5 Mosebok 5

1 Og Moses kalte hele Israel til sig og sa til dem: Hør, Israel, de lover og de bud som jeg taler for eders ører idag, og lær dem og ta vare på dem så I holder dem!

Pea naʻe fekau ʻe Mōsese ke haʻu ʻa ʻIsileli kotoa pē, ʻo ne pehē kiate kinautolu, “Fanongo, ʻE ʻIsileli, ki he ngaahi tuʻutuʻuni mo e ngaahi fakamaau ʻaia ʻoku ou lea ʻaki ʻi homou telinga he ʻaho ni, koeʻuhi ke mou ʻilo ia, pea tauhi, pea fai ki ai.

2 Herren vår Gud gjorde en pakt med oss på Horeb.

Naʻe fai ʻe Sihova ko hotau ʻOtua ʻae fuakava mo kitautolu ʻi Holepi.

3 Ikke med våre fedre gjorde Herren denne pakt, men med oss, vi som er her, alle vi som er i live idag.

Naʻe ʻikai fai ʻe Sihova ʻae fuakava ni mo ʻetau ngaahi tamai, ka ko kitautolu, ʻio, ʻakitautolu ʻoku moʻui kotoa pē ʻi heni he ʻaho ni.

4 Åsyn til åsyn talte Herren med eder på fjellet midt ut av ilden.

Naʻe folofola ʻa Sihova kiate kimoutolu ʻae mata ki he mata ʻi he moʻunga mei he loto afi;

5 Jeg stod dengang mellem Herren og eder for å kunngjøre eder Herrens ord, for I var redde for ilden og gikk ikke op på fjellet. Og han sa:

(Naʻa ku tuʻu ʻi he vahaʻa ʻo Sihova mo kimoutolu ʻi he kuonga ko ia, ke fakahā kiate kimoutolu ʻae folofola ʻa Sihova; he naʻa mou manavahē koeʻuhi ko e afi, pea naʻe ʻikai te mou ʻalu hake ki he moʻunga; ) pea naʻe pehē mai ʻe ia;

6 Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset.

“Ko au ko Sihova ko ho ʻOtua, ‘Naʻaku ʻomi koe kituʻa mei he fonua ko ʻIsipite, mei he fale fakapōpula.

7 Du skal ikke ha andre guder foruten mig.

“ʻOua naʻa ke maʻu mo au ha ʻotua kehe ʻi hoku ʻao.

8 Du skal ikke gjøre dig noget utskåret billede, nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden.

“ʻOua naʻa ke ngaohi kiate koe ha fakatātā, pe ha meʻa fakatatau ʻe taha ʻi ha meʻa ʻe taha ʻi he langi ʻi ʻolunga, pe ha meʻa ʻoku ʻi he fonua ʻi lalo ni, pe ki ha meʻa ʻoku ʻi he vai ʻi he lalo fonua:

9 Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd, på dem som hater mig,

“ʻOua naʻa ke punou hifo koe ki ai, pe tauhi ki ai: he ko au Sihova ko ho ʻOtua, ko e ʻOtua fuaʻa au, ʻoku ou totongi ʻae hia ʻae ngaahi tamai ki he fānau ʻo aʻu ki hono tolu mo hono fā ʻoe toʻutangata ʻokinautolu ʻoku fehiʻa kiate au,

10 og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker mig og holder mine bud.

Pea u fakahā ʻae ʻaloʻofa ki he ngaahi toko afe ʻokinautolu ʻoku ʻofa kiate au mo tauhi ʻeku ngaahi fekau.

11 Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn; for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

“ʻOua naʻa ke takuanoa ʻae huafa ʻo Sihova ko ho ʻOtua: koeʻuhi ʻe ʻikai lau ʻe Sihova ko e taʻehalaia ia ʻaia ʻoku ne takuanoa hono huafa.

12 Ta hviledagen i akt så du holder den hellig, således som Herren din Gud har befalt dig!

“Tauhi ʻae ʻaho Sāpate ke fakamāʻoniʻoniʻi ia, ʻo hangē ko e fekau ʻa Sihova ko ho ʻOtua kiate koe.

13 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning.

Ko e ʻaho ʻe ono ke ke ngāue ai, ʻo fai ai hoʻo ngāue kotoa pē:

14 Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter eller din tjener eller din tjenestepike eller din okse eller ditt asen eller noget av dine dyr eller den fremmede som er hos dig innen dine porter, forat din tjener og din tjenestepike kan få hvile likesom du.

Ka ko hono fitu ʻoe ʻaho ko e Sāpate ia ʻo Sihova ko ho ʻOtua; ʻoua naʻa ke fai ʻi ai ha ngāue ʻe taha, ʻa koe, pe ko ho foha, pe ko ho ʻofefine, ko hoʻo tamaioʻeiki, pe ko hoʻo kaunanga, pe ko hoʻo pulu, pe ko hoʻo ʻasi, pe ha manu ʻe taha, pe ko e muli ʻoku nofo ʻi ho lotoʻā: koeʻuhi ke mālōlō mo koe ʻa hoʻo tamaioʻeiki mo hoʻo kaunanga.

15 For du skal komme i hu at du selv var tjener i Egyptens land, og at Herren din Gud førte dig ut derfra med sterk hånd og utrakt arm; derfor har Herren din Gud befalt dig å holde sabbatsdagen.

Pea ke manatu naʻa ke nofo ko e tamaioʻeiki koe ʻi he fonua ko ʻIsipite, pea naʻe ʻomi koe mei ai ʻe Sihova ko ho ʻOtua, ʻi he nima māfimafi mo e nima kuo mafao: ko ia kuo fekau ai ʻe Sihova ko ho ʻOtua kiate koe, ke ke tauhi ʻae ʻaho Sāpate.

16 Hedre din far og din mor, således som Herren din Gud har befalt dig, så dine dager må bli mange, og det må gå dig vel i det land Herren din Gud gir dig.

“Fakaʻapaʻapa ki hoʻo tamai mo hoʻo faʻē, ʻo hangē ko e fekau ʻa Sihova ko ho ʻOtua kiate koe; koeʻuhi ke fuoloa ho ngaahi ʻaho, pea koeʻuhi ke hoko ai ʻae lelei kiate koe, ʻi he fonua ʻaia ʻoku foaki ʻe Sihova ko ho ʻOtua kiate koe.

17 Du skal ikke slå ihjel.

“ʻOua naʻa ke fakapō.

18 Og du skal ikke drive hor.

“Pea ʻoua naʻa ke tono fefine.

19 Og du skal ikke stjele.

“Pea ʻoua naʻa ke kaihaʻa.

20 Og du skal ikke si falskt vidnesbyrd mot din næste.

“Pea ʻoua naʻa ke tukuakiʻi ʻa ho kaungāʻapi.

21 Og du skal ikke begjære din næstes hustru. Og du skal ikke begjære din næstes hus, hans jord eller hans tjener eller hans tjenestepike, hans okse eller hans asen eller noget som hører din næste til.

“‘Pea ʻoua naʻa ke holi ki he uaifi ʻo ho kaungāʻapi, pea ʻoua naʻa ke manumanu ki he fale ʻo ho kaungāʻapi, pe ki heʻene ngoue, pe ki heʻene tamaioʻeiki, pe ki heʻene kaunanga, pe ki heʻene pulu, pe ki heʻene ʻasi, pe ki ha meʻa ʻe taha ʻoku ʻa ho kaungāʻapi.’

22 Disse ord talte Herren på fjellet med høi røst til hele eders menighet midt ut av ilden, skyen og mørket og la intet til, og han skrev dem på to stentavler og gav mig dem.

“Naʻe folofolaʻaki ʻae ngaahi lea ni ʻe Sihova ki hoʻomou fakataha kotoa pē ʻi he moʻunga mei he loto afi mo e ʻao, pea mo e poʻuli matolu, ʻi he leʻo lahi: pea naʻe ʻikai fakalahi ia. Pea naʻe tohi ia ʻi he maka lafalafa ʻe ua, ʻo ne tuku mai ia kiate au.

23 Men da I hørte røsten midt ut av mørket, mens fjellet stod i brennende lue, da kom I til mig, alle overhodene for eders stammer og eders eldste,

“Pea naʻe hoko ʻo pehē, ‘ʻI hoʻomou ongoʻi ʻae leʻo mei he lotolotonga ʻoe fakapoʻuli, (he naʻe vela ʻae moʻunga ʻi he afi, ) naʻa mou haʻu ʻo ofi kiate au, ʻio ʻae houʻeiki ʻo homou ngaahi faʻahinga, mo hoʻomou kau mātuʻa;

24 og I sa: Se, Herren vår Gud har latt oss skue sin herlighet og sin storhet, og vi har hørt hans røst midt ut av ilden; på denne dag har vi sett at Gud kan tale med et menneske, og det allikevel blir i live.

Pea naʻa mou pehē, Vakai, kuo fakahā kiate kimautolu ʻe Sihova ko homau ʻOtua hono nāunau mo hono lahi, pea kuo mau ongoʻi hono leʻo mei he loto afi: kuo mau mamata he ʻaho ni ʻoku alea ʻae ʻOtua mo e tangata, pea ʻoku moʻui ia.

25 Hvorfor skal vi da dø? For denne store ild vil fortære oss; dersom vi ennu lenger skal høre Herrens, vår Guds røst, må vi dø.

Pea ko eni, ko e hā te mau mate ai? He ko e afi lahi ni te ne fakaʻauha ʻakimautolu: kapau te mau toe fanongo ki he leʻo ʻo Sihova ko homau ʻOtua, te mau toki mate ai.

26 For hvem er der på hele jorden som har hørt den levende Guds røst tale midt ut av ilden som vi, og allikevel er blitt i live?

He ko hai ia ʻi he kakai kotoa pē, kuo ne fanongo ki he leʻo ʻoe ʻOtua moʻui ʻoku folofola mei he loto afi, ʻo hangē ko kimautolu, pea kei moʻui?

27 Gå du nær til og hør alt det Herren vår Gud sier, så kan du tale til oss alt det Herren vår Gud taler til dig, og vi vil høre på det og gjøre efter det.

Ke ke ʻalu koe ke ofi, pea fanongo ki he folofola kotoa pē ʻa Sihova ko hotau ʻOtua: pea ke lea ʻaki ʻe koe kiate kimautolu ʻaia kotoa pē ʻe folofola ai ʻa Sihova ko hotau ʻOtua kiate koe: pea te mau fanongo, pea fai ki ai.’

28 Og Herren hørte eders ord da I talte til mig, og Herren sa til mig: Jeg har hørt de ord som dette folk har talt til dig; de har talt vel i alt de har sagt.

Pea naʻe ongoʻi ʻe Sihova ʻae leʻo ʻo hoʻomou ngaahi lea, ʻi hoʻomou lea kiate au; pea naʻe pehē ʻe Sihova kiate au, ‘Kuo u fanongo ki he leʻo ʻoe ngaahi lea ʻae kakai ni, ʻaia kuo nau lea ʻaki kiate koe: kuo lelei kotoa pē ʻae lea kuo nau lea ʻaki.

29 Måtte de bare alle dager ha det samme hjertelag til å frykte mig og ta vare på alle mine bud, så det kan gå dem og deres barn vel til evig tid!

‌ʻAmusiaange ʻeau kuo ʻiate kinautolu ha loto pehē, kenau manavahē kiate au, pea tauhi maʻuaipē ʻa ʻeku ngaahi fekau, koeʻuhi ke hoko ai ʻae lelei kiate kinautolu, pea ki heʻenau fānau ʻo taʻengata!

30 Gå og si til dem: Vend tilbake til eders telter!

‌ʻAlu ʻo tala kiate kinautolu, Mou toe ʻalu ki homou ngaahi fale fehikitaki.

31 Men stå du her hos mig, så vil jeg tale til dig alle de bud og lover og forskrifter som du skal lære dem, og som de skal leve efter i det land jeg gir dem til eie.

Ka ko koe, ke ke tuʻu ʻi heni ʻo ofi kiate au, pea te u fakahā kiate koe ʻae ngaahi fekau kotoa pē, mo e ngaahi tuʻutuʻuni, mo e ngaahi fakamaau, ʻaia te ke ako ʻaki kiate kinautolu, koeʻuhi kenau fai ki ai ʻi he fonua ʻaia ʻoku ou foaki kiate kinautolu kenau maʻu.’

32 Så akt nu på det som Herren eders Gud har befalt eder, og gjør efter det! I skal ikke vike av, hverken til høire eller til venstre.

Ko ia ke mou tokanga ʻo fai ia ʻo hangē ko e fekau ʻa Sihova ko homou ʻOtua kiate kimoutolu: ʻoua naʻa mou tafoki ki he nima toʻomataʻu pe ki he toʻohema.

33 På hele den vei Herren eders Gud har befalt eder, skal I vandre, så I må leve, og det må gå eder vel, og eders dager bli mange i det land I skal ta i eie.

Te mou ʻalu ʻi he ngaahi hala kotoa pē ʻaia kuo fekau ʻe Sihova ko homou ʻOtua kiate kimoutolu, koeʻuhi ke mou moʻui, pea mou lelei, pea ke mou fakatolonga homou ngaahi ʻaho ʻi he fonua te mou maʻu.