Predikerens 1
1 Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
The words of the Preacher, the son of David, king in Jerusalem:
2 Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
“Vanity of vanities,” says the Preacher; “Vanity of vanities, all is vanity.”
3 Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
What does man gain from all his labor in which he labors under the sun?
4 Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
One generation goes, and another generation comes; but the earth remains forever.
5 Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
The sun also rises, and the sun goes down, and hurries to its place where it rises.
6 Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
The wind goes toward the south, and turns around to the north. It turns around continually as it goes, and the wind returns again to its courses.
7 Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
All the rivers run into the sea, yet the sea is not full. To the place where the rivers flow, there they flow again.
8 Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
All things are full of weariness beyond uttering. The eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.
9 Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
That which has been is that which shall be, and that which has been done is that which shall be done; and there is no new thing under the sun.
10 Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
Is there a thing of which it may be said, “Behold, this is new”? It has been long ago, in the ages which were before us.
11 Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
There is no memory of the former; neither shall there be any memory of the latter that are to come, among those that shall come after.
12 Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
I, the Preacher, was king over Israel in Jerusalem.
13 og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
I applied my heart to seek and to search out by wisdom concerning all that is done under the sky. It is a heavy burden that God has given to the sons of men to be afflicted with.
14 Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
I have seen all the works that are done under the sun; and behold, all is vanity and a chasing after wind.
15 Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
That which is crooked can’t be made straight; and that which is lacking can’t be counted.
16 Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
I said to myself, “Behold, I have obtained for myself great wisdom above all who were before me in Jerusalem. Yes, my heart has had great experience of wisdom and knowledge.”
17 Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
I applied my heart to know wisdom, and to know madness and folly. I perceived that this also was a chasing after wind.
18 For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
For in much wisdom is much grief; and he who increases knowledge increases sorrow.
