Predikerens 4
1 Fremdeles så jeg alle de voldsgjerninger som skjer under solen; jeg så de undertryktes gråt - det var ingen som trøstet dem; jeg så voldsmennene bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem.
I turned myself to other things, and I saw the false accusations which are carried out under the sun, and the tears of the innocent, and that there was no one to console them; and that they were not able to withstand their violence, being destitute of all help.
2 Da priste jeg de døde, de som allerede hadde fått dø, lykkelige fremfor de levende, de som ennu var i live,
And so, I praised the dead more than the living.
3 men fremfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennu ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som skjer under solen.
And happier than both of these, I judged him to be, who has not yet been born, and who has not yet seen the evils which are done under the sun.
4 Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag efter vind.
Again, I was contemplating all the labors of men. And I took notice that their endeavors are open to the envy of their neighbor. And so, in this, too, there is emptiness and superfluous anxiety.
5 Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt.
The foolish man folds his hands together, and he consumes his own flesh, saying:
6 Bedre er en håndfull ro enn begge never fulle av strev og jag efter vind.
“A handful with rest is better than both hands filled with labors and with affliction of the soul.”
7 Og ennu mere tomhet blev jeg var under solen:
While considering this, I also discovered another vanity under the sun.
8 Stundom står en mann alene og har ingen annen med sig, hverken sønn eller bror, og allikevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øine blir ikke mette av rikdom. Men hvem strever jeg for og nekter mig selv det som godt er? Også det er tomhet, og en ond plage er det.
He is one, and he does not have a second: no son, no brother. And yet he does not cease to labor, nor are his eyes satisfied with wealth, nor does he reflect, saying: “For whom do I labor and cheat my soul of good things?” In this, too, is emptiness and a most burdensome affliction.
9 Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev;
Therefore, it is better for two to be together, than for one to be alone. For they have the advantage of their companionship.
10 om de faller, kan den ene reise sin stallbror op; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise sig op!
If one falls, he shall be supported by the other. Woe to one who is alone. For when he falls, he has no one to lift him up.
11 Likeledes når to ligger sammen, så blir de varme; men hvorledes kan den som ligger alene, bli varm?
And if two are sleeping, they warm one another. How can one person alone be warmed?
12 Og om nogen kan vinne over den som er alene, så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.
And if a man can prevail against one, two may withstand him, and a threefold cord is broken with difficulty.
13 Bedre å være en fattig og vis ungdom enn en gammel dåre av en konge, som ikke mere har forstand nok til å la sig advare;
Better is a boy, poor and wise, than a king, old and foolish, who does not know to look ahead for the sake of posterity.
14 for fra fengslet kommer den ene ut og blir konge; den andre blir fattig, enda han er født i sitt kongedømme.
For sometimes, one goes forth from prison and chains, to a kingdom, while another, born to kingly power, is consumed by need.
15 Jeg så alle de levende som ferdes under solen, følge med den unge mann, han den nye, som skulde trede i den gamles sted.
I saw all the living who are walking under the sun, and I saw the next generation, who shall rise up in their places.
16 Det var ingen ende på alt det folk han var fører for. Allikevel har efterkommerne ingen glede av ham, for også dette er tomhet og jag efter vind.
The number of people, out of all who existed before these, is boundless. And those who will exist afterwards shall not rejoice in them. But this, too, is emptiness and an affliction of the spirit.
