Apostlenes-gjerninge 27
1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
When now was determined sailing our to Italy, they were delivering both Paul and certain other prisoners to a centurion named Julius of the cohort of Augustus.
2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
Having boarded then on a ship of Adramyttium (being about *N(k)O*) to sail (to *no*) the along Asia places we set sail — while was being with us Aristarchus a Macedonian of Thessalonica.
3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
On the then next [day] we landed at Sidon, Considerately then Julius Paul was treating he allowed [him] to [his] friends (may be going *N(k)O*) care to receive.
4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
And from there And from there having set sail we sailed under Cyprus because of the winds being contrary,
5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
And then along Cilicia and Pamphylia having sailed across [the sea] we came to Myra of Lycia.
6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
And there And there having found the centurion a ship of Alexandria sailing to Italy he placed us into it.
7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
For many now days sailing slowly and with difficulty having arrived off Cnidus not is permitting us the wind we sailed under Crete off Salmone,
8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
With difficulty and coasting along it we came to a place certain being called Fair Havens, to which near [the] city was of Lasea.
9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
When much now time having passed and is being already dangerous the voyage because of even the Fast already being over, was admonishing [them] Paul
10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
saying to them; Men, I understand that with disaster and much loss not only of the (burden *N(k)O*) and of the ship but also the lives of us ensuing to be the voyage.
11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
But the centurion by the pilot and by the ship owner rather was persuaded than by the [things] by (*k*) Paul spoken.
12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
Unsuitable now the harbor being to winter in the majority reached a decision to set sail (from there, *N(k)O*) if somehow they would be able having arrived at Phoenix to winter [there] — a harbor of Crete looking toward [the] southwest and toward [the] northwest.
13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
When was blowing gently now a south wind having thought the purpose to have obtained, having weighed [anchor] very near they were coasting along Crete.
14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
After not long however it threw down from it a wind tempestuous which is being called [the] Northeaster.
15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
When was being seized then the ship and not being able to face to the wind having given way we were driven along.
16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
An Island then certain having run under being called (Cauda *N(K)O*) we were able with difficulty control to gain of the lifeboat,
17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
which having taken up supports they were using undergirding the ship; Fearing then lest into the sandbars of Syrtis they may fall having lowered the gear, thus they were driven along.
18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
Violently now being storm-tossed of us on the next [day] a jettison of cargo they were making;
19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
and on the third [day] with [their] own hands the tackle of the ship (they cast away; *N(K)O*)
20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
Neither now sun nor stars appearing for many days, tempest and no small afflicted [us] from then on was abandoned hope all of being saved us.
21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
Much (also *N(k)O*) time without food there being at that time having stood up Paul in midst of them he said; It was necessary [for you] indeed, O men, having been obedient to me not to have set sail from Crete, to have incurred then disaster this and loss.
22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
And yet now I exhort you to keep up your courage; loss for of life none there will be from among you only of the ship.
23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
Stood by for me this night of God whose am (I myself *n*) whom and I serve an angel
24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
saying; Not do fear, Paul, to Caesar you it behooves to stand before, And behold has granted to you God all those sailing with you.
25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
Therefore take courage men; I believe for in God that thus it will be according to the way it has been said to me.
26 Men vi skal strande på en eller annen ø.
Upon an island however certain it behooves us to fall.
27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
When then [the] fourteenth night had come being driven about of us in the Adriatic, toward [the] middle of the night were sensing the sailors to be drawing near some to them land;
28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
And having taken soundings they found fathoms twenty, A little then having gone farther and again having taken soundings they found fathoms fifteen;
29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
Fearing then lest perhaps (on *N(k)O*) rocky places (we may fall, *NK(O)*) out of [the] stern having cast anchors four they were praying for day to come.
30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
Of the then sailors seeking to flee out of the ship and having let down the lifeboat into the sea under pretense as from [the] bow anchors being about to cast out
31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
said Paul to the centurion and to the soldiers; Only unless these shall remain in the ship, [then] you yourselves to be saved not you are able.
32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
Then cut away the soldiers the ropes of the lifeboat and allowed her to fall away.
33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
Until then that day was about to come, was urging Paul all to partake of food saying; [the] fourteenth today [is] day watching without eating you continue nothing having taken.
34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
Therefore I exhort you (to partake *N(k)O*) of food; this indeed for of you preservation is; not [one] for of you a hair (of *N(k)O*) the head (will perish. *N(K)O*)
35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
Having said now these things and having taken bread he gave thanks to God before all, and having broken [it] he began to eat.
36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
Encouraged then having been all also themselves they took food;
37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
(we were *N(k)O*) then the altogether souls in the boat (two hundred *NK(O)*) seventy six.
38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
Having been filled then (*o*) with food they were lightening the ship casting out the wheat into the sea.
39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
When now day it was, the land not they were recognizing, a bay however certain they were noticing having a shore, on which (they were determining *N(k)O*) if (they would be able, *NK(o)*) (to drive [aground] *NK(O)*) the ship.
40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
And the anchors having cut away they were leaving [them] in the sea, at the same time having loosened the ropes of the rudders And having hoisted the foresail to the blowing [wind] they were making for the shore.
41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
Having fallen however into a place between two seas they ran aground the vessel; and the indeed bow having stuck fast it remained immovable, however the stern was being broken up by the violence of the waves.
42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
Of the now soldiers [the] plan was that the prisoners they may kill, lest anyone having swum away (may escape. *N(k)O*)
43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
But the centurion desiring to save Paul hindered them of the purpose, he commanded then those being able to swim having cast [themselves] off first on the land to go out,
44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
and the rest some indeed on boards, some however on things from the ship. And thus it came to pass that all being saved to the land.
