Romerne 9
1 Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne:
I say the truth in Meshiha, and lie not; my conscience witnesseth for me in the Spirit of Holiness,
2 Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst.
that I have great grief, and (that) the sorrow of my heart ceaseth not.
3 Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre.
For I could pray that I myself might be one accursed from Meshiha instead of my brethren and my kinsmen who are in the flesh;
4 Folket mitt er israelitter, og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven. Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse.
who are the sons of Israel, and whose was the adoption of sons, and the glory, and the covenants, and the law, and the ministry, and the promises,
5 De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant! (aiōn g165)
and the fathers; and from whom appeared the Meshiha in the flesh, who is Aloha over all: his be praises and benedictions to the age of ages. Amen. (aiōn g165)
6 Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels etterkommere.
FOR the word of Aloha hath not really fallen: for not all who are of Israel are Israel;
7 På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften:”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”
neither also are they who are of the seed of Abraham all children; because it was said, In Ishok shall be called unto thee the seed:
8 Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte.
but that is, the children of the flesh are not the children of Aloha, but the children of the promise are reckoned the seed.
9 Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga:”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”
For the promise is this word, In this time I will come, and a son shall be unto Sara.
10 Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk.
And not this only, but also Raphka when with one, our father Ishok, she had association,
11 Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka:”Den eldste gutten skal tjene den yngste.” Gud sier også i Skriften:”Jeg elsket Jakob, men forkastet Esau.” Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.
before her sons were born, and had not wrought good or evil, the (choice) of Aloha was (made) known before that it should remain: not by works, but by him who called:
for it was said, The elder shall be servant to the less;
as it is written, Jakub have I loved, and Isu have I hated.
14 Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke!
What then say we? Is there iniquity with Aloha? Not so:
15 Gud sa til Moses:”Jeg viser nåde mot den jeg vil, og jeg viser medfølelse mot den jeg vil.”
behold, also, he said unto Musha, I will have mercy upon whom I will have mercy, and I will be gracious to whom I will be gracious.
16 Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.
Therefore it is not by him who willeth, nor by him who runneth, but by Aloha the Merciful.
17 Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao:”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”
For it is said in the scripture to Pherun, For this I have raised thee up, that I might show in thee my power, and that my name might be proclaimed in all the earth.
18 Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.
Then upon whom he willeth he is merciful, and whom he willeth he hardeneth.
19 Nå vil kanskje noen si: Hvorfor anklager Gud oss når vi gjør galt? Det er jo hans vilje som styrer oss mennesker.
Perhaps thou wilt say, Of what then doth he complain; for who shall arise against his will?
20 Si meg, hvem tror du at du er? Forsøker du å kritisere Gud? Det som er skapt, kan vel ikke si til han som har skapt det:”Hvorfor gjorde du meg slik som jeg er?”
Who then art thou, O man, who givest answer against Aloha? Will the mass say to him who formeth it, Why thus hast thou formed me?
21 Når en pottemaker finner fram sin leire, har han ikke da rett til å forme en vakker krukke som er til pynt, og en annen gjenstand som dere kan bruke til å kaste søppel i av den samme leirklumpen?
Or, hath not the potter power over his clay, that from the (same) mass he might make vessels, the one to honour, and the other to vileness?
22 På samme måten har Gud rett til å gjøre det han vil med oss mennesker. Han vil vise sitt sinne og sin makt på onde mennesker ved til å la dem gå evig fortapt. Han har også rett til å ha tålmodighet med dem til tiden er ute.
BUT if Aloha, willing to reveal his wrath, and to make known his power, in his much patience bore with the vessels of wrath who were perfected for destruction,
23 Samtidig har han rett til å gi av sin herlige rikdom til dem han i forveien hadde bestemt skulle få del i alt godt, og motta medfølelsen fra han.
and poured his mercy upon the vessels of mercy who were prepared of Aloha for glory,
24 De som får nyte godt av hans rikdom, er vi som har takket ja til innbydelsen om å tilhøre ham, både blant jøder og andre folk.
who are we, (ourselves) the called, not only of the Jihudoyee, but also of the Gentiles:
25 Gud uttaler seg om de folkene som ikke er jøder, når han sier ved profeten Hosea:”De som ikke var mitt folk, skal jeg nå kalle for mitt folk, og de som jeg før ikke elsket, de skal jeg nå elske.”
so also in Husha he said, I will call them my people who were not my people, and on those on whom I was not merciful, will I be merciful:
26 Og:”På det stedet der jeg sa til dem:’Dere er ikke mitt folk’, der skal de nå bli kalt’barna til den Gud som lever’.”
for it shall be in the place where they were not called my people, there shall they be called the children of Aloha the Living.
27 Gjennom profeten Jesaja roper Gud ut til Israels folk:”Selv om israelittene teller like mange som sandkornene på havets strand, så skal bare en brøkdel av dem bli frelst.
But Eshaia proclaims of the sons of Israel: Though the number of the sons of Israel were as the sand which is on the sea, the residue of them shall be saved.
28 Herren skal dømme alle mennesker, raskt og en gang for alle.”
The Lord hath decreed and determined the word, and will perform it upon the earth.
29 Jesaja sier også på et annet sted:”Dersom Herren Gud, han som har all makt, ikke hadde reddet noen fra vårt folk, da hadde vi blitt tilintetgjort akkurat som Sodoma og Gomorra.”
And as that which Eshaia had said before: Unless the Lord of sebaoth had left to us a residue, as Sedum should we have been, and to Amura have been likened.
30 Hva skal vi da si til dette? Jo, at mennesker fra andre folk som ikke en gang forsøkte å bli skyldfri innfor Gud, nå har blitt skyldfri innfor ham ved å tro på Jesus Kristus.
WHAT then shall we say? That the Gentiles who have not followed after righteousness have attained righteousness, but that righteousness which is of faith:
31 Men Israels folk, som forsøkte å bli skyldfri innfor Gud ved å være lydige mot hele Moseloven, de ble mislykket i sine anstrengelser.
but Israel, who followed after the law of righteousness, unto the law of righteousness have not attained.
32 Hvorfor? Jo, fordi de forsøkte å bli skyldfrie gjennom sine gode gjerninger, og ikke ved å stole på Gud. De har snublet mot den anstøtssteinen,
For why? Because it was not by faith, but by the works of the law: for they stumbled at the stone of stumbling;
33 som Gud omtaler i Skriften når han sier:”Lytt! Jeg legger i Jerusalem en stein som de snubler mot, en stein som de faller over. Men den som tror på ham skal ikke bli skuffet.”
as it is written, Behold, I lay in Zion a stone of stumbling And a rock of offence; And whosoever in him shall believe Shall not be ashamed.
