< Romerne 7 >
1 Dere vet sikkert, kjære søsken, at lovene i et samfunn bare bestemmer over et menneske så lenge det lever. Dere kjenner selv til våre jordiske lover.
2 La meg bruke et bilde: Når en kvinne gifter seg, er hun på grunn av loven bundet til mannen så lenge han lever. Dersom mannen dør, er hun ikke lenger bundet til ham, men er fri fra loven som regulerer ekteskapet.
3 Dersom hun går til en annen mens mannen hennes ennå lever, da er hun utro i ekteskapet. Dersom mannen hennes dør, er hun fri fra loven og kan leve med en annen, uten å være utro mot sin første mann.
4 På samme måten er det med dere, kjære søsken. Dere er ikke lenger bundet til Moseloven. Lovens makt døde dere bort fra da dere døde sammen med Kristus. Nå tilhører dere en annen, han som Gud vakte opp fra de døde. Resultatet blir at dere lever for Gud og gjør det som er godt.
5 Så lenge vi levde på vanlig menneskelig vis, ble vi fristet til å bryte loven, etter som vi var fylt av syndig begjær. Resultatet var at vi ble lokket til å gjøre det som er ondt og som fører til døden.
6 Nå er vi frie fra loven, etter som Gud løste oss fra synden da vi døde med Kristus. Vi er ikke lenger bundet av lovens makt, men kan tjene Gud på en ny måte. Det skjer ikke ved at vi i egen kraft forsøker å være lydig mot alt som står i loven, men ved at Guds Ånd hjelper oss.
7 Hva betyr dette? Er Moseloven ond? Nei, naturligvis ikke! Loven oppfordrer ingen til å synde. Det var loven som viste oss hva synd er. Jeg ville ikke ha visst hva det betyr å begjære, dersom ikke loven hadde befalt:”Du skal ikke begjære.”
8 Synden utnyttet loven til å friste oss til å gjøre det som var forbudt. Dersom loven ikke hadde eksistert, ville ikke synden våknet i meg.
9 Det var en periode i livet mitt da jeg ikke visste hva som sto i Moseloven. Da jeg fikk høre rekken av bud i loven, våknet straks synden til live i meg.
10 Synden fikk meg til å gjøre det som resulterer i at jeg blir dømt til å dø. Guds bud som skulle lede til liv for alle, viste seg altså i stedet å føre meg til død.
11 Synden utnyttet budene i Moseloven til å friste meg. Den satte meg i en situasjon der jeg fortjente døden.
12 Selve loven kommer fra Gud, og budene er Hellige, rettferdige og gode.
13 Var det disse gode budene som førte til at jeg måtte dø? Nei, naturligvis ikke! Det var synden som utnyttet det gode til å sette meg i den situasjonen at jeg måtte dø. Gjennom dette forstår vi hvor fryktelig synden egentlig er, etter som den til og med kan utnytte Guds bud i sine onde hensikter.
14 Vi vet altså at Moseloven kommer fra Gud. Derfor er det ikke loven som er selve problemet, men jeg selv, etter som jeg som menneske er slave under synden.
15 Min egen måte å handle på er en stor gåte for meg: Jeg vil gjøre det som er rett, men gjør det likevel ikke. Jeg avskyr å gjøre det som er galt, men gjør det likevel om igjen og om igjen.
16 Jeg erkjenner at loven er god og egentlig vil følge den, men likevel gjør jeg galt.
17 Derfor er det med andre ord ikke min vilje som styrer meg, men synden som bor i meg!
18 Jeg vet at i meg selv, det vil si i min syndige natur, finnes ikke noe godt. Jeg vil gjøre det som er rett, men klarer det ikke.
19 Alt det gode jeg hadde bestemt meg for å gjøre, det blir fortsatt ugjort. Alt det onde jeg for enhver pris vil unngå, det gjør jeg likevel.
20 Dersom jeg stadig handler galt, da er det altså ikke min egen vilje som styrer meg, men synden som bor i meg.
21 Det synes som om det finnes en slags ufravikelig regel som sier at jeg støtt og stadig må handle galt. Det skjer til tross for at jeg vil gjøre det som er rett.
22 Av hele mitt hjerte samtykker jeg i alt som står i Guds lov.
23 Det er likevel en annen lov som styrer kroppen og handlingene mine. Denne syndens lov som finnes i meg, fører krig mot min egen fornuft og tar meg til fange.
24 Jeg stakkars menneske! Hvem kan frelse meg så grundig at kroppen og handlingene mine ikke fører meg i døden?
25 Jeg takker Gud for at det finnes et svar: Det er Jesus Kristus, vår Herre. Han kan frelse meg. Ellers ville jeg fortsatt med å streve i egen fornuft for å holde fast på Guds lov, mens jeg i min menneskelige natur var slave under syndens lov.
