Predikerens 6
1 Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket:
Kaminawk khaeah hmuenzit ah kaom sethaih, ni tlim ah ka hnuk let bae vop:
2 Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.
koehhaih akoep hanah, Sithaw mah kami khaeah angraenghaih, hmuenmae tawnhhaih hoi pakoehhaih to paek; toe hmuenmae nuiah kanawm acaeng hanah paek ai pongah, minawk kalah mah kanawm acaeng haih lat; hae doeh azom pui ni, nathaih kasae ah ni oh.
3 Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får nogen jordeferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han.
Kami maet loe caa cumvaito tawnh moe, saning sawk parai ah hing cadoeh, hing thung koehhaih akoep ai, duek naah doeh kahoih ah aphum ai nahaeloe, anih pongah loe zok thungah kamro nawkta to hoih kue.
4 For som et intet kom det til verden, og i mørke går det bort, og med mørke blir dets navn skjult,
Zok thungah kamro nawkta loe azom pui ah tacawt moe, vinghaih thungah caeh, anih ih ahmin loe vinghaih mah ayaw khoep tih boeh.
5 og det har hverken sett eller kjent solen; det har mere ro enn han.
Anih loe ni to hnu vai ai, tidoeh panoek ai; toe anih loe minawk kalah pongah pop kue anghakhaih to hnuk.
6 Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke nytt noget godt - går ikke alt til ett sted?
Ue, anih loe saning sang hnetto hing langlacadoeh, a tawnh ih hmuen nuiah nawmhaih tawn ai; kaminawk loe ahmuen maeto ah na ai maw caeh o boih?
7 Alt menneskets strev er for hans munn, og allikevel blir hans attrå aldri tilfredsstilt;
Kami mah tha pathok moe, sak ih tok boih loe pakha han ih ni sak, toe caak koehhaih loe boeng thai ai.
8 for hvad fortrin har den vise fremfor dåren? Hvad fortrin har den fattige som vet å skikke sig blandt de levende?
Palungha mah kamthu pong kamtlai ah amekhaih timaw tawnh? Kahing kaminawk hmaa ah kawbangmaw khosak nahaeloe hoi tih, tiah panoek kamtang loe amekhaih timaw tawnh?
9 Bedre er det at øinene dveler ved det en har, enn at sjelen farer urolig om; også det er tomhet og jag efter vind.
Palung koehhaih bangah amkaeh khing pongah loe, mik hoi hnuk ih hmuen to hoih kue; hae doeh azom pui ni, takhi hnukah patom rumram baktiah ni oh.
10 Hvad der er blitt til, er for lenge siden nevnt med navn, og det er kjent hvad et menneske skal bli; han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han;
Vaihiah kaom hmuen loe canghni ah a poek ih hmuen to ni; kami loe angmah pongah thacak kue kami hoiah angnoek thai ai, hae loe kami khosakhaih dan boeh ni, tiah amtueng boeh.
11 for der er mange ord som bare øker tomheten - hvad gagn har mennesket av det?
Pop hmoek ah lok apaeh naah, avang ai lok to pop aep, to baktih lok mah kami han tih amekhaih maw ohsak?
12 For hvem vet hvad som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager, dem han tilbringer som en skygge? For hvem kan si et menneske hvad som skal hende under solen efter hans tid?
Tahlip baktiah kalaem thaih, avanghaih om ai hing thungah, kami han atho om hmuen mi maw panoek thaih? Kami duek pacoengah loe ni tlim ah timaw om tih, tiah mi mah maw thui thai tih?
