Predikerens 1
1 Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
Rijeèi propovjednika sina Davidova cara u Jerusalimu.
2 Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
Taština nad taštinama, veli propovjednik, taština nad taštinama, sve je taština.
3 Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
Kaka je korist èovjeku od svega truda njegova, kojim se trudi pod suncem?
4 Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
Naraštaj jedan odlazi i drugi dolazi, a zemlja stoji uvijek.
5 Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
Sunce izlazi i zalazi, i opet hiti na mjesto svoje odakle izlazi.
6 Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
Vjetar ide na jug i obræe se na sjever: ide jednako obræuæi se, i u obrtanju svom vraæa se.
7 Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
Sve rijeke teku u more, i more se ne prepunja; odakle teku rijeke, onamo se vraæaju da opet teku.
8 Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
Sve je muèno, da èovjek ne može iskazati; oko se ne može nagledati, niti se uho može naslušati.
9 Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
Što je bilo to æe biti, što se èinilo to æe se èiniti, i nema ništa novo pod suncem.
10 Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
Ima li što za što bi ko rekao: vidi, to je novo? Veæ je bilo za vijekova koji su bili prije nas.
11 Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
Ne pominje se što je prije bilo; ni ono što æe poslije biti neæe se pominjati u onijeh koji æe poslije nastati.
12 Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
Ja propovjednik bijah car nad Izrailjem u Jerusalimu;
13 og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
I upravih srce svoje da tražim i razberem mudrošæu sve što biva pod nebom; taj muèni posao dade Bog sinovima ljudskim da se muèe oko njega.
14 Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
Vidjeh sve što biva pod suncem, i gle, sve je taština i muka duhu.
15 Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
Što je krivo ne može se ispraviti, i nedostaci ne mogu se izbrojiti.
16 Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
Ja rekoh u srcu svom govoreæi: evo, ja postah velik, i pretekoh mudrošæu sve koji biše prije mene u Jerusalimu, i srce moje vidje mnogo mudrosti i znanja.
17 Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
I upravih srce svoje da poznam mudrost i da poznam bezumlje i ludost; pa doznah da je i to muka duhu.
18 For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
Jer gdje je mnogo mudrosti, mnogo je brige, i ko umnožava znanje, umnožava muku.
