Apostlenes-gjerninge 27
1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
Bizning Italiyǝgǝ dengiz yoli bilǝn beriximiz ⱪarar ⱪilinƣandin keyin, ǝmǝldarlar Pawlus bilǝn baxⱪa birnǝqqǝ mǝⱨbusni «Awƣustus ⱪismi»diki Yuliyus isimlik bir yüzbexiƣa tapxurdi.
2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
Biz Adramittiumning bir kemisigǝ qiⱪtuⱪ. Kemǝ Asiya ɵlkisining dengiz boyliridiki xǝⱨǝrlǝrgǝ baratti. Tesalonika xǝⱨiridin bolƣan Makedoniyǝlik, Aristarhus isimlik bir kixi biz bilǝn ⱨǝmsǝpǝr boldi.
3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
Ətisi biz Zidon xǝⱨirigǝ yetip kǝlduⱪ. Yuliyus Pawlusⱪa kǝngqilik ⱪilip, xu yǝrdiki dost-buradǝrlirining yeniƣa berip ularning ƣǝmhorliⱪini ⱪobul ⱪilixiƣa ruhsǝt ⱪildi.
4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
Biz u yǝrdin yǝnǝ dengizƣa qiⱪtuⱪ. Xamallar ⱪerixⱪandǝk ⱪarxi tǝripimizdin qiⱪⱪanliⱪi üqün, Siprus arilining xamalƣa dalda tǝripi bilǝn mangduⱪ.
5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
Kilikiyǝ wǝ Pamfiliyǝ ɵlkilirining udulidiki dengizdin ɵtüp, Likiyǝ ɵlkisidiki Mira xǝⱨirigǝ kǝlduⱪ.
6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
Xu yǝrdǝ yüzbexi Iskǝndǝriyǝ xǝⱨiridiki Italiyǝgǝ baridiƣan baxⱪa bir kemini tepip, bizni uningƣa qiⱪirip ⱪoydi.
7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
Dengizda kɵp künlǝr naⱨayiti asta mengip, tǝsliktǝ Kinidos xǝⱨirining uduliƣa kǝlduⱪ. Xamal mingix yɵniliximizni tosuƣaqⱪa, Kret arilining xamaldin dalda tǝripi bilǝn mengip, Salmoniy [yerim arili]din ɵtüp,
8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
dengizda tǝsliktǝ ilgirilǝp ⱪirƣaⱪni boylap, Laseya xǝⱨirigǝ yeⱪin bolƣan «Güzǝl aramgaⱨ» dǝp atilidiƣan bir yǝrgǝ kǝlduⱪ.
9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
Sǝpǝr bilǝn heli waⱪitlar ɵtüp, roza küni alliⱪaqan ɵtkǝn bolƣaqⱪa, dengizda sǝpǝr ⱪilix hǝtǝrlik idi. Xunga Pawlus kɵpqilikkǝ nǝsiⱨǝt ⱪilip:
10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
— Buradǝrlǝr, bu sǝpǝrning balayi’apǝt wǝ eƣir ziyan bilǝn tügǝydiƣanliⱪini kɵrüwatimǝn; mal wǝ kemidin mǝⱨrum bolupla ⱪalmay, sǝpǝr ɵz jenimizƣimu zamin bolidu! — dǝp agaⱨlandurdi.
11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
Biraⱪ yüzbexi bolsa Pawlusning sɵzigǝ ixǝnmǝy, kemǝ baxliⱪi bilǝn kemǝ igisining sɵzigǝ ixǝndi.
12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
Uning üstigǝ, bu portmu ⱪixlaxⱪa muwapiⱪ jay bolmiƣaqⱪa, kɵpqilik yǝnǝ dengizƣa qiⱪip, mumkinⱪǝdǝr Feniks xǝⱨirigǝ yetip berip, xu yǝrdǝ ⱪixlaxni ⱪuwwǝtlidi. Feniks bolsa Kret arilidiki bir dengiz porti bolup, bir tǝripi ƣǝrbiy jǝnubⱪa wǝ bir tǝripi ƣǝrbiy ximalƣa ⱪaraytti.
13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
Jǝnubtin mǝyin xamal qiⱪiwatatti, kɵpqilik nixanimizƣa yetidiƣan bolduⱪ dǝp, lǝnggǝrni eliwetip, kemini Kret arilining ⱪirƣiⱪini boylap ⱨǝydǝp mangdi.
14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
Lekin uzun ɵtmǝy, araldin ⱪattiⱪ «xǝrⱪiy ximaldin kǝlgüqi» dǝp atilidiƣan ǝxǝddiy ⱪara boran qiⱪip kǝtti.
15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
Kemǝ buranning ⱪamalliⱪida ⱪalƣaqⱪa, uni xamalƣa yüzlǝndürǝlmǝy, boranning mǝyliqǝ mengixiƣa ⱪoyup bǝrduⱪ.
16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
Klawda degǝn kiqik bir aralning xamalƣa dalda tǝripigǝ ɵtüwelip, ⱪolwaⱪni kemigǝ qiⱪiriwelip, aranla uni saⱪlap ⱪalaliduⱪ. Andin kemiqilǝr kemini arƣamqilar bilǝn sirtidin orap baƣliwaldi. Kemining Sirtis dǝp atalƣan dengiz astidiki tax-ⱪum dɵwilirigǝ ⱪeⱪilip petip ⱪelixidin ⱪorⱪup, tormuz lǝnggǝrlirini qüxürüp, kemini xamalning ⱨǝydixigǝ ⱪoyup bǝrdi.
17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
Boran üstimizgǝ xiddǝtlik soⱪⱪaqⱪa, ǝtisi malni dengizƣa taxlaxⱪa baxlidi.
19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
Üqinqi künidǝ ular ɵz ⱪolliri bilǝn kemidiki ⱪoral-jabduⱪlirini dengizƣa taxliwǝtti.
20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
Kɵp künlǝrgiqǝ ya kün ya yultuzlar kɵrünmǝy, boran-qapⱪun yǝnila xiddǝtlik üstimizgǝ tohtimay soⱪuwǝrgǝqkǝ, ahirda ⱪutulup ⱪelix ümidimizmu yoⱪⱪa qiⱪⱪanidi.
21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
Kemidikilǝr birnǝrsǝ yemiginigǝ kɵp künlǝr bolƣandin keyin, Pawlus ularning arisida turup: — Buradǝrlǝr, silǝr baldurla mening gepimgǝ ⱪulaⱪ selip Krettin dengizƣa qiⱪmasliⱪinglar kerǝk idi. Xundaⱪ ⱪilƣan bolsanglar bu balayi’apǝt wǝ ziyan-zǝhmǝtlǝrgǝ uqrimiƣan bolattinglar.
22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
Lekin ǝmdi silǝrni ƣǝyrǝtlik boluxⱪa dǝwǝt ⱪilimǝn. Qünki aranglarda ⱨeqⱪaysinglar jenidin ayrilƣini yoⱪ, pǝⱪǝt kemidinla mǝⱨrum ⱪalisilǝr.
23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
Qünki mǝn tǝwǝ bolƣan wǝ ibadǝt-hizmitini ⱪilip kǝlgǝn Hudaning bir pǝrixtisi tünügün keqǝ yenimƣa kelip
24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
manga: «Pawlus, ⱪorⱪma! Sǝn Ⱪǝysǝrning aldiƣa berip turuxung kerǝk; wǝ mana, Huda xapaǝt ⱪilip sǝn bilǝn billǝ sǝpǝr ⱪilƣanlarning ⱨǝmmisining jenini tiliginingni sanga ijabǝt ⱪildi!» dedi.
25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
Xuning üqün ǝy ǝpǝndilǝr, ƣǝyrǝtlik bolunglar; qünki Hudaƣa ixinimǝnki, manga ⱪandaⱪ eytilƣan bolsa xundaⱪ ǝmǝlgǝ axurulidu.
26 Men vi skal strande på en eller annen ø.
Biraⱪ biz mǝlum aralning ⱪirƣiⱪiƣa urulup ketiximiz muⱪǝrrǝr bolidu.
27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
Sǝpirimizning on tɵtinqi küni keqisi, kemǝ Adriatik dengizida lǝylǝp yürüwatⱪan bolup, tün nispidǝ, kemiqilǝr ⱪuruⱪluⱪⱪa yeⱪinlap ⱪeliptuⱪ, dǝp oylidi.
28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
Ular qongⱪurluⱪni ɵlqǝx arƣamqisini dengizƣa qüxürüp, suning qongⱪurluⱪini ɵlqǝp kɵrgǝnidi, yigirmǝ ƣulaq qiⱪti. Sǝl aldiƣa mengip yǝnǝ ɵlqiwidi, on bǝx ƣulaq qiⱪti.
29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
Ular kemining hada taxlarƣa urulup ketixidin ⱪorⱪup, kemining kǝynidin tɵt lǝnggǝrni taxliwetip, tang etixni tǝlmürüp kütüp turdi.
30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
Lekin kemiqilǝr kemidin ⱪaqmaⱪqi bolup kemining bexidinmu lǝnggǝrni elip taxliwetǝyli dǝp baⱨanǝ kɵrsitip, ⱪolwaⱪni dengizƣa qüxürdi.
31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
Pawlus yüzbexi wǝ lǝxkǝrlǝrgǝ: — Bu [kemiqilǝr] kemidǝ ⱪalmisa, silǝr ⱪutulalmaysilǝr! — dedi.
32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
Buning bilǝn lǝxkǝrlǝr kemidiki ⱪolwaⱪning arƣamqilirini kesip, uni lǝylitip ⱪoydi.
33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
Tang atay degǝndǝ, Pawlus ⱨǝmmǝylǝnni bir’az ƣizaliniwelixⱪa dǝwǝt ⱪildi. U: — Silǝrning dǝkkǝ-dükkǝ iqidǝ ⱨeqnemǝ yemǝy turƣininglarƣa on tɵt kün boldi.
34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
Əmdi bir’az ƣizalinixinglarni ɵtünimǝn. Qünki ⱨayat ⱪelixinglar üqün muxundaⱪ ⱪilixⱪa toƣra kelidu; qünki ⱨeqⱪaysinglarning bexidiki bir tal moymu ziyanƣa uqrimaydu! — dedi.
35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
Bu sɵzni ⱪilip bolup, u ⱪoliƣa bir parqǝ nanni elip, kɵpqilikning aldida Hudaƣa tǝxǝkkür eytip oxtup yedi.
36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
Xuning bilǝn ⱨǝmmǝylǝn ƣǝyrǝtlinip ƣizalinixⱪa baxlidi
37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
(kemidǝ biz jǝmiy ikki yüz yǝtmix altǝ kixi iduⱪ).
38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
Ⱨǝmmǝylǝn ⱪorsaⱪlirini toⱪliƣandin keyin, kemini yeniklitix üqün, kemidiki buƣdaylarnimu dengizƣa taxliwǝtti.
39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
Tang atⱪanda, kemiqilǝr ⱪuruⱪluⱪning nǝ ikǝnlikini tonumidi. Lekin uningdiki bir ⱪumluⱪ ⱪoltuⱪni bayⱪap, kemini bir amal ⱪilip xu yǝrdǝ uruldurup ⱪuruⱪluⱪⱪa qiⱪarmaⱪqi boldi.
40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
Ular aldi bilǝn lǝnggǝrlǝrni boxiwetip, ularni dengizƣa taxliwǝtti. Xuning bilǝn bir waⱪitta, kemining ikki yɵnilix paliⱪining baƣlirini boxitip, ularni qüxürüwǝtti. Andin kemining bexidiki yǝlkǝnni xamalƣa qiⱪirip, kemini ⱪumluⱪning ⱪirƣiⱪiƣa ⱪaritip mangdurdi.
41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
Əmdi ikki eⱪim bir-birigǝ uqraxⱪan yǝrgǝ kirip ⱪelip, ular kemini ⱪiraⱪⱪa soⱪturuwaldi; kemining bexi dengiz tegigǝ urulup petip, midirlimay ⱪaldi, lekin kemining arⱪa tǝripi dolⱪunlarning zǝrbisi bilǝn quwulup ketixkǝ baxlidi.
42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
Lǝxkǝrlǝr mǝⱨbuslarning suƣa sǝkrǝp ⱪeqip ketixining aldini elix üqün, ⱨǝmmisini ɵltürüwǝtmǝkqi boldi.
43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
Lekin yüzbexi Pawlusni ⱪutⱪuzuxni haliƣan bolup, lǝxkǝrlǝrning bundaⱪ ⱪilixiƣa yol ⱪoymidi. U aldi bilǝn su üzüxni bilidiƣanlarning suƣa qüxüp ⱪirƣaⱪⱪa qiⱪixini,
44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
ⱪalƣanlarning bǝzilirini tahtaylarƣa, bǝzilirini kemining quwulup kǝtkǝn parqiliriƣa esilip, ⱪirƣaⱪⱪa qiⱪixini buyrudi. Xundaⱪ boldiki, ⱨǝmmǝylǝn ⱪutulup saⱪ-salamǝt ⱪuruⱪluⱪⱪa qiⱪti.
