Apostlenes-gjerninge 27
1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
Itali ni daansoon kaat suh roongwaan kino, Pool nyia wahoh phaatak ni sakte loong ah mararah ah Room nok hah nawa arami saahaap Julius suh koh rumta, erah arami suh “Luuwanglong Regimeen ngeh ih men rumta.”
2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
Adramittiam dowa juukaari adi du kati, erah langla Esia hah dowa juukaari khoon chaptheng ko kaatte angta eno erah di daansoon kati. Mesidonia mih wasiit, Aristarkas ah Thesalonika nawa angta, heh uh seng damdi angta.
3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
Erah saalih adi Sidoon ni thokti. Julias ih Pool ah minchan eta, eno heh joon loong ah jiinni toom chosok rum ah ngeh ih wang thukta.
4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
Pong ih rapne eh mot heeno erah dowa Kaipras juuloot hah adi daansoon kati.
5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
Silisia nyia Pamphilia juusih ah daan eno Maira hah Lisia ko angta adi wang tahe.
6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
Erah di Elekjendar nawa juukaari ah Itali ni wangte angta, eno saahaap ah ih erah japtup ano duutong kaat thuk tahe.
7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
Seng loong reere ih daansoon eno sa hantek di Nindus samhah ah kanak eh thokti. Pong thoidi erah ko takah jen kati, erah raangtaan ih Salmone lam eh Kret juuloot hah adi daansoonti.
8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
Juukaang juukaang eh daan kah eno Sep Habor ngeh ih men rumta juukaari naangchap theng adi kanak rangthuk ih thok wangti. Erah Lasisa samhah dowa eh haloh tah angta.
9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
Erah di seng rekam tong eno, ju ni daan ah choophaan phaan eh angta, seng loong Khojoop Rangwu ah liin eta. Erah raangtaan ih Pool ih juukaari dowa saahaap loong asuh renbaat rumta:
10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
“Mina loong, arah dowa ju nah daan bah cho ejih tup hang huikhaak thiintheng ah khoodaat eh ah eno seng roidong uh thoon eh ah.”
11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
Enoothong arami saahaap ah ih Pool jeng ah lalek boichaat thang ih; juukaari jopte nyia juukaari changte jeng ah boichaatta.
12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
Juukaari chaptheng ah hahook di taseeta; erah raangtaan ih miloong ah ehanko ah juusih dowa Phoeniks ni daansoon chung rumta, lek jen daan rum ah baleh, hahook doh Phoeniks nah tong suh ah. Phoeniks ah langla juukaari lomchap theng Kret ni angta Juukuh Juumeh eh angta.
13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
Juumeh ko nawa pong ah amasah phang pong kano, miloong ah ih thunta neng jen dokkhoom ekah ah ngeh ah, erah thoidi hetang bentheng jaankeng ah jaahoom rum ano Kret ko juukaang juukaang ih daansoon rumta.
14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
Enoothong dokchap damdam eh pong ah rapne eh pongta, erah pong asuh “Juukuh saadong pong” ngeh ih li rumta, eno erah pong ah juuloot hah dowa eh datpong taha.
15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
Juukaari ah pong ih tangmotta, seng ih uh takah jook motsiitti, pong nawa ih heh soonsoon lan eh thukti.
16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
Juuloot adi hah ehinsah Kuada ngeh ih angta eno juulah ko kah idi, juukaari chap theng kok jeeta. Erah di, juukaari ah tangchap thuk suh rapne eh chamti.
17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
Juukaari ah tanghoom rum ano ru nawa ih kook tangkit rumta. Neng loong ah phisaang ni duusoon raacho eh Libia juukaang ko pong suh hesoon soon eh hengmot kaatthuk rumta.
18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
Pong aphaat ah choophaan phaan ih pongroh eh kano, erah saalih adi huikhaak rukho ah juukaari dowa lamdat haat eh rumta,
19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
eno erah saalih adi juukaari ni maak theng jaan loong ah daat haat eh rumta.
20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
Sa hantek rangsa nyia ritsih uh tajap tupti, pong ah thidokdok ih pongroh eta. Seng uh epui eli ngeh ih takah laalomti.
21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
Miloong ah sa hantek samuh tong rumkano, Pool neng ngathong ni toonchap ano jengta, “Mina loong, nga jeng ah thaangchaat anno Kret nawa ladokchap dobah ese ang thengta; eno seng athan tachamnaang thengti nyia huikhaak uh taathet haat thengti.
22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
Bolam uh sen lasih jorum hala, nakcho an! Seng khoh sengseng abah tamake juukaari ah ba ethet eh ah.
23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
Ngah ih soomhang Rangte Kamwah muphe ra haano,
24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
baat tahang, ‘Nakcho uh, Pool! An Luuwanglong ngathong nah chap jaatjaat etheng. Eno Rangte minchan doh an damdoh soonte loong ah uh epui eh ah.’
25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
Miwah loong, erah raangtaan ih nakcho an! Nga Rangte erah baat tahang asuh laalom lang jun ih ju ang ah.
26 Men vi skal strande på en eller annen ø.
Enoothong juuloot ehoko maako bah uh soonmot ekaat he.”
27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
Asih saabaji sa rangphe di, Mediteeren juusih ko eh soonmot kaat tahe. Rangphe thungkham di jopte loong ah ih hah thoksoon eli samthun rumta.
28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
Erah raangtaan ih ruh tuiba ni tiim ah tiim ejih jaat benrum ano juumong ni thaak daat haat rumta eno rookbaji teekho choong angta; erah lih adi weethaak rum ano teekho rookjom angta.
29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
Jongkhoh nah maalek duusoon ji o ngeh eh cho rumta, erah raangtaan ih juukaari liko dowa tangtuk theng jaankeng baji ah daat hoom rum ano rangwu raangtaan ih rangsoom rumta.
30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
Enoothong jopte loong ah hotsoon esuh taatchung rumta; khoonkhu saloong ah datthiin rum ano heh ngako ni tangtuk theng jaankeng ih tangbat arah likhiik diip reeraang rumta.
31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
Enoothong Pool ih Arami Saahaap nyia heh sipaahi loong asuh baatta, “Juukaari khonah jopte lajeeka bah epui eh ang ngeh ih laalomjih tah angka.”
32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
Erah thoidi arami loong ah ih tangtuk eta ruh loong ah jaakhan rum ano heh soonsoon eh thuk rumta.
33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
Rangkhano angnanah di, Pool ih tiim ah tiim jam phaksat baat rumta: “Chiinnyah dowa ih sen loong ah asih sa baji angla, eno amadi uh tiim uh taphaksah kan.
34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
Erah raangtaan ih, sen lasih jorum hala, tiim ah tiim jam phaksah an; elun esuh phak asat jam phaksat etheng. Sen khoroon tasiit taan uh tamah kan ang ah.”
35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
Erah jeng lidi, Pool ih baanlo ah toonpi ano, Rangte suh lakookmi li ano, chep hoom phakta.
36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
Erah dowa ih ba neng chaan kok dongta, eno loongtang ih jam phaksah rumta.
37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
Seng loong ah roop roop ih 276 mina tongti.
38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
Neng loong ah ih phoot phaksah rum ano, huichaang suh juukaari dowa wong ah ju ni lamset haat rumta.
39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
Rang ah wu ano, jopte loong ah ih hah ah maako ah tasamjat rumta, enoothong juusih kaang ah japtup rumta, neng ih thunta ese ang abah; juukaari ah phisaang khonah tangchap theng.
40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
Erah thoidi tangtuk theng jaankeng loong ah thakhan rum ano juusih ko lupdat kaat thuk rumta, erah damdam ih tangkit eh rumta ruh loong ah jaahaat. Eno pong asuh hengmot kaat thuk suh hengah ko lengmot etheng nyuh ah tangtin eh rumta, eno hekaang ko eh kati.
41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
Enoothong juukaari ah ih phisaang ah choksuh ano saanghook ni du soonta; hengah ko thut ano takah mi moseeta, helih ko ah juutak ih jopmotta.
42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
Arami loong ah ih phaatak ni sakta miloong ah, juukaang ko daanjaap rum ano phomoong soon rum ah ngeh ih tek haat esuh chung rumta.
43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
Enoothong arami saahaap ah ih Pool puipang suh li ano, tatek haat thuk rumta. Erah nang ebah, o o ah juujap miiha juukaang ko datpit rum ano daanjap baat rumta;
44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
wahoh loong asuh neng lilih ih, banglo nyia juukaari jopdaatta chep loong adoh joh ano daanjaap baat rumta. Eno seng loong ah juukaang ko emah daansoon eno kok puiti.
