1 Samuels 30
1 Da David og hans menn på den tredje dag kom til Siklag, hadde amalekittene overfalt sydlandet og Siklag, og de hadde inntatt Siklag og brent det op.
Xundaⱪ boldiki, Dawut wǝ adǝmliri üqinqi küni Ziklagⱪa yetip kǝldi; mana, Amalǝklǝr jǝnub tǝrǝpkǝ wǝ Ziklagⱪa ⱨujum ⱪilip, Ziklagni wǝyran ⱪilip ot ⱪoyup kɵydürgǝnidi.
2 Og kvinnene og alle som var der, både små og store, hadde de tatt til fange; de hadde ikke drept nogen, men hadde ført dem bort og hadde draget sin vei,
Ular xǝⱨǝrdiki ⱪiz-ayallarni, qong bolsun, kiqik bolsun, ularning ⱨǝmmisini ǝsirgǝ aldi. Ulardin ⱨeqkimni ɵltürmǝy, ⱨǝmmisini elip, yoliƣa qiⱪⱪanidi.
3 og da David og hans menn kom til byen, fikk de se at den var brent op, og at deres hustruer og sønner og døtre var tatt til fange.
Dawut ɵz adǝmliri bilǝn xǝⱨǝrgǝ kǝlgǝndǝ, mana, xǝⱨǝr alliⱪaqan kɵyüp tügigǝnidi; ularning ayalliri wǝ oƣul-ⱪizliri ǝsirgǝ elinƣanidi.
4 Da brast de i gråt, både David og de folk som var med ham, og de gråt til de ikke lenger var i stand til å gråte.
Əmdi Dawut wǝ uning bilǝn billǝ bolƣan hǝlⱪ ⱪattiⱪ yiƣa-zar kɵtürüxti, taki maƣduri ⱪalmiƣuqǝ yiƣlaxti.
5 Også Davids to hustruer, Akinoam fra Jisre'el og Abiga'il, karmelitten Nabals hustru, var tatt til fange.
Dawutning ikki ayali, Yizrǝǝllik Aⱨinoam bilǝn Karmǝllik Nabaldin tul ⱪalƣan Abigailmu ǝsirgǝ elinƣanidi.
6 Og selv kom David i stor nød, for folket sa at de vilde stene ham; så harme og sorgfulle var de alle sammen for sine sønners og døtres skyld. Men David søkte styrke hos Herren sin Gud.
Dawut ⱪattiⱪ azablandi; qünki barliⱪ halayiⱪ, ⱨǝrbiri ɵz oƣul-ⱪizliri üqün ⱪayƣurup ƣǝzǝplinip uni qalma-kesǝk ⱪilip ɵltürǝyli, deyixiwatatti. Əmma Dawut ɵzini Hudasi Pǝrwǝrdigardin küq-ⱪuwwǝtlǝndürdi.
7 Og David sa til presten Abjatar, Akimeleks sønn: Kom hit til mig med livkjortelen! Da kom Abjatar til David med livkjortelen.
Dawut Ahimǝlǝkning oƣli kaⱨin Abiyatarƣa: — Əfodni yenimƣa elip kǝlgin, dedi.
8 Og David spurte Herren: Skal jeg sette efter denne røverflokk? Kan jeg nå dem igjen? Herren svarte: Sett efter dem! Du skal nå dem igjen, og du skal frelse fangene!
Dawut Pǝrwǝrdigardin: — Bu ⱪoxunni ⱪoƣlaymu? Ularƣa yetixǝlǝrmǝnmu? — dǝp soridi. U: — Ⱪoƣla; sǝn jǝzmǝn ularƣa yetixiwalisǝn ⱨǝm ⱨǝmmisini ⱪayturup kelǝlǝysǝn, dedi.
9 Så drog David avsted med de seks hundre mann som fulgte ham, og de kom til Besor-bekken. Der blev en del av dem igjen;
Dawut wǝ uning bilǝn billǝ bolƣan altǝ yüz adǝm berip Besor wadisiƣa yetip kǝlgǝndǝ, kǝynidǝ sɵrülüp ⱪalƣanlar xu yǝrdǝ ⱪaldi.
10 David satte efter fienden med fire hundre mann, men to hundre mann blev igjen - de var for trette til å gå over Besor-bekken.
Dawut ɵzi tɵt yüz adǝm bilǝn dawamliⱪ ⱪoƣlap mangdi; ikki yüz adǝm ⱨalsirap kǝtkǝqkǝ, Besor wadisidin ɵtǝlmǝy kǝynidǝ ⱪalƣanidi.
11 Så fant de en egyptisk mann som lå på marken, og de tok ham med sig til David. Og de gav ham mat, som han åt, og lot ham få vann å drikke,
Ular dalada Misirliⱪ bir adǝmni uqratti. Ular uni Dawutning ⱪexiƣa elip kelip, uningƣa nan berip yegüzdi, su iqküzdi;
12 og dessuten et stykke fikenkake og to rosinkaker, og da han hadde ett, vendte hans livsånd tilbake; for han hadde ikke smakt mat og ikke drukket vann i tre dager og tre netter.
uningƣa bir parqǝ ǝnjür poxkili bilǝn ikki kixmix poxkilinimu bǝrdi. U bularni yǝp, uningƣa ⱪaytidin jan kirdi; qünki u üq keqǝ-kündüz nan yemigǝn, sumu iqmigǝnidi.
13 Og David spurte ham: Hvem hører du til, og hvor er du fra? Han svarte: Jeg er en egyptisk gutt, tjener hos en amalekittisk mann; men min herre gikk fra mig her fordi jeg blev syk for tre dager siden.
Dawut uningdin: — Sǝn kimgǝ tǝwǝ? Sǝn ⱪǝyǝrliksǝn? — dǝp soridi. U: — Mǝn Misirliⱪ yigit bolup, bir Amalǝkning ⱪulimǝn. Lekin mǝn üq kün ilgiri kesǝl bolup ⱪalƣaqⱪa, ƣojam meni taxliwǝtti.
14 Vi hadde gjort innfall i sydlandet hvor kreterne bor, og i det land som hører Juda til, og i den del av sydlandet som hører Kalebs ætt til, og vi hadde brent op Siklag.
Biz ǝsli Kǝrǝtiylǝrning yurtining jǝnub tǝripigǝ wǝ Yǝⱨuda zeminiƣa wǝ Kalǝbning zeminining jǝnub tǝripigǝ ⱨujum ⱪilip bulang-talang ⱪilduⱪ; xundaⱪla Ziklagni kɵydurüwǝtkǝniduⱪ, dedi.
15 Da sa David til ham: Vil du føre mig ned til denne røverflokk? Han svarte: Tilsverg mig ved Gud at du ikke vil drepe mig og heller ikke overgi mig i min herres hånd, sa vil jeg føre dig ned til den røverflokk du taler om.
Dawut uningdin: — Bizni u [düxmǝn] ⱪoxuni tǝrǝpkǝ baxlap baralamsǝn, dedi. U: — Hudaning nami bilǝn mǝn seni ɵltürmǝymǝn, seni ƣojangning ⱪoliƣimu tutup bǝrmǝymǝn dǝp ⱪǝsǝm ⱪilsila, silini u ⱪoxunning ⱪexiƣa baxlap baray, dedi.
16 Derefter førte han ham ned, og der lå de spredt rundt omkring over hele marken og åt og drakk og holdt fest med alt det store bytte de hadde tatt fra filistrenes land og fra Juda land.
Uni u yǝrgǝ baxlap barƣanda, mana ular pütkül yǝrgǝ yeyilip, yǝp-iqip Filistiylǝrning zeminidin ⱨǝm Yǝⱨuda zeminidin alƣan qong oljiliridin hux bolup ussul oynixiwatatti.
17 David hugg dem ned helt fra skumringen til næste dags aften, og ingen av dem slapp unda så nær som fire hundre unge menn som kastet sig på kamelene og flyktet.
Əmma Dawut xu küni gugumdin tartip ikkinqi küni kǝqkiqǝ ularni urup ⱪirdi. Tɵgigǝ minip bǝdǝr ⱪaqⱪan tɵt yüz yigittin baxⱪa ⱨeqbir adǝm ⱪeqip ⱪutulmidi;
18 Og David berget alt det som amalekittene hadde tatt; også sine to hustruer berget David.
wǝ Dawut Amalǝklǝr buluwalƣan ⱨǝmmǝ nǝrsini yandurup aldi; ɵzining ikki ayalinimu ⱪutⱪuzuwaldi.
19 Det manglet ikke nogen, hverken liten eller stor, hverken sønner eller døtre, heller ikke noget av byttet eller av det de hadde tatt med sig; alt sammen hadde David med sig tilbake.
Amalǝklǝr elip kǝtkǝn oƣul-ⱪiz, mal-mülüklǝr wǝ baxⱪa ⱨǝmmǝ nǝrsini Dawut ulardin ⱪayturuwaldi. Ⱨeqnemǝ, qong bolsun kiqik bolsun qüxüp ⱪalmiƣanidi.
20 Alt feet tok David og, både det små og det store; og driftekarene gikk foran buskapen og ropte: Dette er Davids bytte.
[Dawutning adǝmlidi] ⱪayturuwalƣan mallirining aldiƣa [olja alƣan] baxⱪa ⱪoy wǝ kala padilarni selip ⱨǝydǝp ketiwatatti. [Uning adǝmliri] ketiwetip: — Bular Dawutning oljisi, deyixti; Dawut ularning ⱨǝmmisini ɵzigǝ aldi.
21 Da David kom til de to hundre mann som hadde vært for trette til å følge ham, og som han hadde latt bli tilbake ved Besor-bekken, gikk de ut imot David og de folk som var med ham; og David gikk frem til folkene og hilste på dem.
Dawut ⱨalsizlinip ɵzi bilǝn billǝ baralmiƣan Besor wadisining boyida ⱪaldurup kǝtkǝn ikki yüz adǝmning ⱪexiƣa yetip kǝldi; ular Dawut wǝ uning bilǝn kǝlgǝn adǝmlǝrning aldiƣa qiⱪti, Dawut hǝlⱪning ⱪexiƣa berip ularƣa salam ⱪildi.
22 Da tok de til orde alle de onde og illesinnede menn blandt dem som hadde fulgt David, og sa: Siden de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noget av det bytte vi har berget; bare sin hustru og sine barn kan hver av dem ta med sig og gå hjem.
Lekin Dawut bilǝn barƣanlarning arisidiki rǝzil adǝmlǝr wǝ ǝrzimǝslǝrning ⱨǝmmisi ⱪopup: — Bular biz bilǝn barmiƣandin keyin biz yandurup alƣan oljidin ularƣa ⱨeq nemǝ bǝrmǝyli. Ular pǝⱪǝt ⱨǝrbiri ɵz hotun-balilirini elip kǝtsun, dedi.
23 Men David sa: Således skal I ikke gjøre, mine brødre, med det som Herren har gitt oss; han har bevart oss og gitt denne røverflokk som var kommet over oss, i vår hånd.
Əmma Dawut: — Yaⱪ, i buradǝrlirim; Pǝrwǝrdigar bizgǝ tǝⱪsim ⱪilƣanni [ularƣimu tǝⱪsim] ⱪilmisaⱪ bolmaydu. Qünki U bizni ⱪoƣdap bizningkigǝ tajawuz ⱪilƣanlarni ⱪolimizƣa tapxurdi.
24 Hvem skulde vel holde med eder i dette? Nei, den som drog med i striden, skal ikke ha større del av byttet enn den som blev igjen ved trosset; de skal dele likt.
Bu ixta kim silǝrgǝ maⱪul dǝydu? Qünki soⱪuxⱪa qüxkǝnning ülüxi ⱪandaⱪ bolsa yük-taⱪlarƣa ⱪariƣuqilarningmu ülüxi xundaⱪ bolidu; ⱨǝmmǝ adǝm tǝng bɵlüxsun — dedi.
25 Og således blev det fra den dag og fremover - han gjorde dette til lov og rett i Israel, således som det er den dag idag.
Xu kündin tartip bu Israil üqün ⱨɵküm-bǝlgilimǝ ⱪilip bekitildi. Bügüngiqǝ ⱨǝm xundaⱪ.
26 Da David kom til Siklag, sendte han noget av byttet til Judas eldste, de som var hans venner, og lot si: Se, her er en gave til eder av byttet som jeg har tatt fra Herrens fiender -
Dawut Ziklagⱪa yetip kǝlgǝndǝ, oljidin dostliri bolƣan Yǝⱨuda aⱪsaⱪalliriƣa ǝwǝtip: — Mana, Pǝrwǝrdigarning düxmǝnliridin alƣan olja silǝrgǝ bir sowƣat bolsun, dedi.
27 til dem i Betel sendte han, og til dem i Ramot-Negeb og til dem i Jattir
U oljidin ⱨǝm Bǝyt-Əldikilǝrgǝ, jǝnubiy Ramottikilǝrgǝ, Yattirdikilǝrgǝ,
28 og til dem i Aroer og til dem i Sifmot og til dem i Estemoa
Aroǝrdikilǝrgǝ, Sifmottikilǝrgǝ, Əxtǝmoadikilǝrgǝ,
29 og til dem i Rakal og til dem i jerahme'elittenes byer og til dem i kenittenes byer
Raⱪaldikilǝrgǝ, Yǝraⱨmǝǝlliklǝrning xǝⱨǝrliridikilǝrgǝ wǝ Keniylǝrning xǝⱨǝrliridikilǝrgǝ,
30 og til dem i Horma og til dem i Kor-Asan og til dem i Atak
Hormaⱨtikilǝrgǝ, Ⱪoraxandikilǝrgǝ, Ataⱪtikilǝrgǝ,
31 og til dem i Hebron og til alle de steder hvor David hadde vanket om med sine menn.
Ⱨebrondikilǝrgǝ wǝ Dawut wǝ adǝmliri billǝ yürgǝn ⱨǝmmǝ yǝrdikilǝrgǝ sowƣat ǝwǝtti.
