Apostlenes-gjerninge 27
1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
Itali ram lah long hoi na cei han na ti pouh awh navah, Pawl hoi alouke thongkabawtnaw hai siangpahrang e ransa hu thung e ransabawi Julius koevah a poe awh.
2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
Asia ram long kâhatnae kho koe lahoi pou ka cet hane long ka kâcui awh teh ka cei awh. Masidonia ram Thesalon tami Aristarkas hai kaimouh hoi a cei van.
3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
Atangtho teh Sidon ka pha awh. Julius ni Pawl hah a lungma dawkvah a huinaw koe a ceisak teh ahnimae khetyawtnae hah a coe sak.
4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
Haw hoi vah ka tâco awh teh kahlî hah kaimouh koe lah a kamlang dawkvah Saipras tuilum e kahlî a uepnae koe lahoi ka cei awh.
5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
Hahoi Cilicia hoi Pamfilia tueng koe ka raka awh teh Licia khopui Mira vah ka pha awh.
6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
Haw tueng vah ransabawi ni Alexandria kho hoi Itali kho lah ka cet hane long buet touh a hmu teh hote long dawkvah na kâcui sak awh.
7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
Hnin kapap hnawn payai lahoi ka cei awh teh rucat laihoi Kanidas kho teng ka pha thai awh. Kaimouh teh kahlî kecu dawk patuen ka cei thai awh hoeh dawkvah, Krete tuilum kahlî a uepnae koe lahoi ka cei awh teh Salmon talaidawn koehoi pet ka cei awh.
8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
Tuipui rai lahoi nganga pou ka cei awh teh Lasea kho teng lungmawng tie long kâhatnae hmuen koe ka pha awh.
9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
Haw e hmuen koevah hnin moi kasawlah ka roe awh teh rawcahainae hnin hai aloum toung dawkvah, hmalah cei hane hai taki a tho dawkvah Pawl ni na hroecoe awh atipouh.
10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
Hmaunawnghanaw hete tuipui dawk ceinae heh long hoi hnopainaw dawk dueng laipalah, maimae hringnae dawk hai runae na poe hanelah ao tie hah ka hmu telah a dei.
11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
Hateiteh ransabawi ni Pawl e lawk hah tang laipalah, long kamawngkung hoi long katawnkung e lawk hah bet atanghnawn.
12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
Hote long kâhatnae koe vah kasik thapa thung pueng o hanelah a coung hoeh dawkvah, tami kapap ni kanîloumaka lah hoi kanîloumatung lah pou cei vaiteh, Krete tuilum e Finik hmuen koe pha han a ngai awh. Hawvah kasik thapa pueng o hanelah a pouk awh.
13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
Akalah hoi kahlî a tho toteh khokhang awh e patetlah akuep han doeh telah a pouk awh. Hatdawkvah sumtaai hah a phawk awh teh, Krete tuilum teng lahoi a cei awh.
14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
Hateiteh, atueng a ro hoehnahlan vah kanîtho koe lahoi yah, Euroquilo kahlî katang e hah a tho.
15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
Long ni kahlî a hmang thai hoeh toung dawkvah longhni pueng ka rasu awh teh, kahlî ni a paleknae koe doeh ka cei awh toe.
16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
Kawda tuilum teng, kahlî a uepnae koe ka pha awh toteh, ka ru poung lahoi hloutnae longca hah ka kuet thai awh.
17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
Hote longca hah Long van vah a pâhung awh teh long hah acak nahanlah rui hoi kacaklah a katek awh. Sadi mon dawkvah hmang payon vai ati awh teh lukkarei longhni a rahnoum sak awh teh long hah kahlî a palek sak awh.
18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
Kaimouh teh kahlî ni puenghoi na hmang awh dawkvah, atangtho teh long dawk e hnonaw hah a tâkhawng awh.
19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
Apâthum hnin teh amamae kut hoi long dawk e hnonaw hah a tâkhawng awh.
20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
A hnin moi kasawlah Kanî, Âsinaw hmawt awh hoeh. Tâlî hai hoehoe a tho dawkvah, a hnukteng teh hlout awh han doeh tie ngaihawinae pueng a kahma toe.
21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
Hottelah taminaw teh rawca laipalah kasawlah ao awh dawkvah, Pawl teh ahnimouh hmalah a kangdue teh, hmaunawnghanaw kaie lawk hah na ngai a lah, Krete tuilum koehoi tâcawt laipalah awm awh pawiteh, hete runae hoi sungnae pueng heh kâhmo awh mahoeh ei.
22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
Hatei atuteh na lungpout awh han awh, telah na dei pouh awh. Nangmouh thung dawk hoi api buet touh boehai na dout a mahoeh, long dueng doeh rawk tih.
23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
Bangkongtetpawiteh, kai na katawnkung ka bawk e Cathut e kalvantami ni paduem tangmin vah ka teng a kangdue teh,
24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
Pawl, na lungpuen hanh, siangpahrang hmalah na kangdue mingming han doeh. Hahoi Cathut ni nang hoi rei ka tho e pueng hai na kut dawk na poe toe a ti.
25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
Hatdawkvah ka huinaw na lungpout a hanh awh. Bangkongtetpawiteh, na dei pouh e patetlah ao han tie Cathut kâuep laihoi ka yuem doeh.
26 Men vi skal strande på en eller annen ø.
Maimouh hai tuilum buetbuet touh dawk long heh a mang han toe telah Pawl ni a dei.
27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
Hnin hlaipali hnin tangmin a pha navah kaimouh teh Adria tuipui dawk kâpayo awh lahun navah, karumsaning a pha toteh long teh tui kongteng buetbuet touh hoi a hnai toe telah ka pouk awh teh,
28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
tui hah ka bangnue awh bo teh, lam 20 touh a dung tie ka panue awh. Dongdeng o hnukkhu bout ka bangnue awh bo teh, lam hlaipanga touh a dung e ka panue awh
29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
Ahnimouh teh lungsongnaw hmang langvaih tie a taki awh dawkvah, sumtaai pali touh a pabo awh teh, khodai lawiseh telah a ratoum awh.
30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
Long kamawngnaw teh yawng hanelah a kâcai awh dawkvah, sumtaai ka pabawt e boiboe lah a kâsak awh teh hloutnae longca hah a rui a rasu awh.
31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
Pawl ni ransabawi hoi ransanaw koevah, long thung na awm awh hoeh pawiteh, na hlout awh mahoeh atipouh.
32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
Hattoteh ransanaw ni hloutnae longca a ruinaw thoukthouk a tâtueng pouh teh tui thung a pabo awh.
33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
Khodai tawmlei nah Pawl ni abuemlah bu ca hane a dei pouh teh, nangmouh hah bu na cahoehnae hah atuvah hnin hlaipali touh a pha toe.
34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
Hatdawkvah bu na ca awh nahanlah kai ni hroecoe awh. Hot hateh nangmouh na hlout awh nahane doeh. Nangmae na lû dawk e sam buet touh boehai kahmat mahoeh atipouh.
35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
Hettelah a dei hnukkhu vah, Pawl ni vaiyei hah a la teh abuemlae hmalah Cathut koe lunghawi lawk a dei hnukkhu vaiyei a raen teh a ca.
36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
Hattoteh ahnimanaw abuemlah ni hai a thahmei awh teh a ca awh.
37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
Long dawkvah tami 276 touh ao awh.
38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
Rawca kaboumlah a ca awh hnukkhu long dawk e catunnaw hah tui dawk a tâkhawng awh.
39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
Khodai torei teh haw e a hmuen teh panuek awh hoeh eiteh, a kawngteng kaawm e a takin koe lah long kâhat sak hanlah a kâpan awh.
40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
Hahoi sumtaainaw hah a rasu awh teh tui dawk a pabo awh, mawngnae acung rui kalennaw a rasu awh teh, longhni a thung awh teh a kawngteng lah a cei awh.
41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
Hatei Long teh tuicapa kahni touh kâcunae koe a pha dawkvah, long e a lû teh sadi van a deng teh, kâhuen thai hoeh toe. Ataknaw teh tuicapa ni a hem dawk koung a rawk.
42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
Ransanaw ni thongkabawtnaw pueng yawng awh langvaih, hatdawkvah be thei han toe telah a pouk.
43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
Hateiteh, ransabawi ni Pawl hlout sak hanelah a ngai dawkvah, ahnimae pouknae a ngang pouh teh, tui kale thainaw hmaloe a kawngteng lah kale sak hane,
44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
alouke taminaw ni thingphek raboung naseh. Long dawk e hnopai buetbuet touh nakunghai, kuet laihoi kale hanelah kâ a poe. Hettelah hoi abuemlahoi kongteng lah runae awm laipalah koung a hlout awh.
