Predikerens 4
1 Fremdeles så jeg alle de voldsgjerninger som skjer under solen; jeg så de undertryktes gråt - det var ingen som trøstet dem; jeg så voldsmennene bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem.
Then I returned and saw all the oppressions that are done under the sun: and behold, the tears of such as were oppressed, and they had no comforter; and on the side of their oppressors there was power, but they had no comforter.
2 Da priste jeg de døde, de som allerede hadde fått dø, lykkelige fremfor de levende, de som ennu var i live,
Wherefore I praised the dead which are already dead more than the living which are yet alive;
3 men fremfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennu ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som skjer under solen.
yea, better than them both [did I esteem] him which hath not yet been, who hath not seen the evil work that is done under the sun.
4 Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag efter vind.
Then I saw all labour and every skilful work, that for this a man is envied of his neighbour. This also is vanity and a striving after wind.
5 Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt.
The fool foldeth his hands together, and eateth his own flesh.
6 Bedre er en håndfull ro enn begge never fulle av strev og jag efter vind.
Better is an handful with quietness, than two handfuls with labour and striving after wind.
7 Og ennu mere tomhet blev jeg var under solen:
Then I returned and saw vanity under the sun.
8 Stundom står en mann alene og har ingen annen med sig, hverken sønn eller bror, og allikevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øine blir ikke mette av rikdom. Men hvem strever jeg for og nekter mig selv det som godt er? Også det er tomhet, og en ond plage er det.
There is one that is alone, and he hath not a second; yea, he hath neither son nor brother; yet is there no end of all his labour, neither are his eyes satisfied with riches. For whom then, [saith he], do I labour, and deprive my soul of good? This also is vanity, yea, it is a sore travail.
9 Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev;
Two are better than one; because they have a good reward for their labour.
10 om de faller, kan den ene reise sin stallbror op; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise sig op!
For if they fall, the one will lift up his fellow: but woe to him that is alone when he falleth, and hath not another to lift him up.
11 Likeledes når to ligger sammen, så blir de varme; men hvorledes kan den som ligger alene, bli varm?
Again, if two lie together, then they have warmth: but how can one be warm [alone]?
12 Og om nogen kan vinne over den som er alene, så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.
And if a man prevail against him that is alone, two shall withstand him; and a threefold cord is not quickly broken.
13 Bedre å være en fattig og vis ungdom enn en gammel dåre av en konge, som ikke mere har forstand nok til å la sig advare;
Better is a poor and wise youth than an old and foolish king, who knoweth not how to receive admonition any more.
14 for fra fengslet kommer den ene ut og blir konge; den andre blir fattig, enda han er født i sitt kongedømme.
For out of prison he came forth to be king; yea, even in his kingdom he was born poor.
15 Jeg så alle de levende som ferdes under solen, følge med den unge mann, han den nye, som skulde trede i den gamles sted.
I saw all the living which walk under the sun, that they were with the youth, the second, that stood up in his stead.
16 Det var ingen ende på alt det folk han var fører for. Allikevel har efterkommerne ingen glede av ham, for også dette er tomhet og jag efter vind.
There was no end of all the people, even of all them over whom he was: yet they that come after shall not rejoice in him. Surely this also is vanity and a striving after wind.
