Apostlenes-gjerninge 27
1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
Now as it was determined that we should sail to Italy, they delivered Paul and some other prisoners to a centurion named Julius, of the Augustan cohort.
2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
And going on board a ship of Adramyttium, we went off, intending to sail by the coasts of Asia; Aristarchus a Macedonian of Thessalonica being with us.
3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
And the next day we touched at Sidon. And Julius treating Paul with great humanity, permitted him to go to his friends to get proper supplies.
4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
And when we departed from thence, we sailed under Cyprus, because the winds were contrary.
5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
And sailing through the sea of Cilicia and Pamphylia, we came to Myra a city of Lycia.
6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
And there the centurion finding a ship of Alexandria bound for Italy, he put us on board it.
7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
And as we sailed slowly for many days, and were hardly got on to Cnidus, the wind not permitting us, we sailed under Crete by Salmone.
8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
And passing it with difficulty, we came to a place called the Fair-havens, near to which was the city of Lasea.
9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
And as much time was spent, and sailing was now dangerous, (for the fast was now past, ) Paul exhorted them,
10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
saying, Sirs, I perceive that this voyage is like to be prejudicial and with much damage, not only of the lading and of the ship, but also of our lives.
11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
But the centurion regarded the pilot and the master of the vessel, more than the things that were said by Paul.
12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
And the haven not being commodious to winter in, the greater part advised to sail from thence, if they could possibly reach to Phenice to winter at that haven of Crete, which looks both to the south-west and north-west.
13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
And as the south wind blew gently, thinking they were secure of their purpose, they weighed anchor and sailed close by Crete.
14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
But not long after there arose against it a tempestuous wind called Euroclydon.
15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
And the ship being hurried on, and not able to face the wind, we gave it up and so were carried along.
16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
And running under a certain island called Clauda, we were hardly able to become masters of the boat.
17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
Which when they had hoisted up, they used helps, undergirding the ship; and fearing least they should fall into the quick-sands, they struck fail, and so were driven.
18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
And as we were exceedingly tossed by the storm, the next day they lightened the ship:
19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
and the third day we cast out with our own hands the tackling of the ship too.
20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
And as neither sun nor stars appeared for several days, and no small tempest lay on us, all hope of our being saved was now taken away.
21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
But after long abstinence from food, Paul stood up in the midst of them and said, Sirs, ye should have hearkened unto me, and not loosed from Crete, and so have saved this damage and loss.
22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
However, I now exhort you to be of good courage: for there shall be no loss of any life among you, but only of the ship:
23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
for there stood by me this night an angel of God, whose I am, and whom I serve, saying,
24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
Fear not, Paul, thou must be brought before Cesar, and behold God hath given thee all that are sailing with thee.
25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
Wherefore, Sirs, be of good courage; for I trust in God, that it shall be so, according as it was told me.
26 Men vi skal strande på en eller annen ø.
But we must be cast upon some island.
27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
And when the fourteenth night was come, as we were driven up and down in the Adriatic sea, about the middle of the night the mariners thought they drew near to some land:
28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
and sounding they found it twenty fathoms; and when they had gone a little farther, and sounded again, they found it fifteen fathoms.
29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
Then fearing least they should fall upon some rocky places, they cast four anchors out of the stern and wished for day.
30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
But the mariners endeavouring to flee out of the ship, and having let down the boat into the sea, under pretence that they were going to stretch out anchors from the head of the ship,
31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
Paul said to the centurion, and to the soldiers, Unless these men stay in the ship ye cannot be saved.
32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
Then the soldiers cut off the ropes of the boat, and let it fall off.
33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
And while the day was coming on, Paul exhorted them all to take some food, saying, Fourteen days this day ye continue waiting without proper food, having taken nothing:
34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
wherefore I exhort you to take some nourishment, for this is necessary for your safety: for there shall not a hair fall from the head of any of you.
35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
And having spoken thus, he took bread and gave thanks to God in presence of them all, and when he had broken it he began to eat.
36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
And being all encouraged they also took some food.
37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
And we were in all in the ship two hundred and seventy-six souls.
38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
And when they were satisfied with food, they lightened the ship and cast out the corn into the sea.
39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
And when it was day, they did not know the land near them: but they perceived a certain creek with a shore, into which they were desirous, if they could, to have thrust the ship.
40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
And when they had taken up the anchors, they trusted the ship to the sea, at the same time, loosing the rudder-bands; and hoisting up the main-sail to the wind, they made to the shore.
41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
But falling into a place where two seas met, they ran the ship a-ground; and the fore-part stuck fast, and remained immoveable, but the hinder part was dashed in pieces by the violence of the waves.
42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
And the counsel of the soldiers was to kill the prisoners, least any of them should swim out and escape.
43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
But the centurion, desirous to save Paul, hindered them from their purpose, and ordered those that could swim to throw themselves out first, and get off to land:
44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
and the rest, some on planks, and others on some other things out of the ship. And so it came to pass that they all got safe to land.
