< 2 Samuel 22 >
1 David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.
David kvad dette kvædet åt Herren då Herren hadde frelst honom frå alle uvenerne sine, og frå Saul:
2 Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,
«Herren er mitt berg og mi festning og min frelsar.
3 min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.
Gud er mitt berg som eg flyr til! Min skjold og mitt frelseshorn Mi høge borg! mi livd! Frelsaren min som friar meg ifrå vald!
4 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
Eg kallar på Herren, den høglova: Frå fiendarne mine frelsar han meg.
5 Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.
Daudens brot og brand kringsette meg. Straumar av vondskap skræmde meg.
6 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. (Sheol )
Helheims reip var snørde ikring meg. Daudsens snaror fanga meg. (Sheol )
7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.
Men Herren kalla eg på i mi trengsla, eg ropa til min Gud. Han høyrde frå templet sitt røysti mi, mitt rop rakk fram til øyro hans.
8 Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.
Jordi skok seg og skalv, himmelens grunnvollar dirra, Dei skok seg, for harmen hans loga upp:
9 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
Røyk steig upp frå nasen hans, eld frå munnen hans åt ikring seg, gloande kol loga frå honom.
10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
Han lægde himmelen og steig ned, med kolmyrker under føterne sine.
11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.
Han for fram på kerub og flaug og sveiv på vengjerne åt vinden.
12 Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.
Myrkret gjorde han til åklæde kring seg, tjeldet hans var myrke vatn, tjukke skyer.
13 Frem av glansen foran ham brente gloende kull.
Frå glansen fyre andlitet hans brann gloande kol.
14 Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.
Herren tora i himmelen, den Høgste let høyra si røyst:
15 Og han utsendte piler og spredte dem omkring - lyn og forvirret dem.
Pilerne sine skaut han og spreidde deim, eldingar sende han og fortulla deim.
16 Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.
Djupålarne i havet kom upp i dagen, grunnvollarne i jordi vart berrsynte ved Herrens trugsmål, ved andepusten frå hans nase.
17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
Han rette ut handi frå høgdi og greip meg, han drog meg upp or store vatn.
18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
Han frelste meg frå min megtige fiende, frå uvenern’ mine, dei var meg for sterke.
19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
Dei for imot meg på motgangsdagen; men Herren vart studnaden min.
20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
Han førde meg ut i vidt rom. Han frelste meg, for han hadde hugnad i meg.
21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
Herren gjorde med meg etter rettferdi mi, han lønte meg etter reinleiken i henderne mine.
22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;
For eg tok vare på Herrens vegar, fall ikkje i vondskap frå min Gud.
23 for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,
Nei, alle hans rettar hadde eg for auga, bodordi hans veik eg ikkje ifrå.
24 og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
So var eg ulastande for honom og tok meg i vare for mi synd.
25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.
Og Herren lønte meg etter mi rettferd, etter reinleiken min for hans augo.
26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,
Mot den godlyndte syner du deg godlyndt, mot ulastande kjempa ulastande.
27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.
Mot den reine syner du deg rein, mot den rangsnudde syner du deg rang.
28 Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.
For du frelsar arme folk, men augo dine er mot dei ovmodige til å tvinga deim ned.
29 For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.
For du er mi lampa, Herre, og Herren gjer myrkret mitt bjart.
30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.
Ved deg eg renner mot herflokkar, ved min Gud stormar eg murar.
31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
Gud, ulastande er hans veg; Herrens ord er skirt, han er ein skjold for alle deim som flyr til honom.
32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?
For kven er Gud forutan Herren? Kven er eit berg utan vår Gud?
33 Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.
Gud, han som gyrder meg med kraft, og leider den ulastande på hans veg,
34 Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.
som gjev meg føter liksom hindarne, og set meg upp på høgderne mine,
35 Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
som lærer henderne mine upp til strid, so armarne spenner koparbogen.
36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.
Du gav meg frelsa di til skjold, og småminkingi di ho gjorde meg stor.
37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
Du gjorde rom for stigi mine, og oklo mine vagga ikkje.
38 Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
Eg forfylgde fiendarne mine og tynte deim. Eg vende ikkje um fyrr eg fekk gjort ende på deim.
39 Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.
Eg gjorde ende på deim og slo deim i knas, so dei vann ikkje reisa seg. Dei fall under føterne mine.
40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
Du gyrde meg med kraft til striden. Du bøygde motmennern’ mine under meg.
41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.
Fiendarne mine let du snu ryggen til meg, deim som hatar meg, rudde eg ut.
42 De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.
Dei såg seg um - men ingen frelste - til Herren, men han svara deim ikkje.
43 Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.
Eg smuldra deim som dust på jordi; som søyla på gator krasa eg deim; eg trakka deim ned.
44 Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.
Du frelste meg ut or mitt folks ufred, til hovud for heidningar vara du meg; folk som eg ikkje kjende, tente meg.
45 Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.
Ukjende folk smeikte for meg, ved gjetordet um meg lydde dei meg.
46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
Ja, framandfolk visna av, gjekk skjelvande ut or borgerne sine.
47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,
Herren liver! lova vere han, mitt berg! Ja, upphøgd vere Gud, mitt frelse-berg,
48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
Gud som gjev meg hemn, legg folkeslag under meg
49 og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
og fører meg ut frå fiendarne mine! Ja - du som lyfter meg høgt yver motmennern’ mine og bergar meg undan frå valdsmanns hand!
50 Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.
Difor, Herre, vil eg prisa deg millom heidningarn’, og lovsyngja ditt namn.
51 Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.
For han gjer kongen sin sigersæl, gjer miskunn mot honom han salva, mot David og ætti hans til æveleg tid.»