullbyrde min vrede på dem i ørkenen.
Ka neongo ia naʻe angatuʻu ʻae fānau kiate au: naʻe ʻikai te nau ʻeveʻeva ʻi heʻeku fekau, pe te nau tauhi ki hoku finangalo, ke fai ki ai, ʻaia ka fai ʻe he tangata, te ne moʻui moʻoni mei ai; naʻa nau fakaʻuliʻi hoku ngaahi ʻaho tapu: ko ia ne u pehē ai, te u lilingi hoku houhau kiate kinautolu, ke fai ʻeku houhau kiate kinautolu ʻi he toafa.
22 Men jeg drog min hånd tilbake og gjorde det jeg gjorde, for mitt navns skyld, forat det ikke skulde bli vanhelliget for de folks øine for hvis øine jeg hadde ført dem ut.
Ka naʻa mo ia, ne u taʻofi ki hoku nima, pea u ngāue koeʻuhi ko hoku huafa, ke ʻoua naʻa fakalieliaʻi ia ʻi he ʻao ʻoe hiteni, ʻakinautolu naʻaku ʻomi ai ʻakinautolu ʻi honau ʻao.
23 Men jeg løftet også min hånd for dem i ørkenen og svor at jeg vilde sprede dem blandt hedningefolkene og strø dem ut i landene,
Pea naʻaku hiki hake foki ʻa hoku nima kiate kinautolu ʻi he toafa, koeʻuhi ke u fakahēʻi ʻakinautolu ki he lotolotonga ʻoe ngaahi hiteni, pea fakamovetevete ʻakinautolu ki he ngaahi fonua;
24 fordi de ikke holdt mine lover, men forkastet mine bud og vanhelliget mine sabbater, og deres øine fulgte deres fedres motbydelige avguder.
Koeʻuhi naʻe ʻikai te nau fai hoku finangalo, ka naʻa nau manukiʻi ʻa ʻeku ngaahi fekau, mo nau fakaʻuliʻi ʻa hoku ngaahi ʻaho tapu, pea naʻe muimui ʻa honau mata ki he ngaahi tamapua ʻo ʻenau ngaahi tamai.
25 Derfor gav jeg dem også bud som ikke var gode, og lover som de ikke kunde leve ved.
Ko ia naʻaku tuku kiate kinautolu ʻae ngaahi fekau naʻe ʻikai lelei, mo e tuʻutuʻuni ʻe ʻikai te nau moʻui ai;
26 Jeg lot dem bli urene ved sine offergaver, idet de lot alt som åpner mors liv, gå igjennem ilden, så jeg kunde ødelegge dem, forat de skulde kjenne at jeg er Herren.
Pea naʻaku fakalieliaʻi ʻakinautolu ʻi heʻenau ngaahi feilaulau ʻanautolu, ko e meʻa ʻi heʻenau tuku ke ʻalu atu ʻi he afi ʻaia kotoa pē naʻe haʻu mei he manāva, koeʻuhi ke u fakatōkilalo ʻakinautolu, koeʻuhi ke nau ʻilo ko au ko Sihova.
27 Tal derfor til Israels hus, menneskesønn, og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Også dermed hånte eders fedre mig at de viste troløshet mot mig;
“Ko ia, foha ʻoe tangata, lea atu ki he fale ʻo ʻIsileli, pea ke pehē kiate kinautolu, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; Ko e moʻoni, ko e meʻa eni kuo takuanoa au ʻe hoʻomou ngaahi tamai, koeʻuhi kuo nau fai ʻae angahala kiate au.
28 jeg førte dem inn i det land som jeg med løftet hånd hadde svoret å ville gi dem; men så snart de så en høi bakke eller et løvrikt tre, ofret de der sine slaktoffer og bar der frem sine harmelige offergaver; dit kom de med sin søte offerduft, og der utøste de sine drikkoffer.
He naʻe hili ʻeku ʻomi ʻakinautolu ki he fonua, ʻaia naʻaku hiki hake ai hoku nima kiate kinautolu, ke u foaki ia kiate kinautolu, pea nau toki mamata ki hono ngaahi potu māʻolunga kotoa pē, mo e vao ʻakau matolu, pea naʻa nau ʻatu ʻi ai ʻenau ngaahi feilaulau, pea nau fai ʻi ai ʻae fakahouhau ʻi heʻenau ngaahi feilaulau: naʻe ngaohi foki ʻi ai ʻenau fakanamu kakala, ʻonau lilingi ʻi ai ʻenau ngaahi feilaulau inu.
29 Da sa jeg til dem: Hvad er disse offerhauger, siden I søker til dem? - Og allikevel kalles de offerhauger den dag idag.
Pea naʻaku toki lea kiate kinautolu, Ko e hā ʻae potu māʻolunga ko ia, ʻaia ʻoku mou ʻalu ki ai? Pea ʻoku ui ia ko Pama, ʻo aʻu mai ki he ʻaho ni.
30 Si derfor til Israels hus: Så sier Herren, Israels Gud: Hvad? I gjør eder urene på samme vis som eders fedre og driver hor med deres vederstyggeligheter;
“Ko ia, lea ki he fale ʻo ʻIsileli, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; kuo mou fakalielia ʻo hangē ko hoʻomou ngaahi tamai? Pea ʻoku mou fai feʻauaki ʻo hangē ko ʻenau ngaahi fakalielia?
31 når I bærer frem eders gaver og lar eders barn gå gjennem ilden, gjør I eder ennu den dag idag urene ved alle eders motbydelige avguder - og jeg skulde la mig spørre av eder, Israels hus? Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, jeg lar mig ikke spørre av eder.
He ka mou ka ʻatu hoʻomou ngaahi feilaulau, pea ka mou ka tuku ke ʻalu atu ʻi he afi ʻa homou ngaahi foha, ʻoku mou fakalieliaʻi ʻakimoutolu mo homou ngaahi tamapua, ʻo aʻu mai ki he ʻaho ni: pea ʻe fakafehuʻi au ʻekimoutolu, ʻe fale ʻo ʻIsileli? ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua, hangē ʻoku ou moʻui, ʻe ʻikai te u tali haʻamou fakafehuʻi kiate au.
32 Og aldri skal det skje det som kommer eder i sinne, når I sier: Vi vil være som hedningene, som folkene rundt om i landene; vi vil dyrke tre og sten.
Pea ko ia ʻoku ʻi homou loto ke fai, ʻe ʻikai ʻaupito hoko ia, ʻaia ʻoku mou lea ʻaki, Te mau hangē ko e hiteni, ʻo hangē ko e ngaahi faʻahinga ʻi he ngaahi fonua, ʻoku tauhi ki he ʻakau mo e maka.
33 Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, jeg vil regjere over eder med sterk hånd og med utrakt arm og med utøst harme.
“ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua, ʻo hangē ʻoku ou moʻui, te u puleʻi moʻoni ʻaki ʻakimoutolu ʻae nima mālohi, pea mo e nima kuo mafao, mo e lilingi atu ʻoe houhau.
34 Og jeg vil føre eder ut fra de folk og samle eder fra de land som I nu er spredt i, med sterk hånd og med utrakt arm og med utøst harme.
Pea te u ʻomi ʻakimoutolu mei he kakai, pea te u tānaki ʻakimoutolu mei he ngaahi fonua kuo mou he ki ai, ʻaki ʻae nima mālohi mo e nima kuo mafao, pea mo e lilingi atu ʻoe houhau.
35 Og jeg vil føre eder til folkenes ørken, og der vil jeg gå i rette med eder, åsyn til åsyn;
Pea te u ʻomi ʻakimoutolu ki he ‘Toafa ʻoe Kakai,’ pea te ta fai mo koe ʻi ai ko e mata ki he mata.
36 likesom jeg gikk i rette med eders fedre i ørkenen ved Egyptens land, således vil jeg gå i rette med eder, sier Herren, Israels Gud.
Hangē ko ʻeku fai mo hoʻomou ngaahi tamai ʻi he toafa ʻoe fonua ko ʻIsipite, ʻe pehē ʻa ʻeku fai mo kimoutolu,” ʻoku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua.
37 Og jeg vil la eder gå forbi under hyrdestaven, og jeg vil føre eder inn i paktens bånd,
“Pea te u pule ke mou ʻalu atu ʻi he lolo vaʻa ʻakau, pea te u ʻomi ʻakimoutolu ke mou puke ki heʻeku fuakava:
38 og jeg vil skille ut fra eder de gjenstridige og dem som er falt fra mig; fra deres utlendighets land vil jeg føre dem ut, men til Israels land skal ingen av dem komme, og I skal kjenne at jeg er Herren.
Pea te u fakamaʻa ʻakimoutolu mei ho kau angatuʻu mo kinautolu ʻoku fai angahala kiate au: Te u ʻomi ʻakinautolu mei he fonua ʻoku nau ʻāunofo ai, pea ʻe ʻikai te nau hū atu ki he fonua ʻo ʻIsileli; pea te mou ʻilo ko Sihova au.
39 Og I, Israels hus! Så sier Herren, Israels Gud: Gå avsted, dyrk hver sine motbydelige avguder! Men siden skal I sannelig høre på mig og ikke mere vanhellige mitt hellige navn ved eders gaver og ved eders motbydelige avguder.
Pea ko e meʻa kiate kimoutolu, ʻe fale ʻo ʻIsileli, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; ʻAlu ʻakimoutolu, tauhi taki taha ki hono tamapua, ʻo fai ki mui foki, ʻo kapau ʻe ʻikai te mou fanongo kiate au: kaeʻoua naʻa mou toe fakalieliaʻi ʻa hoku huafa tāpuhā ʻi hoʻomou feilaulau, pea mo homou ngaahi tamapua.
40 For på mitt hellige berg, på Israels høie berg, sier Herren, Israels Gud, der skal hele Israels hus, alle som er i landet, tjene mig; der vil jeg ha behag i dem, og der vil jeg spørre efter eders offergaver og efter den førstegrøde som I bærer frem av alt det I helliger.
Koeʻuhi ʻe tauhi au ʻe he fale kotoa ʻo ʻIsileli, ʻi hoku moʻunga māʻoniʻoni, ʻi he moʻunga ʻoe māʻolunga ʻo ʻIsileli, ʻoku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua: te u maʻu ʻakinautolu ʻi ai, pea te u ʻamanaki ʻi ai ki hoʻomou ngaahi feilaulau, mo e ʻinasi mei hoʻomou meʻa foaki, mo hoʻomou meʻa māʻoniʻoni kotoa pē.
41 For den søte dufts skyld vil jeg ha velbehag i eder, når jeg fører eder ut fra de folk og samler eder fra de land som I nu er spredt i, og åpenbarer min hellighet på eder for hedningefolkenes øine.
Te u maʻu ʻakimoutolu mo hoʻomou namu kakala, ʻo kau ka ʻomi ʻakimoutolu mei he kakai, pea tānaki ʻakimoutolu mei he ngaahi fonua ʻaia kuo mou hē ki ai, pea ʻe fakamāʻoniʻoniʻi au ʻiate kimoutolu ʻi he ʻao ʻoe hiteni.
42 Og I skal kjenne at jeg er Herren, når jeg fører eder til Israels land, til det land som jeg med løftet hånd har svoret å ville gi eders fedre.
Pea te mou ʻilo ko au ko Sihova, ʻo kau ka toe ʻomi ʻakimoutolu ki he fonua ʻo ʻIsileli, ki he fonua ko ia, naʻaku hiki hake ai hoku nima, ke foaki ia ki hoʻomou ngaahi tamai.
43 Og der skal I komme i hu eders ferd og alle de gjerninger som I har gjort eder urene med, og I skal vemmes ved eder selv for alle de onde gjerninger som I har gjort.
Pea te mou manatu ʻi ai ki homou ngaahi hala, pea mo hoʻomou faianga, ʻaia kuo mou fakalielia ai; pea te mou fehiʻa kiate kimoutolu ʻi homou ʻao pe ʻomoutolu, koeʻuhi ko e ngaahi kovi ʻaia kuo mou fai.
44 Og I skal kjenne at jeg er Herren, når jeg gjør således med eder, for mitt navns skyld og ikke efter eders onde ferd og eders skamløse gjerninger, Israels hus, sier Herren, Israels Gud.
Pea te mou ʻilo, ko au, ko Sihova, ʻo kau ka ngāue kiate kimoutolu, koeʻuhi ko hoku huafa, ka ʻe ʻikai ke hangē ko homou ngaahi hala kovi, pe hangē ko hoʻomou fai fakalielia, ʻe fale ʻo ʻIsileli; ʻoku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua.”
45 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
Pea naʻe hoko mai foki ʻae folofola ʻa Sihova kiate au, ʻo pehē,
46 Menneskesønn! Vend ditt åsyn mot syd og prek mot Syden og spå mot skoglandet i syd!
“Foha ʻoe tangata, fakahanga ho mata ki he feituʻu tonga, pea tuku hoʻo lea ki he feituʻu tonga, pea ke kikite ki he vao ʻakau ʻoe ngoue ʻi he feituʻu tonga;
47 Og si til Sydens skog: Hør Herrens ord! Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg tender en ild i dig, og den skal fortære hvert friskt tre og hvert tørt tre i dig; den luende ild skal ikke utslukkes, men alle ansikter fra syd til nord skal bli forbrent ved den.
Pea lea ki he vao ʻakau ʻi he feituʻu tonga, Fanongo ki he folofola ʻa Sihova; ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; Vakai, te u tutu ʻae afi ʻiate koe, pea ʻe maumau ai ʻae ʻakau mata kotoa pē ʻoku ʻiate koe, mo e ʻakau mōmoa kotoa pē; ʻe ʻikai fuʻifuʻi ʻae afi ulo, pea ʻe mangia ai ʻae mata kotoa pē, mei he feituʻu tonga ʻo ʻalu ki he tokelau.
48 Og alt kjød skal se at jeg, Herren, har tendt den; den skal ikke utslukkes.
Pea ʻe mamata ʻe he kakai kotoa pē ko au, ko Sihova, kuo tutu ia; pea ʻe ʻikai fuʻifuʻi ia.”
49 Da sa jeg: Akk, Herre, Herre! De sier om mig: Han taler jo bare i lignelser!
Pea naʻaku toki pehē ai, “ʻOiauē, ʻe Sihova ko e ʻOtua! ʻOku nau pehē kiate au, ‘ʻIkai ʻoku lea ia ʻi he fakatātā pe?’”
