< Predikerens 5 >
1 Vokt din fot når du går til Guds hus! Å komme dit for å høre er bedre enn når dårene bærer frem offer; for de vet ikke at de gjør ondt.
Tauhi ho vaʻe ʻoka ke ka ʻalu ki he fale ʻoe ʻOtua, pea lahi hake hoʻo fiefanongo ʻi hoʻo fai ʻae feilaulau ʻae vale: he ʻoku ʻikai te nau tokanga ki he kovi ʻoku nau fai.
2 Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste sig med å bære frem et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få!
ʻOua naʻa ke ʻohonoa ʻaki ho ngutu, pea ʻoua naʻa vave ho loto ke fakahā ha meʻa ʻi he ʻao ʻoe ʻOtua: he ʻoku ʻi he langi ʻae ʻOtua, ka ʻoku ke ʻi māmani ko ē: ko ia ke siʻi ai hoʻo lea.
3 For av meget strev og kav kommer drømmer, og med for mange ord følger dårlig tale.
He ʻoku tupu ʻae misi mei he femouʻekina ki he ngāue; pea ʻoku ʻilo ʻae leʻo ʻoe vale ʻi he lahi ʻo ʻene lea.
4 Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover!
ʻOka ke ka fuakava ki he ʻOtua, ʻoua naʻa ke fakatuai hoʻo fai ki ai; he ʻoku ʻikai te ne leleiʻia ʻi he vale; fai koe ki he meʻa kuo ke fuakava ki ai.
5 Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det.
ʻOku lelei hake ke ʻoua ʻaupito naʻa ke fuakava, ʻi hoʻo fuakava kae ʻikai fai ki ai.
6 La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud: Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk?
ʻOua naʻa tuku ke fakahalaʻi koe ʻe ho ngutu; pea ʻoua naʻa ke pehē ʻi he ʻao ʻoe ʻāngelo, ko hoʻo fai hala: ko e hā ʻoku ke fakahouhauʻi ʻae ʻOtua ʻaki ho leʻo, pea te ne fakaʻauha ʻae ngāue ʻa ho nima?
7 For hvor det er mange drømmer, er det også megen tomhet, og likeså hvor det er mange ord. Frykt heller Gud!
He ʻoku lahi ʻae vaʻinga foki ʻi he lahi ʻoe misi mo e lea ʻoku lahi: ka ke manavahē koe ki he ʻOtua.
8 Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet tredes under føtter i landet, så undre dig ikke over den ting! For den som er høitstående, har en høiere til å vokte på sig, og en høieste vokter på dem begge.
Kapau ʻoku ke mamata ki he fakamālohiʻi ʻoe masiva, pea mo e mioʻi fakamālohi ʻae fakamaau mo e fai totonu ʻi ha vahefonua, ʻoua naʻa ke ofo ai: he ko ia ʻoku māʻolunga taha ʻi he māʻolunga kotoa pē ʻoku ne ʻafioʻi ia; koeʻuhi ʻoku ai ʻaia ʻoku māʻolunga hake ʻiate kinautolu.
9 Og en velsignelse for et land er det med alt dette at det har en konge som folket lyder.
Kaeʻumaʻā foki ko e tupu ʻoe kelekele, ko e meʻa maʻa e kakai kotoa pē: naʻa mo e tuʻi ʻoku tauhi ia mei he ngoue.
10 Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok; også det er tomhet.
Ko ia ʻoku manako ki he siliva ʻe ʻikai ke ne fiemālie ʻi he siliva; pe ko ia ʻoku manako ki he koloa ʻi he tupulaki ʻo ʻene meʻa: ko e vaʻinga foki eni.
11 Jo mere gods dess flere til å fortære det; og hvad gagn har dets eier av det, annet enn at han får se det?
Koeʻuhi ʻi he tupulekina ʻae meʻa, ʻoku tupu foki ʻakinautolu ʻoku nau kai ia: pea ko e hā hono lelei kiate kinautolu ʻoku ʻanautolu ia, ka ko ʻenau mamata pe ki ai ʻaki honau mata?
12 Arbeiderens søvn er søt, enten han eter lite eller meget; men den rikes metthet lar ham ikke få sove.
ʻOku fiemālie ʻae mohe ʻae tangata ngāue, neongo pe ʻoku siʻi pe ʻoku lahi ʻa ʻene kai: ka ko e lahi ʻoe meʻa ʻae koloaʻia, ko ia ʻoku ʻikai ke nau faʻa mohe ai.
13 Der er et stort onde, som jeg har sett under solen: rikdom gjemt av sin eier til hans egen ulykke.
ʻOku ai ʻae kovi lahi kuo u mamata ki ai ʻi he lalo laʻā, ʻa eni, ʻae tauhi koloa ke kovi ai ʻakinautolu ʻoku ʻanautolu pe ia.
14 Går denne rikdom tapt ved et uhell, og han har fått en sønn, så blir det intet igjen for ham.
Ka ʻoku maumau ʻae koloa ko ia ʻi he feinga kovi; pea ʻoku tupu ʻiate ia ʻae foha, ka ʻoku ʻikai ha meʻa ʻi hono nima.
15 Som han kom ut av mors liv, skal han igjen gå bort naken som han kom; og ved sitt strev vinner han ikke noget som han kunde ta med sig.
ʻO hangē ko ʻene haʻu mei he manāva ʻo ʻene faʻē, ʻe pehē ʻa ʻene ʻalu telefua atu ʻo hangē ko ʻene haʻu, pea ʻe ʻikai ha tupu ʻo ʻene ngāue te ne maʻu ke ʻave ʻi hono nima.
16 Også dette er et stort onde: Aldeles som han kom, skal han gå bort; hvad vinning har han da av at han gjør sig møie bort i været?
Pea ko e kovi foki eni ʻoku lahi, ʻa ʻene ʻalu ʻo tatau ʻi he meʻa kotoa pē mo ʻene haʻu: pea ko e hā ʻae lelei ʻoku maʻu ʻe ia ʻoku ngāue ki he matangi?
17 Dessuten eter han alle sine dager sitt brød i mørket, og megen gremmelse har han og sykdom og vrede.
ʻOku kai ʻe ia ʻi he fakapoʻuli ʻi he ʻaho kotoa pē, pea ʻoku lahi ʻae mamahi mo e tautea ʻoku hoko kiate ia ʻi hono mahaki.
18 Se, dette er det jeg har funnet godt og skjønt: å ete og drikke og å gjøre sig til gode til gjengjeld for alt det strev som en møier sig med under solen alle de levedager som Gud gir ham; for det er det gode som blir ham til del.
Vakai ki he meʻa kuo u mamata ki ai: ʻoku lelei mo totonu ki he tangata ke kai mo inu, pea ke fiefia ʻi he lelei kotoa pē ʻo ʻene ngāue, ʻaia ʻoku ne fai ʻi he lalo laʻā, ʻi he ʻaho kotoa pē ʻo ʻene moʻui, ʻaia kuo foaki ʻe he ʻOtua kiate ia; he ko hono ʻinasi ia.
19 Og når Gud gir et menneske rikdom og skatter og setter ham i stand til å nyte godt av det og ta det som blir ham til del, og glede sig i sitt strev, så er det en Guds gave;
Pea ko e tangata kotoa pē ʻaia ʻoku foaki ki ai ʻe he ʻOtua ʻae maʻumeʻa mo e koloa lahi, pea mo e mālohi ke ne kai mei ai, pea ke maʻu hono ʻinasi, pea ke fiefia ʻi heʻene ngāue; ko e foaki ia ʻae ʻOtua.
20 for da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet.
Pea ʻe ʻikai te ne tokanga mamahi ia ki he ngaahi ʻaho ʻo ʻene moʻui; koeʻuhi ʻoku tauhi ia ʻe he ʻOtua, pea ko ia ʻoku fiefia ai hono loto.