Romerne 9
1 Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne:
Truth I say in Christ, I do not lie, my conscience bearing testimony with me in the Holy Spirit,
2 Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst.
that I have great grief and unceasing pain in my heart—
3 Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre.
for I was wishing, I myself, to be accursed from the Christ—for my brothers, my relatives, according to the flesh,
4 Folket mitt er israelitter, og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven. Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse.
who are Israelites, whose [is] the adoption, and the glory, and the covenants, and the lawgiving, and the service, and the promises,
5 De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant! (aiōn g165)
whose [are] the fathers, and of whom [is] the Christ, according to the flesh, who is God over all, blessed for all ages. Amen. (aiōn g165)
6 Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels etterkommere.
And it is not possible that the word of God has failed; for not all who [are] of Israel are these of Israel;
7 På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften:”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”
nor because they are seed of Abraham [are] all children, but, “in Isaac will a seed be called to you”;
8 Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte.
that is, the children of the flesh—these [are] not children of God; but the children of the promise are reckoned for seed;
9 Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga:”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”
for the word of promise [is] this: “According to this time I will come, and there will be to Sarah a son.”
10 Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk.
And not only [so], but also Rebecca, having conceived by one—our father Isaac
11 Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka:”Den eldste gutten skal tjene den yngste.” Gud sier også i Skriften:”Jeg elsket Jakob, men forkastet Esau.” Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.
(for they being not yet born, neither having done anything good or evil, that the purpose of God, according to [divine] selection, might remain; not of works, but of Him who is calling),
it was said to her, “The greater will serve the less”;
according as it has been written: “Jacob I loved, and Esau I hated.”
14 Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke!
What, then, will we say? Unrighteousness [is] with God? Let it not be!
15 Gud sa til Moses:”Jeg viser nåde mot den jeg vil, og jeg viser medfølelse mot den jeg vil.”
For to Moses He says, “I will do kindness to whom I do kindness, and I will have compassion on whom I have compassion”;
16 Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.
so then—not of him who is willing, nor of him who is running, but of God who is doing kindness;
17 Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao:”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”
for the Writing says to Pharaoh, “For this very thing I raised you up, that I might show in you My power, and that My Name might be declared in all the land”;
18 Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.
so then, to whom He wills, He does kindness, and to whom He wills, He hardens.
19 Nå vil kanskje noen si: Hvorfor anklager Gud oss når vi gjør galt? Det er jo hans vilje som styrer oss mennesker.
You will say, then, to me, “Why does He yet find fault? For who has resisted His counsel?”
20 Si meg, hvem tror du at du er? Forsøker du å kritisere Gud? Det som er skapt, kan vel ikke si til han som har skapt det:”Hvorfor gjorde du meg slik som jeg er?”
No, but, O man, who are you that are answering again to God? Will the thing formed say to Him who formed [it], Why did you make me thus?
21 Når en pottemaker finner fram sin leire, har han ikke da rett til å forme en vakker krukke som er til pynt, og en annen gjenstand som dere kan bruke til å kaste søppel i av den samme leirklumpen?
Does the potter not have authority over the clay, out of the same lump to make one vessel to honor and one to dishonor?
22 På samme måten har Gud rett til å gjøre det han vil med oss mennesker. Han vil vise sitt sinne og sin makt på onde mennesker ved til å la dem gå evig fortapt. Han har også rett til å ha tålmodighet med dem til tiden er ute.
And if God, willing to show the wrath and to make known His power, endured, in much long suffering, vessels of wrath fitted for destruction,
23 Samtidig har han rett til å gi av sin herlige rikdom til dem han i forveien hadde bestemt skulle få del i alt godt, og motta medfølelsen fra han.
and that He might make known the riches of His glory on vessels of kindness, that He before prepared for glory, whom also He called—us—
24 De som får nyte godt av hans rikdom, er vi som har takket ja til innbydelsen om å tilhøre ham, både blant jøder og andre folk.
not only out of Jews, but also out of nations,
25 Gud uttaler seg om de folkene som ikke er jøder, når han sier ved profeten Hosea:”De som ikke var mitt folk, skal jeg nå kalle for mitt folk, og de som jeg før ikke elsket, de skal jeg nå elske.”
as also in Hosea He says, “I will call what [is] not My people—My people; and her not beloved—Beloved,
26 Og:”På det stedet der jeg sa til dem:’Dere er ikke mitt folk’, der skal de nå bli kalt’barna til den Gud som lever’.”
and it will be—in the place where it was said to them, You [are] not My people; there they will be called sons of the living God.”
27 Gjennom profeten Jesaja roper Gud ut til Israels folk:”Selv om israelittene teller like mange som sandkornene på havets strand, så skal bare en brøkdel av dem bli frelst.
And Isaiah cries concerning Israel, “If the number of the sons of Israel may be as the sand of the sea, the remnant will be saved;
28 Herren skal dømme alle mennesker, raskt og en gang for alle.”
for a matter He is finishing, and is cutting short in righteousness, because a matter cut short will the LORD do on the land.”
29 Jesaja sier også på et annet sted:”Dersom Herren Gud, han som har all makt, ikke hadde reddet noen fra vårt folk, da hadde vi blitt tilintetgjort akkurat som Sodoma og Gomorra.”
And according as Isaiah says before, “Except the LORD of Hosts left to us a seed, we had become as Sodom, and we had been made like Gomorrah.”
30 Hva skal vi da si til dette? Jo, at mennesker fra andre folk som ikke en gang forsøkte å bli skyldfri innfor Gud, nå har blitt skyldfri innfor ham ved å tro på Jesus Kristus.
What, then, will we say? That nations who are not pursuing righteousness attained to righteousness, and righteousness that [is] of faith,
31 Men Israels folk, som forsøkte å bli skyldfri innfor Gud ved å være lydige mot hele Moseloven, de ble mislykket i sine anstrengelser.
and Israel, pursuing a law of righteousness, did not arrive at a law of righteousness;
32 Hvorfor? Jo, fordi de forsøkte å bli skyldfrie gjennom sine gode gjerninger, og ikke ved å stole på Gud. De har snublet mot den anstøtssteinen,
why? Because—not by faith, but as by works of law; for they stumbled at the stone of stumbling,
33 som Gud omtaler i Skriften når han sier:”Lytt! Jeg legger i Jerusalem en stein som de snubler mot, en stein som de faller over. Men den som tror på ham skal ikke bli skuffet.”
according as it has been written: “Behold, I place in Zion a stone of stumbling and a rock of offense; and everyone who is believing thereon will not be ashamed.”
