Apostlenes-gjerninge 27
1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
And Festus commanded, respecting him, that he should be sent to Italy, unto Caesar. And he delivered Paul, and other prisoners with him, to a certain man, a centurion of the Augustan cohort, whose name was Julius.
2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
And when we were to depart, we embarked in a ship which was from the city of Adramyttium, and was going to the country of Asia. And there embarked with us in the ship, Aristarchus, a Macedonian of the city of Thessalonica.
3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
And the next day, we arrived at Zidon. And the centurion treated Paul with kindness, and permitted him to visit his friends and be refreshed.
4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
And on sailing from there, because the winds were against us, we sailed around to Cyprus.
5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
And we passed over the sea of Cilicia and Pamphylia, and arrived at Myra, a city of Lycia.
6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
And there the centurion found a ship of Alexandria, which was going to Italy; and he set us on board of it.
7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
And as it was hard navigating, we had scarcely arrived, after many days, over against the isle of Cnidos. And, because the wind would not allow us to pursue a straight course, we sailed around by Crete, and came opposite the city of Salmone.
8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
And with difficulty, after sailing about it, we arrived at a place called the Fair Havens, near to which was the city called Lassa.
9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
And we were there a long time, and till after the day of the Jewish fast. And it was hazardous then for any one to go by sea; and Paul counselled them,
10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
and said: Men, I perceive that our voyage will be attended with peril, and with much loss, not only of the cargo of our ship, but also of our lives.
11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
But the centurion listened to the pilot, and to the owner of the ship, more than to the words of Paul.
12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
And, because that harbor was not commodious for wintering in, many of us were desirous to sail from it, and if possible, to reach and to winter in a certain harbor of Crete, which was called Phenice, and which opened towards the south.
13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
And when the south wind breezed up, and they hoped to arrive as they desired, we began to sail around Crete.
14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
And shortly after, a tempest of wind arose upon us, called Typhonic Euroclydon.
15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
And the ship was whirled about by the wind, and could not keep head to it; and we resigned the ship to its power.
16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
And when we had passed a certain island, called Cyra, we could hardly retain the boat.
17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
And after hoisting it on board, we girded the ship around the waist, and made it strong. And, because we were afraid of falling upon a precipice of the sea, we pulled own the sail; and so we drifted.
18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
And as the storm raged violently upon us, we the next day threw goods into the sea.
19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
And on the third day, with our own hands, we threw away the tackling of the ship.
20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
And as the storm held on for many days, and as no sun was visible, nor moon, nor stars, all hope of our surviving was wholly cut off.
21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
And as no one had taken a meal of food, Paul now stood up in the midst of them, and said: If ye had given heed to me, O men, we should not have sailed from Crete, and we should have been exempt from this loss and peril.
22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
And now, I counsel you to be without anxiety; for not a soul of you will be lost, but only the ship.
23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
For there appeared to me this night, the angel of that God whose I am, and whom I serve;
24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
and he said to me: Fear not, Paul; for thou art yet to stand before Caesar; and, lo, God hath made a gift to thee of all them that sail with thee.
25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
Therefore, men, be ye courageous; for I confide in God, that it will be as was told to me.
26 Men vi skal strande på en eller annen ø.
Yet we are to be cast upon a certain island.
27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
And after the fourteen days of our roaming and tossing on the Adriatic sea, at midnight, the sailors conceived that they approached land.
28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
And they cast the lead, and found twenty fathoms. And again they advanced a little, and they found fifteen fathoms.
29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
And as we feared lest we should be caught in places where were rocks, they cast four anchors from the stern of the ship, and prayed for the morning.
30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
And the sailors sought to flee out of the ship. And from it they lowered down the boat into the sea, under pretence that they were going in it to make fast the ship to the land.
31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
And when Paul saw it, he said to the centurion and to the soldiers: Unless these remain in the ship, ye cannot be saved.
32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
Then the soldiers cut the boat rope from the ship, and let the boat go adrift.
33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
And while it was not yet morning, Paul advised them all to take food, saying to them: In consequence of the peril, it is now the fourteenth day that ye have tasted nothing.
34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
Therefore I entreat you, to take food for the sustenance of your life; for not a hair from the head of any of you, will perish.
35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
And having said these things, he took bread, and gave glory to God before them all; and he broke it, and began to eat.
36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
And they were all consoled; and they took nourishment.
37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
And there were of us in the ship two hundred and seventy-six souls.
38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
And when they were satisfied with food, they lightened the ship, and took the wheat and cast it into the sea.
39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
And when it was day, the sailors knew not what land it was: but they saw on the margin of the land an inlet of the sea; whither, if possible they intended to drive the ship.
40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
And they cut away the anchors from the ship, and left them in the sea. And they loosened the bands of the rudder, and hoisted a small sail to the breeze, and made way towards the land.
41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
And the ship struck upon a shoal between two channels of the sea, and stuck fast upon it. And the forward part rested upon it, and was immovable; but the after part was shattered by the violence of the waves.
42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
And the soldiers were disposed to slay the prisoners; lest they should resort to swimming, and escape from them.
43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
But the centurion kept them from it, because he was desirous to preserve Paul. And those who were able to swim, he commanded to swim off first, and pass to the land.
44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
And the rest, he made to transport themselves on planks, and on other timbers of the ship. And so they all escaped safe to land.
