1 Tessalonikerne 2
1 For selv vet I, brødre, om den inngang vi fikk hos eder, at den ikke er blitt uten frukt;
PWE pein komail asa, ri ai kan, duen at pwaralang komail kaidin me so kadepa.
2 men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid.
A murin at kamekam nan Pilipi o at kalokolok wasa o, duen me komail asa, kit aimaki atail Kot padaki ong komail rongamau en Kot ni apwal laud.
3 For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik;
Pwe at panapanaui komail sota wiaui ni kotaue, de samin, de widing.
4 men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
Pwe duen kit ale sang ren Kot en padaki rongamau, iduen at padak kin wiaui, kaidin pwen konekonlar ren aramas akan, a Kot me kotin kasauiada mongiong it.
5 For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne,
Sota eu ansau me se lingkapinga komail, duen me komail asa, de norok kapwa, Kot me saunkadede en mepukat.
6 heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler;
Se pil sota rapaki konekon ren aramas akan, ma re omail de ren akai. A se pan kak katoutoui komail, pwe kit wanporon en Kristiis akan.
7 men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst,
Ari so, kit kin materok nan pung omail dueta li en kamait amen, me kin apwali na seri kan.
8 således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.
Iduen at ngong kin komail melel, se mauki katungole kin komail rongamau en Kot, a kaidin i eta, a pein maur at, pwe komail wialar kompoke pat.
9 I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.
Ri ai kan, komail kin tamanda duen at dodok o at apwal akan. Pwe se dodok ni ran o ni pong, pwen der katoutoui amen komail, o se padaki ong komail rongamau en Kot.
10 I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,
Komail o Kot at saunkadede duen at makelekel, o pung, o inen re omail me poson akan.
11 likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte
O duen komail asa, me kit panaui o kamekamait amen amen re omail dueta papa men wiai ong na seri kan.
12 og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.
O se padaki ong komail er, me komail en alu inen wei ta, duen me kon ong Kot, me kotin molipe komail ong pein a wei o pein a lingan.
13 Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.
I me se kin poden danke Kot, pwe ni omail aleer masan en Kot, komail aleer kaidin dueta padak en aramas akan, pwe dueta masan en Kot melel, me pil kin dodok nan lol omail me poson akan.
14 For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene,
Pwe ri ai kan, komail ale sanger momodisou en Kot akan nan Iudäa ren Kristus Iesus; pwe komail kamekame ren toun omail wei, dueta irail me kamekame ren Sus akan.
15 som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot,
Me pil kamatalar Kaun Iesus, o saukop akan, me re kaloke, o re sota konekon ren Kot, o re kin palian aramas akan karos.
16 idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!
O re kainapwi sang kit, ender padak ong men liki kan, pwe ren der maurela, pwe re kin kadirela dip arail ansau karos, a ongiong mi po’rail.
17 Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn,
A kit ri ai kan ni at doo wei sang komail ansau kis ni pali war at, a kaidin ni mongiong it, se ap nantiong o inong iong melel kilang mas omail.
18 fordi vi gjerne vilde komme til eder - jeg, Paulus, både én gang og to ganger - men Satan hindret oss.
I me se men pwar wong komail, ngai Paulus pan mepak o pan riapak, a Satan karompa kit.
19 For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?
Pwe is me kapore pat, de kaperen pat, de kapinga pat? Kaidin komail mon Kaun patail Iesus ni a kotido?
20 I er jo vår ære og vår glede.
Pwe komail kalinga pat o kaperen pat.
