1 Samuels 20
1 Men David flyktet fra Nevajot ved Rama og kom og sa åpent og likefrem til Jonatan: Hvad har jeg gjort, hvad er min misgjerning, og hvad er min synd mot din far, siden han står mig efter livet?
And David fled from Naioth in Ramah, and came and said before Jonathan, What have I done? What is my iniquity, and what is my sin before thy father, that he seeks my life?
2 Da sa han til ham: Langt derifra! Du skal ikke dø; du vet min far gjør intet, hverken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for mig; hvorfor skulde da min far dølge dette for mig? Nei, det er ikke så.
And he said to him, Far from it. Thou shall not die. Behold, my father does nothing either great or small, but that he discloses it to me, and why should my father hide this thing from me? It is not so.
3 Men David svarte med en ed: Din far vet meget vel at jeg har funnet nåde for dine øine, og derfor tenker han som så: Jonatan må ikke få vite dette, forat han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever: Det er bare et skritt mellem mig og døden.
And David swore moreover, and said, Thy father knows well that I have found favor in thine eyes, and he says, Let not Jonathan know this, lest he be grieved. But truly as Jehovah lives, and as thy soul lives, there is but a step between me and death.
4 Da sa Jonatan til David: Alt hvad du ønsker, vil jeg gjøre for dig.
Then Jonathan said to David, Whatever thy soul desires, I will even do it for thee.
5 David svarte Jonatan: Imorgen er det nymåne-dagen; da skulde jeg jo sitte til bords med kongen; men la mig nu få gå, så vil jeg skjule mig ute på marken til iovermorgen aften.
And David said to Jonathan, Behold, tomorrow is the new moon, and I should not fail to sit with the king to eat. But let me go that I may hide myself in the field to the third day at evening.
6 Dersom da din far savner mig, så skal du si: David bad mig inntrengende om han måtte få gå hjem til Betlehem i all hast; for hele ætten holder nu sin årlige ofring der.
If thy father misses me at all, then say, David earnestly asked leave of me that he might run to Bethlehem his city, for it is the yearly sacrifice there for all the family.
7 Dersom han da sier så: Det er godt - da kan din tjener være trygg; men dersom hans vrede optendes, så kan du være viss på at det er hans faste forsett å gjøre noget ondt.
If he says thus, It is well. Thy servant shall have peace. But if he is angry, then know that evil is determined by him.
8 Vis da godhet mot din tjener, siden du har latt din tjener inntrede i vennskapspakt med dig i Herrens navn! Men er det nogen misgjerning hos mig, så drep du mig! Hvorfor skulde du vel føre mig til din far?
Therefore deal kindly with thy servant, for thou have brought thy servant into a covenant of Jehovah with thee. But if there be in me iniquity, kill me thyself, for why should thou bring me to thy father?
9 Jonatan svarte: Nei, det skal aldri hende dig! Men skjønner jeg at det er et fast forsett hos min far å la noget ondt hende dig, skulde jeg da ikke la dig få vite det?
And Jonathan said, Far be it from thee, for if I should at all know that evil were determined by my father to come upon thee, then would I not tell it to thee?
10 Da sa David til Jonatan: Hvem skal varsle mig om det eller si mig om din far svarer dig ublidt?
Then David said to Jonathan, Who shall tell me if perchance thy father answers thee roughly?
11 Og Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken! Så gikk de begge ut på marken.
And Jonathan said to David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
12 Og Jonatan sa til David: Ved Herren, Israels Gud: Når jeg utforsker min far imorgen eller iovermorgen på denne tid og ser han er vel sinnet mot David, og jeg så ikke sender bud til dig og åpenbarer dig det,
And Jonathan said to David, Jehovah, the God of Israel-when I have sounded my father about this time tomorrow, or the third day, behold, if there be good toward David, shall I not then send to thee, and disclose it to thee?
13 så må Herren la det gå Jonatan ille både nu og siden! Vil min far føre ondt over dig, så skal jeg åpenbare det for dig og la dig slippe bort, så du kan dra din vei i fred. Og Herren være med dig, som han har vært med min far!
Jehovah do so to Jonathan, and more also, should it please my father to do thee evil, if I not disclose it to thee, and send thee away that thou may go in peace. And Jehovah be with thee as he has been with my father.
14 Og vil du ikke, hvis jeg enda er i live - vil du ikke da gjøre Herrens miskunnhet mot mig og ikke la mig dø?
And thou shall not only show me the loving kindness of Jehovah, while I yet live, that I not die,
15 Og aldri nogensinne vil du ta bort din godhet fra mitt hus, ikke engang når Herren gjør ende på Davids fiender og utrydder dem alle som én av jorden.
but also thou shall not cut off thy kindness from my house forever. No, not when Jehovah has cut off the enemies of David every one from the face of the earth.
16 Så gjorde Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Herren ta hevn over Davids fiender!
So Jonathan made a covenant with the house of David, saying, And Jehovah will require it at the hand of David's enemies.
17 Og Jonatan besvor atter David ved sin kjærlighet til ham; for han hadde ham kjær som sitt eget liv.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him. For he loved him as he loved his own soul.
18 Så sa Jonatan til ham: Imorgen er det nymåne-dagen; da vil du bli savnet når din plass er tom.
Then Jonathan said to him, Tomorrow is the new moon, and thou will be missed because thy seat will be empty.
19 Men gå iovermorgen skyndsomt ned til det sted hvor du holdt dig skjult den dag ugjerningen skulde vært utført, og sett dig ved Ezelstenen.
And when thou have stayed three days, thou shall go down quickly, and come to the place where thou hid thyself when the business was in hand, and shall remain by the stone Ezel.
20 Da skal jeg skyte tre piler bortover mot den som om jeg skjøt til måls.
And I will shoot three arrows on the side of it, as though I shot at a mark.
21 Så skal jeg sende min tjener der bort og si: Gå og finn pilene! Sier jeg da til tjeneren: Se, pilene ligger hitenfor dig, ta dem - så kom! For da kan du være trygg, og der er ingen fare, så sant Herren lever.
And, behold, I will send the lad, saying, Go, find the arrows. If I say to the lad, Behold, the arrows are on this side of thee, take them, and come, for there is peace to thee and no hurt, as Jehovah lives.
22 Men sier jeg til den unge mann: Se, pilene ligger bortenfor dig - så gå! For da vil Herren at du skal dra bort.
But if I say thus to the boy, Behold, the arrows are beyond thee, go thy way, for Jehovah has sent thee away.
23 Og vedkommende det vi har talt om, jeg og du, så er Herren vidne mellem mig og dig til evig tid.
And concerning the matter which thou and I have spoken of, behold, Jehovah is between thee and me forever.
24 Så skjulte David sig ute på marken. Da det blev nymåne, satte kongen sig til bords for å holde måltid.
So David hid himself in the field. And when the new moon came, the king sat down to eat food.
25 Og kongen satt på sin vanlige plass, på plassen ved veggen, og Jonatan stod op, og Abner satte sig ved siden av Saul; men Davids plass var tom.
And the king sat upon his seat, as at other times, even upon the seat by the wall, and Jonathan stood up, and Abner sat by Saul's side, but David's place was empty.
26 Saul sa ikke noget den dag; for han tenkte: Det har hendt ham noget, så han ikke er ren - nei, han er ikke ren.
Nevertheless Saul spoke nothing that day, for he thought, Something has befallen him. He is not clean. Surely he is not clean.
27 Men da Davids plass også den næste dag - dagen efter nymåne - var tom, sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor er Isais sønn hverken igår eller idag kommet til måltidet?
And it came to pass on the morrow after the new moon, which was the second day, that David's place was empty. And Saul said to Jonathan his son, Why has the son of Jesse not come in to the food, neither yesterday, nor today?
28 Jonatan svarte Saul: David; bad mig inntrengende om han måtte få gå til Betlehem;
And Jonathan answered Saul, David earnestly asked leave of me to go to Bethlehem.
29 han sa: Kjære, la mig få gå! For vår ætt holder en offerhøitid i vår by, og min bror har selv pålagt mig å komme; har jeg funnet nåde for dine øine, så gi mig lov til å ta bort og hilse på mine brødre! Derfor er han ikke kommet til kongens bord.
And he said, Let me go, I pray thee, for our family has a sacrifice in the city, and my brother, he has commanded me. And now, if I have found favor in thine eyes, let me get away, I pray thee, and see my brothers. Therefore he has not come to the king's table.
30 Da optendtes Sauls vrede mot Jonatan, og han sa til ham: Du sønn av en forvendt og gjenstridig kvinne! Vet jeg ikke at du har Isais sønn kjær til skam for dig selv og til skam for din mors blusel?
Then Saul's anger was kindled against Jonathan, and he said to him, Thou son of a perverse rebellious woman, do I not know that thou have chosen the son of Jesse to thine own shame, and to the shame of thy mother's nakedness?
31 For så lenge Isais sønn er til på jorden, er hverken du eller din kongemakt trygg. Send derfor bud og hent ham hit til mig, for han er dødsens.
For as long as the son of Jesse lives upon the ground, thou shall not be established, nor thy kingdom. Therefore now send and fetch him to me, for he shall surely die.
32 Jonatan svarte Saul, sin far, og sa til ham: Hvorfor skal han dø? Hvad har han gjort?
And Jonathan answered Saul his father, and said to him, Why should he be put to death? What has he done?
33 Men Saul slynget spydet mot ham for å felle ham; da skjønte Jonatan at det var hans fars faste forsett å drepe David.
And Saul cast his spear at him to smite him. By this Jonathan knew that it was determined by his father to put David to death.
34 Og Jonatan stod op fra bordet i brennende vrede, og han smakte ikke mat den annen nymåne-dag; for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde hånet ham.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and ate no food the second day of the month, for he was grieved for David because his father had done him shame.
35 Morgenen efter gikk Jonatan ut på marken på den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en liten gutt med sig.
And it came to pass in the morning, that Jonathan went out into the field at the time appointed with David, and a little lad with him.
36 Og han sa til gutten: Spring og finn pilene som jeg skyter ut! Gutten sprang avsted, og han skjøt pilen bort over ham.
And he said to his lad, Run, now find the arrows which I shoot. And as the lad ran, he shot an arrow beyond him.
37 Og da gutten kom til det sted hvor pilen lå, den som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan til gutten: Ligger ikke pilen bortenfor dig?
And when the lad was come to the place of the arrow which Jonathan had shot, Jonathan cried after the lad, and said, Is not the arrow beyond thee?
38 Så ropte Jonatan ennu en gang til gutten: Vær snar, skynd dig, stans ikke! Og Jonatans gutt samlet pilene op og kom til sin herre.
And Jonathan cried after the lad, Make speed, haste, stay not. And Jonathan's lad gathered up the arrows, and came to his master.
39 Men gutten visste ikke om noget; det var bare Jonatan og David som visste hvad det gjaldt.
But the lad knew nothing. Only Jonathan and David knew the matter.
40 Så gav Jonatan sine våben til gutten og sa til ham: Gå og ta dem med dig til byen!
And Jonathan gave his weapons to his lad, and said to him, Go, carry them to the city.
41 Da gutten var kommet dit, kom David frem på sydsiden av stenen, og han falt på sitt ansikt til jorden og bøide sig tre ganger; og de kysset hverandre og gråt sammen, og David storgråt.
And as soon as the lad was gone, David arose out of a place toward the South, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times. And they kissed each other, and wept one with another until David surpassed him.
42 Og Jonatan sa til David: Gå bort i fred! Hvad vi to har svoret i Herrens navn da vi sa: Herren være vidne mellem mig og dig og mellem min ætt og din ætt til evig tid det skal stå fast. Så brøt han op og gikk sin vei; men Jonatan gikk inn i byen.
And Jonathan said to David, Go in peace, inasmuch as we have sworn both of us in the name of Jehovah, saying, Jehovah shall be between me and thee, and between my seed and thy seed, forever. And he arose and departed, and Jonathan went into the city.
