Markus 14
1 Nå var det bare to dager igjen til påskehøytiden skulle begynne. Øversteprestene og de skriftlærde søkte fortsatt etter en anledning til i all hemmelighet å arrestere Jesus og drepe ham.
tadā nistārotsavakiṇvahīnapūpotsavayorārambhasya dinadvaye 'vaśiṣṭe pradhānayājakā adhyāpakāśca kenāpi chalena yīśuṁ dharttāṁ hantuñca mṛgayāñcakrire;
2 ”Men”, sa de til hverandre,”ikke under selv påskehøytiden, for da kan det føre til opprør.”
kintu lokānāṁ kalahabhayādūcire, nacotsavakāla ucitametaditi|
3 Da Jesus var i Betania, stakk han innom Simon, en mann som før hadde vært spedalsk. Mens de spiste sammen, kom en kvinne fram med en flaske aromatisk, kostbar olje. Kvinnen brøt toppen av flasken og hellet hele innholdet over hodet på Jesus.
anantaraṁ baithaniyāpure śimonakuṣṭhino gṛhe yośau bhotkumupaviṣṭe sati kācid yoṣit pāṇḍarapāṣāṇasya sampuṭakena mahārghyottamatailam ānīya sampuṭakaṁ bhaṁktvā tasyottamāṅge tailadhārāṁ pātayāñcakre|
4 Dette irriterte noen av gjestene.”Har du sett en slik sløsing med oljen”, sa de til hverandre.
tasmāt kecit svānte kupyantaḥ kathitavaṁntaḥ kutoyaṁ tailāpavyayaḥ?
5 ”Denne oljen var jo verdt nesten en årslønn. Tenk om hun heller hadde solgt den og gitt pengene til de fattige!” De begynte å skjelle henne ut.
yadyetat taila vyakreṣyata tarhi mudrāpādaśatatrayādapyadhikaṁ tasya prāptamūlyaṁ daridralokebhyo dātumaśakṣyata, kathāmetāṁ kathayitvā tayā yoṣitā sākaṁ vācāyuhyan|
6 Jesus sa:”La henne være i fred! Hvorfor kritiserer dere henne på denne måten? Hun har gjort en god gjerning mot meg.
kintu yīśuruvāca, kuta etasyai kṛcchraṁ dadāsi? mahyamiyaṁ karmmottamaṁ kṛtavatī|
7 De fattige vil dere alltid ha iblant dere, og dere kan hjelpe dem så ofte og mye dere bare vil, men meg kommer dere ikke til å ha særlig lenge til hos dere.
daridrāḥ sarvvadā yuṣmābhiḥ saha tiṣṭhanti, tasmād yūyaṁ yadecchatha tadaiva tānupakarttāṁ śaknutha, kintvahaṁ yubhābhiḥ saha nirantaraṁ na tiṣṭhāmi|
8 Denne kvinnen har gjort alt det hun kunne, og har som en forberedelse salvet meg med olje til begravelsen min.
asyā yathāsādhyaṁ tathaivākarodiyaṁ, śmaśānayāpanāt pūrvvaṁ sametya madvapuṣi tailam amarddayat|
9 Faktum er at over alt i verden der budskapet om meg blir spredd, vil også historien om det hun gjorde mot meg, bli husket.”
ahaṁ yuṣmabhyaṁ yathārthaṁ kathayāmi, jagatāṁ madhye yatra yatra susaṁvādoyaṁ pracārayiṣyate tatra tatra yoṣita etasyāḥ smaraṇārthaṁ tatkṛtakarmmaitat pracārayiṣyate|
10 Etter denne begivenheten gikk Judas Iskariot, en av de tolv disiplene, til øversteprestene for å forråde Jesus.
tataḥ paraṁ dvādaśānāṁ śiṣyāṇāmeka īṣkariyotīyayihūdākhyo yīśuṁ parakareṣu samarpayituṁ pradhānayājakānāṁ samīpamiyāya|
11 Øversteprestene ble svært glade og lovet ham penger for angiveriet. Judas begynte straks å lete etter en passende anledning til å forråde Jesus.
te tasya vākyaṁ samākarṇya santuṣṭāḥ santastasmai mudrā dātuṁ pratyajānata; tasmāt sa taṁ teṣāṁ kareṣu samarpaṇāyopāyaṁ mṛgayāmāsa|
12 På den første dagen i påskehøytiden, den dagen da påskelammet ble slaktet, spurte disiplene Jesus:”Hvor vil du at vi skal gå for å ordne med påskemåltidet for deg?”
anantaraṁ kiṇvaśūnyapūpotsavasya prathame'hani nistārotmavārthaṁ meṣamāraṇāsamaye śiṣyāstaṁ papracchaḥ kutra gatvā vayaṁ nistārotsavasya bhojyamāsādayiṣyāmaḥ? kimicchati bhavān?
13 Jesus sendte da to disipler av sted og forklarte:”Gå inn i Jerusalem. Der vil dere møte en mann som bærer en vannkrukke på hodet. Følg etter ham.
tadānīṁ sa teṣāṁ dvayaṁ prerayan babhāṣe yuvayoḥ puramadhyaṁ gatayoḥ sato ryo janaḥ sajalakumbhaṁ vahan yuvāṁ sākṣāt kariṣyati tasyaiva paścād yātaṁ;
14 Si til eieren av huset der mannen går inn:’Vår Mester spør etter rommet der han kan spise påskemåltidet sammen med disiplene sine?’
sa yat sadanaṁ pravekṣyati tadbhavanapatiṁ vadataṁ, gururāha yatra saśiṣyohaṁ nistārotsavīyaṁ bhojanaṁ kariṣyāmi, sā bhojanaśālā kutrāsti?
15 Huseieren vil da ta dere med en trapp opp til et stort rom der det allerede er dekket på bordet. Gjør i stand måltidet vårt der.”
tataḥ sa pariṣkṛtāṁ susajjitāṁ bṛhatīcañca yāṁ śālāṁ darśayiṣyati tasyāmasmadarthaṁ bhojyadravyāṇyāsādayataṁ|
16 De to disiplene gikk av sted til byen og fant alt slik Jesus hadde sagt, og de ordnet med påskemåltidet.
tataḥ śiṣyau prasthāya puraṁ praviśya sa yathoktavān tathaiva prāpya nistārotsavasya bhojyadravyāṇi samāsādayetām|
17 På kvelden kom Jesus med sine tolv disipler til stedet.
anantaraṁ yīśuḥ sāyaṁkāle dvādaśabhiḥ śiṣyaiḥ sārddhaṁ jagāma;
18 Mens de spiste, sa han:”Jeg skal si dere som sant er: En av dere kommer til å forråde meg. En av dere som nå spiser ved samme bordet som meg, vil gjøre det.”
sarvveṣu bhojanāya propaviṣṭeṣu sa tānuditavān yuṣmānahaṁ yathārthaṁ vyāharāmi, atra yuṣmākameko jano yo mayā saha bhuṁkte māṁ parakereṣu samarpayiṣyate|
19 Da ble de bedrøvet, og en etter en spurte de Jesus:”Det er vel ikke meg?”
tadānīṁ te duḥkhitāḥ santa ekaikaśastaṁ praṣṭumārabdhavantaḥ sa kimahaṁ? paścād anya ekobhidadhe sa kimahaṁ?
20 Han svarte:”Det er en av dere tolv, han som dypper brødet i fatet sammen med meg.
tataḥ sa pratyavadad eteṣāṁ dvādaśānāṁ yo jano mayā samaṁ bhojanāpātre pāṇiṁ majjayiṣyati sa eva|
21 For jeg, Menneskesønnen, må dø, akkurat slik som Gud har forutsagt i Skriften, men ulykken vil ramme det mennesket som forråder meg! Det hadde vært bedre for den personen om han aldri var født!”
manujatanayamadhi yādṛśaṁ likhitamāste tadanurūpā gatistasya bhaviṣyati, kintu yo jano mānavasutaṁ samarpayiṣyate hanta tasya janmābhāve sati bhadramabhaviṣyat|
22 Mens de spiste, tok Jesus et brød, takket Gud for maten, brøt det i biter, ga til hver og en og sa:”Ta dette, for dette er kroppen min.”
aparañca teṣāṁ bhojanasamaye yīśuḥ pūpaṁ gṛhītveśvaraguṇān anukīrtya bhaṅktvā tebhyo dattvā babhāṣe, etad gṛhītvā bhuñjīdhvam etanmama vigraharūpaṁ|
23 Etterpå tok han et beger vin, takket Gud og ga det til hver og en. Alle drakk av vinen.
anantaraṁ sa kaṁsaṁ gṛhītveśvarasya guṇān kīrttayitvā tebhyo dadau, tataste sarvve papuḥ|
24 Han sa:”Dette er blodet mitt som bekrefter den nye pakten mellom Gud og menneskene, blodet som blir ofret for alle.
aparaṁ sa tānavādīd bahūnāṁ nimittaṁ pātitaṁ mama navīnaniyamarūpaṁ śoṇitametat|
25 Jeg forsikrer dere at fra nå av skal jeg ikke drikke jordisk vin igjen før den dagen Gud regjerer, og jeg drikker den nye vinen i hans kommende verden.”
yuṣmānahaṁ yathārthaṁ vadāmi, īśvarasya rājye yāvat sadyojātaṁ drākṣārasaṁ na pāsyāmi, tāvadahaṁ drākṣāphalarasaṁ puna rna pāsyāmi|
26 Da de til slutt hadde sunget lovsangen sammen, gikk de ut til Oljeberget.
tadanantaraṁ te gītamekaṁ saṁgīya bahi rjaitunaṁ śikhariṇaṁ yayuḥ
27 Der sa Jesus:”Dere kommer alle til å forlate meg, for Gud sier i Skriften:’Jeg skal drepe gjeteren, og sauene vil bli spredd.’
atha yīśustānuvāca niśāyāmasyāṁ mayi yuṣmākaṁ sarvveṣāṁ pratyūho bhaviṣyati yato likhitamāste yathā, meṣāṇāṁ rakṣakañcāhaṁ prahariṣyāmi vai tataḥ| meṣāṇāṁ nivaho nūnaṁ pravikīrṇo bhaviṣyati|
28 Men når jeg har stått opp fra de døde, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea og treffe dere der.”
kantu madutthāne jāte yuṣmākamagre'haṁ gālīlaṁ vrajiṣyāmi|
29 Da sa Peter:”Selv om alle de andre forlater deg, så skal ikke jeg gjøre det!”
tadā pitaraḥ pratibabhāṣe, yadyapi sarvveṣāṁ pratyūho bhavati tathāpi mama naiva bhaviṣyati|
30 Jesus sa til ham:”Jeg forsikrer deg, allerede før hanen rekker å gale to ganger i morgen tidlig, vil du tre ganger ha nektet for at du kjenner meg.”
tato yīśuruktāvān ahaṁ tubhyaṁ tathyaṁ kathayāmi, kṣaṇādāyāmadya kukkuṭasya dvitīyavāraravaṇāt pūrvvaṁ tvaṁ vāratrayaṁ māmapahnoṣyase|
31 Peter ga seg ikke, men forsikret på nytt:”Om jeg så må dø med deg, vil jeg aldri fornekte deg!” Det samme sa alle de andre.
kintu sa gāḍhaṁ vyāharad yadyapi tvayā sārddhaṁ mama prāṇo yāti tathāpi kathamapi tvāṁ nāpahnoṣye; sarvve'pītare tathaiva babhāṣire|
32 De kom nå til det stedet som ble kalt Getsemane. Der sa Jesus til disiplene:”Sett dere her mens jeg går bort og ber”.
aparañca teṣu getśimānīnāmakaṁ sthāna gateṣu sa śiṣyān jagāda, yāvadahaṁ prārthaye tāvadatra sthāne yūyaṁ samupaviśata|
33 Han tok bare med seg Peter, Jakob og Johannes. Jesus ble grepet av frykt og angst.
atha sa pitaraṁ yākūbaṁ yohanañca gṛhītvā vavrāja; atyantaṁ trāsito vyākulitaśca tebhyaḥ kathayāmāsa,
34 Han sa til de tre:”Jeg er nær ved å bryte sammen av fortvilelse. Bli her og våk sammen med meg.”
nidhanakālavat prāṇo me'tīva daḥkhameti, yūyaṁ jāgratotra sthāne tiṣṭhata|
35 Så gikk han litt lenger bort og falt ned på jorden. Han ba til sin Far i himmelen om å få slippe den fryktelige stunden som ventet ham, om det var mulig.
tataḥ sa kiñciddūraṁ gatvā bhūmāvadhomukhaḥ patitvā prārthitavānetat, yadi bhavituṁ śakyaṁ tarhi duḥkhasamayoyaṁ matto dūrībhavatu|
36 ”Far, Far i himmelen”, sa han,”alt er mulig for deg. La meg slippe denne lidelsen som venter. La det likevel bli som du vil, ikke som jeg vil.”
aparamuditavān he pita rhe pitaḥ sarvveṁ tvayā sādhyaṁ, tato hetorimaṁ kaṁsaṁ matto dūrīkuru, kintu tan mamecchāto na tavecchāto bhavatu|
37 Etter en tid kom han tilbake til de tre disiplene sine og fant dem sovende.”Simon”, sa han til Peter,”sover du? Klarte du ikke å holde deg våken en eneste time?
tataḥ paraṁ sa etya tān nidritān nirīkṣya pitaraṁ provāca, śimon tvaṁ kiṁ nidrāsi? ghaṭikāmekām api jāgarituṁ na śaknoṣi?
38 Våk og be så ikke fristelsen vinner seier over dere. Dere vil så gjerne, men menneskelig begrensning gjør det vanskelig for dere.”
parīkṣāyāṁ yathā na patatha tadarthaṁ sacetanāḥ santaḥ prārthayadhvaṁ; mana udyuktamiti satyaṁ kintu vapuraśaktikaṁ|
39 Så gikk han på nytt bort og ba med de samme ordene.
atha sa punarvrajitvā pūrvvavat prārthayāñcakre|
40 Da han kom tilbake til de tre disiplene, så han at de igjen hadde sovnet. Det var umulig for dem å holde øynene åpne, og de visste ikke hva de skulle svare ham.
parāvṛtyāgatya punarapi tān nidritān dadarśa tadā teṣāṁ locanāni nidrayā pūrṇāni, tasmāttasmai kā kathā kathayitavyā ta etad boddhuṁ na śekuḥ|
41 Da han for tredje gangen kom tilbake, sa han:”Ja, dere sover og hviler fortsatt. Men nå er det nok! Nå har tidspunktet kommet som Gud har bestemt at jeg, Menneskesønnen, skal bli utlevert til onde mennesker.
tataḥparaṁ tṛtīyavāraṁ āgatya tebhyo 'kathayad idānīmapi śayitvā viśrāmyatha? yatheṣṭaṁ jātaṁ, samayaścopasthitaḥ paśyata mānavatanayaḥ pāpilokānāṁ pāṇiṣu samarpyate|
42 Reis dere, stå opp, nå går vi herfra! Han som skal forråde meg kommer.”
uttiṣṭhata, vayaṁ vrajāmo yo jano māṁ parapāṇiṣu samarpayiṣyate paśyata sa samīpamāyātaḥ|
43 Mens Jesus ennå snakket, kom Judas som var en av hans tolv disipler, sammen med en gjeng mennesker som var bevæpnet med sverd og køller. De var sendt ut av øversteprestene, de skriftlærde og folkets ledere.
imāṁ kathāṁ kathayati sa, etarhidvādaśānāmeko yihūdā nāmā śiṣyaḥ pradhānayājakānām upādhyāyānāṁ prācīnalokānāñca sannidheḥ khaṅgalaguḍadhāriṇo bahulokān gṛhītvā tasya samīpa upasthitavān|
44 Forræderen hadde blitt enig med dem om et avtalt tegn og sagt:”Den mannen som jeg hilser med et kyss, han er det. Ham skal dere fange og føre bort under vakthold.”
aparañcāsau parapāṇiṣu samarpayitā pūrvvamiti saṅketaṁ kṛtavān yamahaṁ cumbiṣyāmi sa evāsau tameva dhṛtvā sāvadhānaṁ nayata|
45 Så snart Judas hadde kommet dit, gikk han bort til Jesus.”Mester”, sa han, og ga ham et velkomstkyss.
ato hetoḥ sa āgatyaiva yośoḥ savidhaṁ gatvā he guro he guro, ityuktvā taṁ cucumba|
46 Da grep folkene Jesus og holdt ham fast.
tadā te tadupari pāṇīnarpayitvā taṁ dadhnuḥ|
47 Men en av disiplene dro sverdet sitt og hogg øret av øverstepresten sin tjener.
tatastasya pārśvasthānāṁ lokānāmekaḥ khaṅgaṁ niṣkoṣayan mahāyājakasya dāsamekaṁ prahṛtya tasya karṇaṁ ciccheda|
48 Jesus spurte dem:”Er jeg en så farlig forbryter at dere var nødt til å bevæpne dere med sverd og køller for å fange meg?
paścād yīśustān vyājahāra khaṅgān laguḍāṁśca gṛhītvā māṁ kiṁ cauraṁ dharttāṁ samāyātāḥ?
49 Hvorfor arresterte dere meg ikke på tempelplassen? Hver dag har jeg vært sammen med dere og undervist uten at dere har grepet meg. Alt dette har skjedd for at det som Gud hadde forutsagt om meg i Skriften, skulle bli virkelighet.”
madhyemandiraṁ samupadiśan pratyahaṁ yuṣmābhiḥ saha sthitavānatahaṁ, tasmin kāle yūyaṁ māṁ nādīdharata, kintvanena śāstrīyaṁ vacanaṁ sedhanīyaṁ|
50 I dette øyeblikket ga alle disiplene opp og flyktet fra Jesus.
tadā sarvve śiṣyāstaṁ parityajya palāyāñcakrire|
51 En ung mann, som bare hadde et linklede rundt seg, fulgte etter Jesus. De forsøkte da å fange ham,
athaiko yuvā mānavo nagnakāye vastramekaṁ nidhāya tasya paścād vrajan yuvalokai rdhṛto
52 men han gjorde seg fri fra linkledet og flyktet naken bort.
vastraṁ vihāya nagnaḥ palāyāñcakre|
53 De førte Jesus til øverstepresten sitt hus. Innen kort tid var alle øversteprestene, folkets ledere og de skriftlærde samlet.
aparañca yasmin sthāne pradhānayājakā upādhyāyāḥ prācīnalokāśca mahāyājakena saha sadasi sthitāstasmin sthāne mahāyājakasya samīpaṁ yīśuṁ ninyuḥ|
54 Peter fulgte etter på avstand og klarte å ta seg helt inn på gårdsplassen. Der slo han seg ned blant tjenerne og varmet seg ved bålet som var tent opp.
pitaro dūre tatpaścād itvā mahāyājakasyāṭṭālikāṁ praviśya kiṅkaraiḥ sahopaviśya vahnitāpaṁ jagrāha|
55 Inne i huset forsøkte øversteprestene og hele Det jødiske rådet å finne vitneforklaringer som kunne felle Jesus og være nok til å få ham dømt til døden. Men de fant ingen.
tadānīṁ pradhānayājakā mantriṇaśca yīśuṁ ghātayituṁ tatprātikūlyena sākṣiṇo mṛgayāñcakrire, kintu na prāptāḥ|
56 Mange vitnet falskt, men vitnene snakket hele tiden mot hverandre.
anekaistadviruddhaṁ mṛṣāsākṣye dattepi teṣāṁ vākyāni na samagacchanta|
57 Til sist kom noen fram med denne falske påstanden:
sarvvaśeṣe kiyanta utthāya tasya prātikūlyena mṛṣāsākṣyaṁ dattvā kathayāmāsuḥ,
58 ”Vi har hørt ham si:’Jeg skal rive ned templet som er bygget av mennesker, og på tre dager skal jeg bygge opp et annet uten menneskelig hjelp!’”
idaṁ karakṛtamandiraṁ vināśya dinatrayamadhye punaraparam akarakṛtaṁ mandiraṁ nirmmāsyāmi, iti vākyam asya mukhāt śrutamasmābhiriti|
59 Heller ikke på dette punktet stemte vitnemålene deres over ens.
kintu tatrāpi teṣāṁ sākṣyakathā na saṅgātāḥ|
60 Øverstepresten sto nå opp foran rådet og sa til Jesus:”Hvorfor svarer du ikke? Har du sagt dette eller ikke?”
atha mahāyājako madhyesabham utthāya yīśuṁ vyājahāra, ete janāstvayi yat sākṣyamaduḥ tvametasya kimapyuttaraṁ kiṁ na dāsyasi?
61 Men Jesus tidde og svarte ham ikke med ett eneste ord. Da stilte øverstepresten enda et spørsmål:”Er du Messias, den lovede kongen, Guds sønn?”
kintu sa kimapyuttaraṁ na datvā maunībhūya tasyau; tato mahāyājakaḥ punarapi taṁ pṛṣṭāvān tvaṁ saccidānandasya tanayo 'bhiṣiktastratā?
62 ”Ja, det er jeg”, svarte Jesus,”og dere skal få se meg, Menneskesønnen, sitte ved Guds høyre hånd og regjere, og dere skal få se meg komme på himmelens skyer.”
tadā yīśustaṁ provāca bhavāmyaham yūyañca sarvvaśaktimato dakṣīṇapārśve samupaviśantaṁ megha māruhya samāyāntañca manuṣyaputraṁ sandrakṣyatha|
63 Da slet øverstepresten i stykker klærne sine og ropte:”Det er ikke bruk for flere vitner. Dere har selv hørt at han spotter Gud. Hvilken dom skal han få?” Da stemte alle for at han skulle bli dømt til døden.
tadā mahāyājakaḥ svaṁ vamanaṁ chitvā vyāvaharat
kimasmākaṁ sākṣibhiḥ prayojanam? īśvaranindāvākyaṁ yuṣmābhiraśrāvi kiṁ vicārayatha? tadānīṁ sarvve jagadurayaṁ nidhanadaṇḍamarhati|
65 Senere begynte noen å spytte på ham, og de satte bind for øyne hans og slo ham i ansiktet med knyttnevene.”Vis at du er en profet som kan avsløre hemmeligheter ved Guds hjelp”, ironiserte de. Og vaktene ga ham ørefiker.
tataḥ kaścit kaścit tadvapuṣi niṣṭhīvaṁ nicikṣepa tathā tanmukhamācchādya capeṭena hatvā gaditavān gaṇayitvā vada, anucarāśca capeṭaistamājaghnuḥ
66 I mens ventet Peter nede på gårdsplassen. En av tjenestejentene til øverstepresten kom og fikk øye på Peter som satt og varmet seg ved bålet. Hun satte øynene i ham og sa:”Du var vel også sammen med han der Jesus fra Nasaret?”
tataḥ paraṁ pitare'ṭṭālikādhaḥkoṣṭhe tiṣṭhati mahāyājakasyaikā dāsī sametya
taṁ vihnitāpaṁ gṛhlantaṁ vilokya taṁ sunirīkṣya babhāṣe tvamapi nāsaratīyayīśoḥ saṅginām eko jana āsīḥ|
68 Men Peter protesterte og sa:”Jeg vet ikke en gang hva du prater om!” Litt etter gikk Peter ut i den ytre gården. Akkurat i det øyeblikket gol hanen.
kintu sopahnutya jagāda tamahaṁ na vadmi tvaṁ yat kathayami tadapyahaṁ na buddhye| tadānīṁ pitare catvaraṁ gatavati kukkuṭo rurāva|
69 Etter en stund fikk den samme tjenestejenta øye på Peter og sa på nytt til dem som sto rundt:”Han er også en av dem!”
athānyā dāsī pitaraṁ dṛṣṭvā samīpasthān janān jagāda ayaṁ teṣāmeko janaḥ|
70 Men Peter nektet også denne gangen. Litt seinere sa de som sto der til Peter:”Jo, visst, du er en av dem. Du kommer også fra Galilea.”
tataḥ sa dvitīyavāram apahnutavān paścāt tatrasthā lokāḥ pitaraṁ procustvamavaśyaṁ teṣāmeko janaḥ yatastvaṁ gālīlīyo nara iti tavoccāraṇaṁ prakāśayati|
71 Peter bannet og lovet dyrt og hellig:”Jeg kjenner ikke denne mannen som dere prater om!”
tadā sa śapathābhiśāpau kṛtvā provāca yūyaṁ kathāṁ kathayatha taṁ naraṁ na jāne'haṁ|
72 I samme øyeblikk gol hanen for andre gangen. Plutselig kom Peter til å huske på det Jesus hadde sagt til ham:”Før hanen galer to ganger, skal du ha fornektet meg tre ganger.” Og han begynte å gråte.
tadānīṁ dvitīyavāraṁ kukkuṭo 'rāvīt| kukkuṭasya dvitīyaravāt pūrvvaṁ tvaṁ māṁ vāratrayam apahnoṣyasi, iti yadvākyaṁ yīśunā samuditaṁ tat tadā saṁsmṛtya pitaro roditum ārabhata|
