Apostlenes-gjerninge 27
1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
When the time came for us to sail to Italy, Paul and some other prisoners were handed over to a centurion called Julius of the Imperial Regiment.
2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
We boarded a ship based in Adramyttium that was headed to the coastal ports of the province of Asia, and we set sail. Aristarchus, a Macedonian from Thessalonica, went with us.
3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
The next day we had a brief stop at Sidon, and Julius was kind enough to let Paul go ashore and visit his friends so they could provide what he needed.
4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
We set out from there and sailed to the leeward of Cyprus because the winds were against us.
5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
Then we sailed directly across the open sea off the coast of Cilicia and Pamphylia, arriving at the port of Myra in Lycia.
6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
There the centurion found a ship from Alexandria that would be sailing to Italy, and arranged for us to join it.
7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
We sailed slowly for several days and eventually arrived off Cnidus. But since the winds wouldn't allow us to continue we sailed across to the lee of Crete, near to Salmone.
8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
With some difficulty we made our way along the coast until we arrived at a place called Fair Havens, near to the town of Lasea.
9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
We'd lost a lot of time, and the voyage was becoming dangerous because it was now after the Fast. Paul warned them,
10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
“Men, I predict that this voyage will result in much hardship and loss—not just of the cargo and the ship, but also our very lives.”
11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
But the centurion paid more attention to the advice of the ship's captain and its owner than to what Paul said.
12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
Since the harbor was not large enough to over-winter in, the majority were in favor of leaving and trying if possible to reach Phoenix and spend the winter there—a harbor in Crete that faces northwest and southwest.
13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
When a moderate south wind began to blow, they thought they could do what they planned. They pulled up the anchor and sailed close inshore along the coast of Crete.
14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
But it wasn't long before a hurricane-force wind called a “northeaster” blew from the land.
15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
The ship was forced out to sea and could not face into the wind. So we had to give in and allow ourselves to be driven before the wind.
16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
We were eventually able to run into the lee of a small island called Cauda, and managed with some difficulty to secure the ship's boat on board.
17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
After hoisting it aboard, the sailors bound ropes around the hull to strengthen it. Then, worried that they would be wrecked on the Syrtis banks, they lowered the sea anchor and allowed the ship to be driven along.
18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
The following day as we were violently thrown about by the storm, the crew started throwing the cargo overboard.
19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
On the third day they grabbed the ship's gear and tossed it into the sea.
20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
We hadn't seen the sun or the stars for many days as the storm beat down on us; so any hope of our being saved was lost.
21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
Nobody had eaten anything for a long time. Then Paul stood before them and told them, “Men, you should have listened to me and not sailed from Crete. Then you could have avoided all this hardship and loss.
22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
But now I advise you keep up your courage, because nobody is going to be lost, just the ship.
23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
Last night an angel of my God and whom I serve, stood beside me.
24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
‘Don't be afraid, Paul,’ he told me. ‘You have to stand trial before Caesar. See, God has graciously given to you everyone who is sailing with you.’
25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
So men, have courage! I trust God, and I'm convinced things will happen just as I was told.
26 Men vi skal strande på en eller annen ø.
However, we will be wrecked on some island.”
27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
At around midnight on the fourteenth night of the storm, still being blown over the Sea of Adria, the crew suspected they were getting close to land.
28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
They checked the depth and found it was forty meters, and a little while later they checked again and it was thirty meters.
29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
They were concerned that we might be wrecked on rocks, so they dropped four anchors from the stern, and prayed for daylight to come.
30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
The crew tried to leave the ship, and had lowered the ship's boat into the water with the pretext that they were going to drop anchors from the ship's bow.
31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
But Paul told the centurion and the soldiers, “Unless the crew stays with the ship, you will be lost.”
32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
So the soldiers cut the ropes holding the ship's boat, and let it loose.
33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
At daybreak Paul urged all of them to eat something. “It's been fourteen days now that you haven't eaten anything because you've been so worried and preoccupied,” he told them.
34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
“Please do what I say and eat some food. This will help give you strength. For not even a hair from anyone's head is going to be lost!”
35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
When he'd finished speaking he picked up a loaf of bread, and gave thanks to God for it in front of everyone. Then he broke the bread, and began to eat.
36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
Everyone was encouraged and they ate too.
37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
The total number of people on board was two hundred and seventy-six.
38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
Once they'd had enough to eat, the crew made the ship lighter by throwing the supplies of wheat overboard.
39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
When dawn came they didn't recognize the coastline, but they saw a bay that had a beach. They planned to try running the ship aground there.
40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
So they cut the anchor ropes, leaving the anchors in the sea. At the same time they untied the ropes holding the rudders, raised the foresail to the wind, and made for the beach.
41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
But they struck a sandbar and the ship grounded. The bow hit, and stuck so firm it couldn't be moved, while the stern began to be broken apart by the pounding surf.
42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
The soldiers planned to kill the prisoners so none of them could swim away and escape.
43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
But the centurion, because he wanted to save Paul's life, prevented them from doing this, and ordered those who could swim to jump overboard first and make for land.
44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
The rest grabbed hold of planks and other wreckage, so that everyone was able to reach land safely.
