Apostlenes-gjerninge 27
1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
When it was decided that we should sail for Italy, they put Paul and some other prisoners under the charge of a centurion named Julius of the Imperial Regiment.
2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
We boarded a ship from Adramyttium, which was about to sail along the coast of Asia. So we went to sea. Aristarchus from Thessalonica in Macedonia went with us.
3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
The next day we landed at the city of Sidon, where Julius treated Paul kindly and allowed him to go to his friends to receive their care.
4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
From there we went to sea and sailed under the lee of Cyprus, close to the island, because the winds were against us.
5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
Then we had sailed across the sea and were near the coast of Cilicia and Pamphylia, we landed at Myra, a city of Lycia.
6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
There, the centurion found a ship from Alexandria that was going to sail to Italy. He put us in it.
7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
When we had sailed slowly for many days and had finally arrived with difficulty near Cnidus, the wind no longer allowed us to go that way, so we sailed along the sheltered side of Crete, opposite Salmone.
8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
We sailed along the coast with difficulty, until we came to a certain place called Fair Havens, which is near the city of Lasea.
9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
We had now taken much time, the time of the Jewish fast also had passed, and it had now become dangerous to sail. So Paul warned them,
10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
and said, “Men, I see that the voyage we are about to take will be with injury and much loss, not only of the cargo and the ship, but also of our lives.”
11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
But the centurion paid more attention to the master and to the owner of the ship than to those things that were spoken by Paul.
12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
Because the harbor was not easy to spend the winter in, most of the sailors advised to sail from there, if by any means we could reach the city of Phoenix, to spend the winter there. Phoenix is a harbor in Crete, and it faces northeast and southeast.
13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
When the south wind began to blow gently, the sailors thought that they had what they needed. So they weighed anchor and sailed along Crete, close to the shore.
14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
But after a short time a wind of hurricane force, called the northeaster, began to beat down from the island.
15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
When the ship was caught by the storm and could no longer head into the wind, we had to give way to the storm and were driven along by the wind.
16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
We sailed along the lee of a small island called Cauda, and with difficulty we were able to secure the lifeboat.
17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
When they had hoisted the lifeboat up, they used its ropes to bind the hull of the ship. They were afraid that they should run upon the sandbars of Syrtis, so they lowered the sea anchor and were driven along.
18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
We took such a violent battering by the storm that the next day they began throwing the cargo overboard.
19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
On the third day the sailors threw overboard the ship's equipment with their own hands.
20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
When the sun and stars did not shine on us for many days, and the great storm still beat upon us, any more hope that we should be saved was abandoned.
21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
When they had gone long without food, then Paul stood up among the sailors and said, “Men, you should have listened to me, and not have set sail from Crete, so as to get this injury and loss.
22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
Now I urge you to take courage, for there will be no loss of life among you, but only the loss of the ship.
23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
For last night an angel of the God to whom I belong, whom also I worship—his angel stood beside me
24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
and said, 'Do not be afraid, Paul. You must stand before Caesar, and see, God in his kindness has given to you all those who are sailing with you.'
25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
Therefore be cheerful, men! For I trust God that it will happen just as it was told to me.
26 Men vi skal strande på en eller annen ø.
But we must run aground upon some island.”
27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
When the fourteenth night had come, as we were driven this way and that in the Adriatic Sea, about midnight the sailors thought that they were approaching some land.
28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
They took soundings and found twenty fathoms; after a little while, they took more soundings and found fifteen fathoms.
29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
They were afraid that we might crash on the rocks, so they lowered four anchors from the stern and prayed that morning would come soon.
30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
The sailors were looking for a way to abandon the ship and had lowered the lifeboat into the sea, and pretended that they would throw down the anchors from the bow.
31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
But Paul said to the centurion and to the soldiers, “Unless these men stay in the ship, you cannot be saved.”
32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
Then the soldiers cut away the ropes of the boat and let it drift away.
33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
When daylight was coming on, Paul urged them all to take some food. He said, “This day is the fourteenth day that you wait and do not eat; you have eaten nothing.
34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
So I urge you to share some food, for this is necessary for you to survive. For not one of you will lose a single hair from his head.”
35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
When he had said this, he took bread and he thanked God in the sight of everyone. Then he broke the bread and began to eat.
36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
Then they were all encouraged and they also took food.
37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
We were 276 people in the ship.
38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
When they had eaten enough, they made the ship lighter by throwing out the wheat into the sea.
39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
When it was day, they did not recognize the land, but they saw a bay with a beach, and they discussed whether they could drive the ship onto it.
40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
So they cut loose the anchors and left them in the sea. At the same time they loosed the ropes of the rudders and raised the foresail to the wind; and so they headed to the beach.
41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
But they came to a place where two currents met, and the ship ran into the ground. The bow of the ship stuck there and remained unmovable, but the stern began to break up because of the waves' violence.
42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
The soldiers' plan was to kill the prisoners so that none of them could swim away and escape.
43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
But the centurion wanted to save Paul, so he stopped their plan; and he ordered those who could swim to jump overboard first and get to land.
44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
Then the rest of the men should follow, some on planks, and some on other things from the ship. In this way it happened that all of us came safely to land.
