5 Mosebok 1
1 Dette er de ord Moses talte til hele Israel i ørkenen på hin side Jordan, i ødemarken, midt imot Suf, mellem Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab,
Hekah olka he Jordan rhalvang kah khosoek, Suph imdan kolken Paran laklo neh Tophel, Laban, Hazeroth neh Dizahab ah Israel boeih ham Mosesloh a thuipah.
2 elleve dagsreiser fra Horeb efter den vei som fører til Se'ir-fjellene, til Kades-Barnea.
Te vaengah Seir tlang long kah Horeb lamkah Kadeshbarnea he hnin rha hlai at longcaeh hla pueng.
3 Det var i det firtiende år, i den ellevte måned, på den første dag i måneden Moses talte til Israels barn og bar frem alt det Herren hadde befalt ham å tale til dem,
Kum likipa lo vaengkaha hla hlai at kah hla lamhma cuek dongah BOEIPAkaha uen boeih te Israel carhoek ham Mosesloh a thuipah.
4 efterat han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon, og ved Edre'i hadde slått Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot.
Heshbon ahaka ngol Amori manghai Sihon neh Edrei kah Ashtaroth ahaka ngol Bashan manghai Ogaa tloek phoeiah,
5 På hin side Jordan, i Moabs land, tok Moses sig fore å utlegge denne lov og sa:
Moab kho kah Jordan rhalvang ah BOEIPA kah olkhueng te Mosesloh koea thuicaih tih,
6 Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har I opholdt eder ved dette fjell.
“Mamih kah BOEIPA Pathenloh Horeb aha thui tah, 'Hekah tlang ah na omuh khaw rhoehcoeng.
7 Bryt nu op og gi eder på veien til amoritter-fjellene og til alle de folk som bor deromkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden, til kana'anittenes land og til Libanon, helt til den store elv, elven Frat.
Nangmih te hooiuh lamtah hlahuh laeh. Amori tlang neh a imben boeih ah, kolken tlang neh kolrhawk ah khaw, Negev neh Kanaan kho kah tuitun langkaeng long khaw, Lebanon tuiva Perath tuiva puei duela cetuh.
8 Se, jeg har gitt landet i eders vold; dra avsted og innta det land som Herren har tilsvoret eders fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem og deres ætt efter dem!
Nangmih mikhmuh kah khohmuen kam paek he hmuhuh. Cetuh lamtah panguh. Tekah khohmuen teni BOEIPAloh na parhoek Abraham taengah, Isaak taengah, Jakob taengah khaw amih phoeikah a tii a ngan taengah khaw paek ham la ola coeng.
9 Dengang sa jeg til eder: Jeg makter ikke alene å bære eder.
Te vaeng tue ah nangmih taengah ka thui vanbangla, “Nangmih khuen ham he kai loh kan na moenih.
10 Herren eders Gud har gjort eder tallrike, så I idag er som stjernene på himmelen i mengde;
BOEIPA na Pathenloh nangmih m'ping sak coeng dongah tihnin ah tah vaan kah aisi banglana yetcoeng.
11 og måtte bare Herren, eders fedres Gud, gjøre eder tusen ganger flere enn I er, og velsigne eder, som han har tilsagt eder!
Na parhoek kah BOEIPA Pathenloh nangmih taengkaha thui vanbang la nangmih tea pueh thawng khat lam khaw n'thap saeh lamtah yoethen m'pae saeh.
12 Men hvorledes kan jeg alene bære strevet og møien med eder og alle eders tretter?
Tedae nangmih kah laipuei neh hnophueih neh tuituknahte kai loh metlam ka phueih thai eh?
13 Kom med nogen vise og forstandige og prøvede menn fra hver av eders stammer! Så vil jeg sette dem til høvdinger over eder.
Te dongah namah koca khui lamkahaka cueih tihaka yakming nehaka ming thai hlang rhoekte namamih ham tuekuh lamtah amihte nangmihkaha lu la ka khueh eh?,’ ka ti.
14 Da svarte I mig: Det er både rett og godt det du sier.
Te vaengah kai te nan doouh tih, 'Na ol thui tete then, saii hamom,’na tiuh.
15 Så tok jeg høvdingene for eders stammer, vise og prøvede menn, og satte dem til høvdinger over eder, nogen over tusen og nogen over hundre og nogen over femti og nogen over ti, og jeg gjorde dem til tilsynsmenn over eders stammer.
Te dongahaka cueih tihaka ming hlang rhoekte namamih koca rhoek kah a lu la ka khueh eh. Te vaengah thawngkhat kah mangparhoek, yakhat kah mangparhoek, sawmnga kah mangparhoek neh hlangrha kah mangparhoek te nangmih soaha lu la ka khueh tih nangmih kocarhoek kah rhoiboei la om uh.
16 Dengang bød jeg også eders dommere og sa: Hør på de saker som eders brødre har sig imellem, og døm med rettferdighet mellem en mann og hans bror eller en fremmed som bor hos ham!
Te vaengah nangmih taengkah laitloekrhoek te ka uen tih, 'Na manuca rhoek loh a yaak koi la hlang neh a manuca lakloah khaw yinlai laklo ah khaw duengnah neh laitloekuh.
17 I skal ikke gjøre forskjell på folk når I dømmer; den minste som den største skal I høre på. I skal ikke være redde for nogen, for dommen hører Gud til. Men om nogen sak er for vanskelig for eder, skal I føre den frem for mig; så vil jeg høre på den.
Laitloeknah dongah hlang maelhmai souh boeh. Tanoe kangham lana yaak akhaw hlang mikhmuh ah bakuepuh boeh. Laitloeknah he Pathen hut laaom dongah nangmih hamaka kuel olka te tah kai taengla hang khuenuh lamtah n'yaak sak uh,’ ka tinah.
18 Og på samme tid bød jeg eder alt det I skulde gjøre.
Te vaeng tue kah nangmih kang uen olka boeih te saiiuh.
19 Så brøt vi op fra Horeb og drog gjennem hele den store og forferdelige ørken som I har sett, på veien til amoritter-fjellene, således som Herren vår Gud bød oss; og vi kom til Kades-Barnea.
Te dongah mamih BOEIPA Pathenkaha uen vanbangla Horeb lamkah m'puenuh tih khosoek khoham khaw boeihna hmuhuh. Rhih aka om Amori tlang long la n'cetuh tih Kadeshbarnea te m'phauh.
20 Da sa jeg til eder: Nu er I kommet til amoritter-fjellene, som Herren vår Gud vil gi oss.
Te vaengah nangmih taengah, “Mamih kah BOEIPA Pathenloh mamih taengah m'paek Amori tlang lana pawkuh coeng.
21 Se, Herren din Gud har gitt landet i din vold; dra op og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har tilsagt dig! Frykt ikke og vær ikke redd!
Na parhoek kah BOEIPA Pathenloh nangmih taengah, 'Rhih boeh, rhihyawp boeh,’ a ti vanbangla nangmih mikhmuh ah na BOEIPA Pathen loh m'paek ke souh. Khohmuen ke cet lamtah pang laeh,’ ka ti.
22 Da kom I til mig alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss beskjed om hvad vei vi skal dra dit op, og hvad byer vi kommer til!
Te vaengah kai taengla boeih na capituh tih, 'Mamih hmai ah hlang tueih uhsih lamtah khohmuen te ha hip uh saeh. Te daengah ni n'caeh hamkoi longpuei neh m'pha hamkoi khopueirhoek kah olkate mamih taengla hang khuen uh eh,” na tiuh.
23 Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blandt eder tolv menn, én mann for hver stamme.
Tekah olka ka mik dongaha thuem van dongah koca pakhatah hlangpakhat neh hlang hlai nitte nangmihkhui lamkah ka tuek.
24 Og de tok avsted og drog op i fjellene og kom til Eskol-dalen; og de utspeidet landet.
Te dongah hooiuh tih tlanglaa yoenguh phoeiah Eshkol soklong la pawkuh tihkhoa hipuh.
25 Og de tok med sig av landets frukter ned til oss, og de gav oss beskjed tilbake og sa: Det land som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land.
Te vaengah khohmuen thaihtae te a kut neha lohuh tih mammih taengla han suntlak puei uh phoeiah mamih ham olka ham voeihuh. Mamih kah Pathen BOEIPAloh mamih taengah m'paek khohmuenkaha thente khawa thuiuh.
26 Men I vilde ikke dra dit op; I var gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord.
Tedae caeh hamna huemuh pawt dongah na BOEIPA Pathen kah ol tena koekuh.
27 Og I knurret i eders telter og sa: Herren hater oss; derfor har han ført oss ut av Egyptens land og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
Namamih kah dap khuiah pataengna cailakuh tih, 'Mamih kah BOEIPA kah hmuhuetnah dongah mamih mitmoeng sak hamni Egypt kho lamloh n'khuentih Amori kut dongla n'thak.
28 Hvad er det for et land vi skal dra op til! Våre brødre har gjort vårt hjerte mistrøstig ved å si: Det er et folk som er større og høiere enn vi, og de har store byer med murer som når til himmelen; og der så vi også anakittenes barn.
Kaimih ta melam kacaeh uh eh? Mah manucaaka cetrhoek loh, 'Pilnamloh lenuh tih mamih lakah sang uh, khopueirhoekkhaw ka tihavong cakloh vaan duelaa pha, teahte Anakim carhoek khaw ka hmuh,’ a ti uh tih mamih kah lungbuei thinko hehoenga khahuh.
29 Da sa jeg til eder: I skal ikke forferdes og ikke være redde for dem;
Nangmih te, “Amih taengahna sarhing sak boeh, rhihuh boeh,’ ka ti.
30 Herren eders Gud, som går foran eder, han skal stride for eder, således som I så han gjorde for eder i Egypten
Nangmih mikhmuh kahaka cet na Pathen BOEIPAloh Egypt ah nangmih ham namamih mikhmuh kaha saii bang boeih la nangmih hama vathoh bitni.
31 og i ørkenen du har sett, der hvor Herren din Gud bar dig som en mann bærer sitt barn, på hele den vei I har vandret til I kom til dette sted.
Hekah hmuen na phauhduena caehuhvaengah longpueng khing ah hlangloh a caa poeh bangla khosoek ah BOEIPA na Pathenloh nangmih m'poeh te khawna hmuhuh coeng.
32 Men allikevel trodde I ikke på Herren eders Gud,
Tedae tekah olkaaom lalah nangmihloh BOEIPA na Pathen tena tangnahuh pawh.
33 han som gikk foran eder på veien for å søke ut leirplass for eder, om natten i en ild, så I kunde se den vei I skulde gå, og om dagen i en sky.
Longpueng ah na rhaehnah ham nangmih kah hmuen tlap te nangmih mikhmuh ah halo. Khoyinah hmai neh longpuei te nangmih n'tueng tih khothaihah cingmai nehna cetuh.
34 Da Herren hørte eders tale, blev han vred og svor:
Nangmih kah olka ol te BOEIPAloh a yaak vaengaha thintoek tih ola coeng.
35 Sannelig, ikke nogen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode land jeg har svoret å ville gi eders fedre -
“Na parhoek taengah paek ham ka caeng khohmuen then te he kah boethae thawnpuei hlang rhoek khuikah hlangloh hmu mahpawh.
36 ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det; ham og hans barn vil jeg gi det land han har trådt på med sin fot, for han har trolig fulgt Herren.
Jephunneh capa Kaleb long tah te a hmuh ni. BOEIPA hnukaha tlun van dongah a soaha cawt vanbangla khohmuen te anih taeng neh a carhoek taengahaka paek ni, ' a ti.
37 Også mig blev Herren vred på for eders skyld og sa: Heller ikke du skal komme der inn.
Nangmih kongah kai taengah khaw BOEIPAloh a thintoek tih, 'Nang khawna kun mahpawh.
38 Josva, Nuns sønn, som går dig til hånde, han skal komme der inn; styrk ham, for han skal skifte det ut til arv blandt Israel.
Na mikhmuh ahaka pai Nun capa Joshua tah kun ni. Israel te anihloh a pang hamcoeng dongah anih te mah talonglaeh.
39 Og eders barn, som I sa vilde bli til rov, og eders sønner, som ennu ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme der inn, dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.
Na ca te maeh la omnina tiuh cakhawa tue thae thenaka ming mueh na ca rhoek tah kun uh ni. Te dongah amih te khohmuen ka paek vetih amihloh a pang uh ni.
40 Men vend I om og ta ut i ørkenen, på veien til det Røde Hav!
Tedae nangmih te namamih maeluh lamtah carhaek li longpuei kah khosoekte paan uh,’ a ti.
41 Da svarte I og sa til mig: Vi har syndet mot Herren; nu vil vi dra op og stride, således som Herren vår Gud har befalt oss. Og I omgjordet eder med eders stridsvåben hver og en, og I holdt det for en lett sak å dra op i fjellene.
Te vaengah kai he nan doouh tih, 'BOEIPA taengah ka tholhuh coeng. Mamih kah Pathen BOEIPAkaha uen bangla boeih yoeng uhsih lamtah vathoh uh sih,’ na tiuh. Te dongah hlang khat rhip loh amah kah caemtloek tubael tea vahuh tih tlang la yoeng ham te na yoeikoeksakuh.
42 Da sa Herren til mig: Si til dem: I skal ikke dra op, og I skal ikke stride; for jeg er ikke med eder; I kommer bare til å bli slått av eders fiender.
Tedae BOEIPAloh kai taengah, “Amih te thuipah. Cetuh boeh, vathohuh boeh, nangmih lakli ah ka om pawt dongah na thunkharhoek kah mikhmuh ahna yawkuh mahpawt nim,” a ti.
43 Og jeg talte til eder, men I hørte ikke på mig; I var gjenstridige mot Herrens ord og dristet eder til å dra op i fjellene.
Nangmih taengah ka thui daena ngaiuh pawt tih BOEIPA ol tena koekuh. Na lokhakuh tih tlang lana lueiuh.
44 Da drog amorittene, som bodde der i fjellene, ut mot eder, og de forfulgte eder likesom en bisverm, og de slo eder sønder og sammen i Se'ir og drev eder like til Horma.
Te dongah nangmihaka doe ham tlang ahaka om Amori te halo tih khoiloh a cuk thil bangla nangmih te n'hloemuh phoeiah Seir lamkah Hormah duela nangmih te m'phopuh.
45 Og I vendte tilbake og gråt for Herrens åsyn; men Herren hørte ikke på eders klager og vendte ikke sitt øre til eder.
Te vaengahna balkhonguh tih BOEIPA mikhmuh ahna rhapuh dae nangmih ol te BOEIPAloh a yaak voel mueh la nangmih taengaha hna khaw kaeng pawh.
46 Og I måtte bli i Kades i lang tid, hele den tid I var der.
Te dongahni Kadesh kahna om uh te khohnin la khohnina yetna omuh.
