5 Mosebok 1
1 Dette er de ord Moses talte til hele Israel i ørkenen på hin side Jordan, i ødemarken, midt imot Suf, mellem Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab,
Hekah olka he Jordan rhalvang kah khosoek, Suph imdan kolken Paran laklo neh Tophel, Laban, Hazeroth neh Dizahab ah Israel boeih ham Moses loh a thui pah.
2 elleve dagsreiser fra Horeb efter den vei som fører til Se'ir-fjellene, til Kades-Barnea.
Te vaengah Seir tlang long kah Horeb lamkah Kadeshbarnea he hnin rha hlai at longcaeh hla pueng.
3 Det var i det firtiende år, i den ellevte måned, på den første dag i måneden Moses talte til Israels barn og bar frem alt det Herren hadde befalt ham å tale til dem,
Kum likip a lo vaengkah a hla hlai at kah hla lamhma cuek dongah BOEIPA kah a uen boeih te Israel ca rhoek ham Moses loh a thui pah.
4 efterat han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon, og ved Edre'i hadde slått Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot.
Heshbon ah aka ngol Amori manghai Sihon neh Edrei kah Ashtaroth ah aka ngol Bashan manghai Oga a tloek phoeiah,
5 På hin side Jordan, i Moabs land, tok Moses sig fore å utlegge denne lov og sa:
Moab kho kah Jordan rhalvang ah BOEIPA kah olkhueng te Moses loh koe a thuicaih tih,
6 Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har I opholdt eder ved dette fjell.
“Mamih kah BOEIPA Pathen loh Horeb ah a thui tah, 'Hekah tlang ah na om uh khaw rhoeh coeng.
7 Bryt nu op og gi eder på veien til amoritter-fjellene og til alle de folk som bor deromkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden, til kana'anittenes land og til Libanon, helt til den store elv, elven Frat.
Nangmih te hooi uh lamtah hlah uh laeh. Amori tlang neh a imben boeih ah, kolken tlang neh kolrhawk ah khaw, Negev neh Kanaan kho kah tuitun langkaeng long khaw, Lebanon tuiva Perath tuiva puei duela cet uh.
8 Se, jeg har gitt landet i eders vold; dra avsted og innta det land som Herren har tilsvoret eders fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem og deres ætt efter dem!
Nangmih mikhmuh kah khohmuen kam paek he hmuh uh. Cet uh lamtah pang uh. Tekah khohmuen te ni BOEIPA loh na pa rhoek Abraham taengah, Isaak taengah, Jakob taengah khaw amih phoeikah a tii a ngan taengah khaw paek ham la ol a caeng.
9 Dengang sa jeg til eder: Jeg makter ikke alene å bære eder.
Te vaeng tue ah nang mih taengah ka thui vanbangla, “Nangmih khuen ham he kai loh kan na moenih.
10 Herren eders Gud har gjort eder tallrike, så I idag er som stjernene på himmelen i mengde;
BOEIPA na Pathen loh nangmih m'ping sak coeng dongah tihnin ah tah vaan kah aisi bangla na yet coeng.
11 og måtte bare Herren, eders fedres Gud, gjøre eder tusen ganger flere enn I er, og velsigne eder, som han har tilsagt eder!
Na pa rhoek kah BOEIPA Pathen loh nangmih taengkah a thui vanbang la nangmih te a pueh thawng khat lam khaw n'thap saeh lamtah yoethen m'pae saeh.
12 Men hvorledes kan jeg alene bære strevet og møien med eder og alle eders tretter?
Tedae nangmih kah laipuei neh hnophueih neh tuituknah te kai loh metlam ka phueih thai eh?
13 Kom med nogen vise og forstandige og prøvede menn fra hver av eders stammer! Så vil jeg sette dem til høvdinger over eder.
Te dongah namah koca khui lamkah aka cueih tih aka yakming neh aka ming thai hlang rhoek te namamih ham tuek uh lamtah amih te nangmih kah a lu la ka khueh eh?,’ ka ti.
14 Da svarte I mig: Det er både rett og godt det du sier.
Te vaengah kai te nan doo uh tih, 'Na ol thui te te then, saii ham om,’ na ti uh.
15 Så tok jeg høvdingene for eders stammer, vise og prøvede menn, og satte dem til høvdinger over eder, nogen over tusen og nogen over hundre og nogen over femti og nogen over ti, og jeg gjorde dem til tilsynsmenn over eders stammer.
Te dongah aka cueih tih aka ming hlang rhoek te namamih koca rhoek kah a lu la ka khueh eh. Te vaengah thawngkhat kah mangpa rhoek, yakhat kah mangpa rhoek, sawmnga kah mangpa rhoek neh hlangrha kah mangpa rhoek te nangmih soah a lu la ka khueh tih nangmih koca rhoek kah rhoiboei la om uh.
16 Dengang bød jeg også eders dommere og sa: Hør på de saker som eders brødre har sig imellem, og døm med rettferdighet mellem en mann og hans bror eller en fremmed som bor hos ham!
Te vaengah nangmih taengkah laitloek rhoek te ka uen tih, 'Na manuca rhoek loh a yaak koi la hlang neh a manuca laklo ah khaw yinlai laklo ah khaw duengnah neh laitloek uh.
17 I skal ikke gjøre forskjell på folk når I dømmer; den minste som den største skal I høre på. I skal ikke være redde for nogen, for dommen hører Gud til. Men om nogen sak er for vanskelig for eder, skal I føre den frem for mig; så vil jeg høre på den.
Laitloeknah dongah hlang maelhmai so uh boeh. Tanoe kangham la na yaak akhaw hlang mikhmuh ah bakuep uh boeh. Laitloeknah he Pathen hut la a om dongah nangmih ham aka kuel olka te tah kai taengla hang khuen uh lamtah n'yaak sak uh,’ ka ti nah.
18 Og på samme tid bød jeg eder alt det I skulde gjøre.
Te vaeng tue kah nangmih kang uen olka boeih te saii uh.
19 Så brøt vi op fra Horeb og drog gjennem hele den store og forferdelige ørken som I har sett, på veien til amoritter-fjellene, således som Herren vår Gud bød oss; og vi kom til Kades-Barnea.
Te dongah mamih BOEIPA Pathen kah a uen vanbangla Horeb lamkah m'puen uh tih khosoek khoham khaw boeih na hmuh uh. Rhih aka om Amori tlang long la n'cet uh tih Kadeshbarnea te m'pha uh.
20 Da sa jeg til eder: Nu er I kommet til amoritter-fjellene, som Herren vår Gud vil gi oss.
Te vaengah nangmih taengah, “Mamih kah BOEIPA Pathen loh mamih taengah m'paek Amori tlang la na pawk uh coeng.
21 Se, Herren din Gud har gitt landet i din vold; dra op og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har tilsagt dig! Frykt ikke og vær ikke redd!
Na pa rhoek kah BOEIPA Pathen loh nangmih taengah, 'Rhih boeh, rhihyawp boeh,’ a ti vanbangla nangmih mikhmuh ah na BOEIPA Pathen loh m'paek ke so uh. Khohmuen ke cet lamtah pang laeh,’ ka ti.
22 Da kom I til mig alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss beskjed om hvad vei vi skal dra dit op, og hvad byer vi kommer til!
Te vaengah kai taengla boeih na capit uh tih, 'Mamih hmai ah hlang tueih uh sih lamtah khohmuen te ha hip uh saeh. Te daengah ni n'caeh ham koi longpuei neh m'pha ham koi khopuei rhoek kah olka te mamih taengla hang khuen uh eh,” na ti uh.
23 Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blandt eder tolv menn, én mann for hver stamme.
Tekah olka ka mik dongah a thuem van dongah koca pakhat ah hlang pakhat neh hlang hlai nit te nangmih khui lamkah ka tuek.
24 Og de tok avsted og drog op i fjellene og kom til Eskol-dalen; og de utspeidet landet.
Te dongah hooi uh tih tlang la a yoeng uh phoeiah Eshkol soklong la pawk uh tih kho a hip uh.
25 Og de tok med sig av landets frukter ned til oss, og de gav oss beskjed tilbake og sa: Det land som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land.
Te vaengah khohmuen thaihtae te a kut neh a loh uh tih mammih taengla han suntlak puei uh phoeiah mamih ham olka ham voeih uh. Mamih kah Pathen BOEIPA loh mamih taengah m'paek khohmuen kah a then te khaw a thui uh.
26 Men I vilde ikke dra dit op; I var gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord.
Tedae caeh ham na huem uh pawt dongah na BOEIPA Pathen kah ol te na koek uh.
27 Og I knurret i eders telter og sa: Herren hater oss; derfor har han ført oss ut av Egyptens land og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
Namamih kah dap khuiah pataeng na cailak uh tih, 'Mamih kah BOEIPA kah hmuhuetnah dongah mamih mitmoeng sak ham ni Egypt kho lamloh n'khuen tih Amori kut dongla n'thak.
28 Hvad er det for et land vi skal dra op til! Våre brødre har gjort vårt hjerte mistrøstig ved å si: Det er et folk som er større og høiere enn vi, og de har store byer med murer som når til himmelen; og der så vi også anakittenes barn.
Kaimih ta melam ka caeh uh eh? Mah manuca aka cet rhoek loh, 'Pilnam loh len uh tih mamih lakah sang uh, khopuei rhoek khaw ka tih a vong cak loh vaan duela a pha, teah te Anakim ca rhoek khaw ka hmuh,’ a ti uh tih mamih kah lungbuei thinko he hoeng a khah uh.
29 Da sa jeg til eder: I skal ikke forferdes og ikke være redde for dem;
Nangmih te, “Amih taengah na sarhing sak boeh, rhih uh boeh,’ ka ti.
30 Herren eders Gud, som går foran eder, han skal stride for eder, således som I så han gjorde for eder i Egypten
Nangmih mikhmuh kah aka cet na Pathen BOEIPA loh Egypt ah nangmih ham namamih mikhmuh kah a saii bang boeih la nangmih ham a vathoh bitni.
31 og i ørkenen du har sett, der hvor Herren din Gud bar dig som en mann bærer sitt barn, på hele den vei I har vandret til I kom til dette sted.
Hekah hmuen na pha uh due na caeh uh vaengah longpueng khing ah hlang loh a ca a poeh bangla khosoek ah BOEIPA na Pathen loh nangmih m'poeh te khaw na hmuh uh coeng.
32 Men allikevel trodde I ikke på Herren eders Gud,
Tedae tekah olka a om lalah nangmih loh BOEIPA na Pathen te na tangnah uh pawh.
33 han som gikk foran eder på veien for å søke ut leirplass for eder, om natten i en ild, så I kunde se den vei I skulde gå, og om dagen i en sky.
Longpueng ah na rhaeh nah ham nangmih kah hmuen tlap te nangmih mikhmuh ah halo. Khoyin ah hmai neh longpuei te nangmih n'tueng tih khothaih ah cingmai neh na cet uh.
34 Da Herren hørte eders tale, blev han vred og svor:
Nangmih kah olka ol te BOEIPA loh a yaak vaengah a thintoek tih ol a caeng.
35 Sannelig, ikke nogen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode land jeg har svoret å ville gi eders fedre -
“Na pa rhoek taengah paek ham ka caeng khohmuen then te he kah boethae thawnpuei hlang rhoek khuikah hlang loh hmu mahpawh.
36 ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det; ham og hans barn vil jeg gi det land han har trådt på med sin fot, for han har trolig fulgt Herren.
Jephunneh capa Kaleb long tah te a hmuh ni. BOEIPA hnukah a tlun van dongah a soah a cawt vanbangla khohmuen te anih taeng neh a ca rhoek taengah aka paek ni, ' a ti.
37 Også mig blev Herren vred på for eders skyld og sa: Heller ikke du skal komme der inn.
Nangmih kongah kai taengah khaw BOEIPA loh a thintoek tih, 'Nang khaw na kun mahpawh.
38 Josva, Nuns sønn, som går dig til hånde, han skal komme der inn; styrk ham, for han skal skifte det ut til arv blandt Israel.
Na mikhmuh ah aka pai Nun capa Joshua tah kun ni. Israel te anih loh a pang ham coeng dongah anih te mah talong laeh.
39 Og eders barn, som I sa vilde bli til rov, og eders sønner, som ennu ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme der inn, dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.
Na ca te maeh la om ni na ti uh cakhaw a tue thae then aka ming mueh na ca rhoek tah kun uh ni. Te dongah amih te khohmuen ka paek vetih amih loh a pang uh ni.
40 Men vend I om og ta ut i ørkenen, på veien til det Røde Hav!
Tedae nangmih te namamih mael uh lamtah carhaek li longpuei kah khosoek te paan uh,’ a ti.
41 Da svarte I og sa til mig: Vi har syndet mot Herren; nu vil vi dra op og stride, således som Herren vår Gud har befalt oss. Og I omgjordet eder med eders stridsvåben hver og en, og I holdt det for en lett sak å dra op i fjellene.
Te vaengah kai he nan doo uh tih, 'BOEIPA taengah ka tholh uh coeng. Mamih kah Pathen BOEIPA kah a uen bangla boeih yoeng uh sih lamtah vathoh uh sih,’ na ti uh. Te dongah hlang khat rhip loh amah kah caemtloek tubael te a vah uh tih tlang la yoeng ham te na yoeikoek sakuh.
42 Da sa Herren til mig: Si til dem: I skal ikke dra op, og I skal ikke stride; for jeg er ikke med eder; I kommer bare til å bli slått av eders fiender.
Tedae BOEIPA loh kai taengah, “Amih te thui pah. Cet uh boeh, vathoh uh boeh, nangmih lakli ah ka om pawt dongah na thunkha rhoek kah mikhmuh ah na yawk uh mahpawt nim,” a ti.
43 Og jeg talte til eder, men I hørte ikke på mig; I var gjenstridige mot Herrens ord og dristet eder til å dra op i fjellene.
Nangmih taengah ka thui dae na ngai uh pawt tih BOEIPA ol te na koek uh. Na lokhak uh tih tlang la na luei uh.
44 Da drog amorittene, som bodde der i fjellene, ut mot eder, og de forfulgte eder likesom en bisverm, og de slo eder sønder og sammen i Se'ir og drev eder like til Horma.
Te dongah nangmih aka doe ham tlang ah aka om Amori te halo tih khoi loh a cuk thil bangla nangmih te n'hloem uh phoeiah Seir lamkah Hormah duela nangmih te m'phop uh.
45 Og I vendte tilbake og gråt for Herrens åsyn; men Herren hørte ikke på eders klager og vendte ikke sitt øre til eder.
Te vaengah na balkhong uh tih BOEIPA mikhmuh ah na rhap uh dae nangmih ol te BOEIPA loh a yaak voel mueh la nangmih taengah a hna khaw kaeng pawh.
46 Og I måtte bli i Kades i lang tid, hele den tid I var der.
Te dongah ni Kadesh kah na om uh te khohnin la khohnin a yet na om uh.
