Predikerens 1
1 Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
The words of the Preacher, the son of David, king of Israel in Jerusalem.
2 Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
Vanity of vanities, said the Preacher, vanity of vanities; all is vanity.
3 Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
What advantage [is there] to a man in all his labour that he takes under the sun?
4 Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
A generation goes, and a generation comes: but the earth stands for ever.
5 Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
And the sun arises, and the sun goes down and draws towards its place;
6 Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
arising there it proceeds southward, and goes round towards the north. The wind goes round and round, and the wind returns to its circuits.
7 Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
All the rivers run into the sea; and yet the sea is not filled: to the place whence the rivers come, there they return again.
8 Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
All things are full of labour; a man will not be able to speak [of them]: neither shall the eye be satisfied with seeing, neither shall the ear be filled with hearing.
9 Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
What is that which has been? the very thing which shall be: and what is that which has been done? the very thing which shall be done: and there is no new thing under the sun.
10 Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
[Who is he] that shall speak and say, Behold, this is new? it has already been in the ages that have passed before us.
11 Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
There is no memorial to the first things; neither to the things that have been last shall their memorial be with them that shall at the last [time].
12 Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
I the Preacher was king over Israel in Jerusalem.
13 og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
And I applied my heart to seek out and examine by wisdom concerning all things that are done under heaven, for God has given to the sons of men an evil trouble to be troubled therewith.
14 Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
I saw all the works that were wrought under the sun; and, saw, all were vanity and waywardness of spirit.
15 Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
That which is crooked can’t be made straight: and deficiency can’t be numbered.
16 Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
I spoke in my heart, saying, Behold, I am increased, and have acquired wisdom beyond all who were before me in Jerusalem: also I applied my heart to know wisdom and knowledge.
17 Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
And my heart knew much—wisdom, and knowledge, parables and understanding: I perceived that this also is waywardness of spirit.
18 For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
For in the abundance of wisdom is abundance of knowledge; and he that increases knowledge will increase sorrow.
