Lukas 4
1 Da Jesus kom tilbake fra elven Jordan, var han fylt av Guds Hellige Ånd. Ånden førte ham ut i ødemarken.
tataḥ paraṁ yīśuḥ pavitreṇātmanā pūrṇaḥ san yarddananadyāḥ parāvṛtyātmanā prāntaraṁ nītaḥ san catvāriṁśaddināni yāvat śaitānā parīkṣito'bhūt,
2 Der ble han fristet av djevelen i 40 dager. I hele denne tiden spiste han ingenting, og ble til slutt sulten.
kiñca tāni sarvvadināni bhojanaṁ vinā sthitatvāt kāle pūrṇe sa kṣudhitavān|
3 Da sa djevelen til ham:”Skap brød av disse steinene, dersom du nå er Guds sønn!”
tataḥ śaitānāgatya tamavadat tvaṁ cedīśvarasya putrastarhi prastarānetān ājñayā pūpān kuru|
4 Jesus svarte:”Nei! Det står i Skriften:’Menneskene lever ikke av brødalene.’”
tadā yīśuruvāca, lipirīdṛśī vidyate manujaḥ kevalena pūpena na jīvati kintvīśvarasya sarvvābhirājñābhi rjīvati|
5 Da førte djevelen ham opp på et høyt fjell og lot han i et øyeblikk skue ut over alle land i verden.
tadā śaitān tamuccaṁ parvvataṁ nītvā nimiṣaikamadhye jagataḥ sarvvarājyāni darśitavān|
6 Han sa:”Jeg skal gi deg makten i verden og overdra all herligheten som finnes i den til deg. Alt dette er mitt, og jeg kan gi det til hvem jeg vil.
paścāt tamavādīt sarvvam etad vibhavaṁ pratāpañca tubhyaṁ dāsyāmi tan mayi samarpitamāste yaṁ prati mamecchā jāyate tasmai dātuṁ śaknomi,
7 Dersom du bare faller ned og tilber meg, skal det bli ditt.”
tvaṁ cenmāṁ bhajase tarhi sarvvametat tavaiva bhaviṣyati|
8 Jesus svarte:”Det står i Skriften:’Det er Herren, din Gud, du skal tilbe, og bare ham du skal tjene.’”
tadā yīśustaṁ pratyuktavān dūrī bhava śaitān lipirāste, nijaṁ prabhuṁ parameśvaraṁ bhajasva kevalaṁ tameva sevasva ca|
9 Da tok djevelen ham med til Jerusalem og stilte han øverst oppe på tempelmuren og sa:”Hopp ned, dersom du virkelig er Guds sønn!
atha śaitān taṁ yirūśālamaṁ nītvā mandirasya cūḍāyā upari samupaveśya jagāda tvaṁ cedīśvarasya putrastarhi sthānādito lamphitvādhaḥ
10 Det står i Skriften:’Gud skal befale sine engler å beskytte deg.
pata yato lipirāste, ājñāpayiṣyati svīyān dūtān sa parameśvaraḥ|
11 De skal bære deg på hendene, slik at du ikke skader deg mot noen stein.’”
rakṣituṁ sarvvamārge tvāṁ tena tvaccaraṇe yathā| na laget prastarāghātastvāṁ dhariṣyanti te tathā|
12 Jesus svarte:”Det står også i Skriften:’Du skal ikke sette Herren, din Gud, på prøve.’”
tadā yīśunā pratyuktam idamapyuktamasti tvaṁ svaprabhuṁ pareśaṁ mā parīkṣasva|
13 Da djevelen hadde fristet ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid.
paścāt śaitān sarvvaparīkṣāṁ samāpya kṣaṇāttaṁ tyaktvā yayau|
14 Etter dette vendte Jesus tilbake til Galilea, fylt av Guds Ånd og kraft, og snart snakket folk om ham over alt.
tadā yīśurātmaprabhāvāt punargālīlpradeśaṁ gatastadā tatsukhyātiścaturdiśaṁ vyānaśe|
15 Han underviste i synagogene, og alle hyllet ham.
sa teṣāṁ bhajanagṛheṣu upadiśya sarvvaiḥ praśaṁsito babhūva|
16 Da han kom til Nasaret, byen der han hadde vokst opp, gikk han som vanlig til synagogen på hviledagen. Han reiste seg for å lese fra Skriften.
atha sa svapālanasthānaṁ nāsaratpurametya viśrāmavāre svācārād bhajanagehaṁ praviśya paṭhitumuttasthau|
17 De rakte ham profeten Jesaja sin bok. Han åpnet den og fant det stedet der det står:
tato yiśayiyabhaviṣyadvādinaḥ pustake tasya karadatte sati sa tat pustakaṁ vistāryya yatra vakṣyamāṇāni vacanāni santi tat sthānaṁ prāpya papāṭha|
18 ”Herrens Ånd er over meg, for han har valgt meg ut for å bringe et gledens budskap til de fattige. Han har sendt meg å proklamere frihet for dem som er fanget, for å gi de blinde synet sitt, for å sette fri de diskriminerte
ātmā tu parameśasya madīyopari vidyate| daridreṣu susaṁvādaṁ vaktuṁ māṁ sobhiṣiktavān| bhagnāntaḥ karaṇāllokān susvasthān karttumeva ca| bandīkṛteṣu lokeṣu mukte rghoṣayituṁ vacaḥ| netrāṇi dātumandhebhyastrātuṁ baddhajanānapi|
19 og rope ut en frelsens tid fra Herren.”
pareśānugrahe kālaṁ pracārayitumeva ca| sarvvaitatkaraṇārthāya māmeva prahiṇoti saḥ||
20 Så rullet han sammen skriftrullen og leverte den til tjeneren og satte seg ned for å undervise. Alle i synagogen hadde øynene sine vendt mot ham og ventet med spenning på hva han ville si.
tataḥ pustakaṁ badvvā paricārakasya haste samarpya cāsane samupaviṣṭaḥ, tato bhajanagṛhe yāvanto lokā āsan te sarvve'nanyadṛṣṭyā taṁ vilulokire|
21 Da forklarte han:”I dag er dette stedet i Skriften blitt virkelighet, rett for øynene på dere.”
anantaram adyaitāni sarvvāṇi likhitavacanāni yuṣmākaṁ madhye siddhāni sa imāṁ kathāṁ tebhyaḥ kathayitumārebhe|
22 Alle som lyttet, snakket vel om ham og undret seg over de vidunderlige ordene han bar fram.”Hvordan kan dette ha seg?” sa de til hverandre.”Han er jo bare sønnen til Josef.”
tataḥ sarvve tasmin anvarajyanta, kiñca tasya mukhānnirgatābhiranugrahasya kathābhiścamatkṛtya kathayāmāsuḥ kimayaṁ yūṣaphaḥ putro na?
23 Da sa han:”Dere vil sikkert minne meg på ordspråket:’Lege, leg deg selv!’ og sier til meg:’Gjør de samme miraklene her i hjembyen din som vi har hørt at du gjorde i Kapernaum.’”
tadā so'vādīd he cikitsaka svameva svasthaṁ kuru kapharnāhūmi yadyat kṛtavān tadaśrauṣma tāḥ sarvāḥ kriyā atra svadeśe kuru kathāmetāṁ yūyamevāvaśyaṁ māṁ vadiṣyatha|
24 Han fortsatte:”Jeg vet godt at ingen profet som bærer fram Guds budskap, blir akseptert i sin egen hjemby.
punaḥ sovādīd yuṣmānahaṁ yathārthaṁ vadāmi, kopi bhaviṣyadvādī svadeśe satkāraṁ na prāpnoti|
25 Tenk på profeten Elia. Jeg forsikrer dere at det var mange jødiske enker som trengte hjelp på hans tid, for det hadde ikke regnet på tre og et halvt år, og det var en fryktelig sultekatastrofe i landet.
aparañca yathārthaṁ vacmi, eliyasya jīvanakāle yadā sārddhatritayavarṣāṇi yāvat jaladapratibandhāt sarvvasmin deśe mahādurbhikṣam ajaniṣṭa tadānīm isrāyelo deśasya madhye bahvyo vidhavā āsan,
26 Men Elia ble ikke sendt til noen av dem, men fikk hjelpe en enke i Sarepta nær Sidon.
kintu sīdonpradeśīyasāriphatpuranivāsinīm ekāṁ vidhavāṁ vinā kasyāścidapi samīpe eliyaḥ prerito nābhūt|
27 Tenk også på profeten Elisja, som helbredet syreren Na`aman, til tross for at det var mange jødiske spedalske som trengte hjelp.”
aparañca ilīśāyabhaviṣyadvādividyamānatākāle isrāyeldeśe bahavaḥ kuṣṭhina āsan kintu surīyadeśīyaṁ nāmānkuṣṭhinaṁ vinā kopyanyaḥ pariṣkṛto nābhūt|
28 Folket i synagogen ble rasende da de hørte dette.
imāṁ kathāṁ śrutvā bhajanagehasthitā lokāḥ sakrodham utthāya
29 De stormet opp og drev Jesus ut av byen, helt til kanten av det fjellet som byen var bygget på. De ville dytte ham utfor stupet.
nagarāttaṁ bahiṣkṛtya yasya śikhariṇa upari teṣāṁ nagaraṁ sthāpitamāste tasmānnikṣeptuṁ tasya śikharaṁ taṁ ninyuḥ
30 Men han gikk tvers gjennom folkemassen og dro bort.
kintu sa teṣāṁ madhyādapasṛtya sthānāntaraṁ jagāma|
31 Noe seinere kom Jesus til Kapernaum i Galilea. Der underviste han folket i synagogen på hviledagen.
tataḥ paraṁ yīśurgālīlpradeśīyakapharnāhūmnagara upasthāya viśrāmavāre lokānupadeṣṭum ārabdhavān|
32 De var forbløffet over undervisningen hans, for han talte med makt og myndighet.
tadupadeśāt sarvve camaccakru ryatastasya kathā gurutarā āsan|
33 I synagogen var det denne dagen en mann som var besatt av en ond Ånd. Han begynte å rope:
tadānīṁ tadbhajanagehasthito'medhyabhūtagrasta eko jana uccaiḥ kathayāmāsa,
34 ”Hva har du med oss å gjøre, Jesus fra Nasaret? Har du kommet for å ta knekken på oss? Jeg vet hvem du er, du Guds Hellige tjener!”
he nāsaratīyayīśo'smān tyaja, tvayā sahāsmākaṁ kaḥ sambandhaḥ? kimasmān vināśayitumāyāsi? tvamīśvarasya pavitro jana etadahaṁ jānāmi|
35 Men Jesus sa strengt til den onde ånden:”Ti stille! Far ut av ham!” den onde ånden kastet mannen i gulvet foran øyne på alle og for så ut av ham uten å skade ham.
tadā yīśustaṁ tarjayitvāvadat maunī bhava ito bahirbhava; tataḥ somedhyabhūtastaṁ madhyasthāne pātayitvā kiñcidapyahiṁsitvā tasmād bahirgatavān|
36 Folket i synagogen ble forskrekket og begynte å diskutere seg i mellom:”Hva er det med ordene til denne mannen? For en makt og myndighet de har! Han befaler de onde åndene å forlate sine offer, og straks farer de ut.”
tataḥ sarvve lokāścamatkṛtya parasparaṁ vaktumārebhire koyaṁ camatkāraḥ| eṣa prabhāveṇa parākrameṇa cāmedhyabhūtān ājñāpayati tenaiva te bahirgacchanti|
37 Og ryktet om ham spredde seg som en løpeild i hele distriktet.
anantaraṁ caturdiksthadeśān tasya sukhyātirvyāpnot|
38 Så dro Jesus fra synagogen og gikk hjem til Simon. Svigermoren til Simon lå syk i høy feber, og alle ba at Jesus måtte helbrede henne.
tadanantaraṁ sa bhajanagehād bahirāgatya śimono niveśanaṁ praviveśa tadā tasya śvaśrūrjvareṇātyantaṁ pīḍitāsīt śiṣyāstadarthaṁ tasmin vinayaṁ cakruḥ|
39 Da gikk han fram, bøyde seg ned over henne og ga befaling om at feberen skulle forlate henne. Straks ble hun fri feberen. Hun sto opp og begynte å lage mat til gjestene.
tataḥ sa tasyāḥ samīpe sthitvā jvaraṁ tarjayāmāsa tenaiva tāṁ jvaro'tyākṣīt tataḥ sā tatkṣaṇam utthāya tān siṣeve|
40 På kvelden, da solen holdt på å gå ned, kom alle i byen med sine syke til Jesus. Han la hendene på hver og en og helbredet de ulike sykdommene.
atha sūryyāstakāle sveṣāṁ ye ye janā nānārogaiḥ pīḍitā āsan lokāstān yīśoḥ samīpam āninyuḥ, tadā sa ekaikasya gātre karamarpayitvā tānarogān cakāra|
41 Mange ble også satt fri fra onde ånder, og da åndene for ut, ropte de:”Du er Guds sønn!” Men han snakket strengt og forbød at de skulle si hvem han var, etter som de visste at han var Messias, den lovede kongen.
tato bhūtā bahubhyo nirgatya cītśabdaṁ kṛtvā ca babhāṣire tvamīśvarasya putro'bhiṣiktatrātā; kintu sobhiṣiktatrāteti te vividuretasmāt kāraṇāt tān tarjayitvā tadvaktuṁ niṣiṣedha|
42 Tidlig neste morgen gikk Jesus videre, bort til et øde sted. Folket begynte å lete etter ham over alt. Da de til slutt fant ham, gjorde de alt de kunne, for å overtale ham til å stanse lenger i Kapernaum.
aparañca prabhāte sati sa vijanasthānaṁ pratasthe paścāt janāstamanvicchantastannikaṭaṁ gatvā sthānāntaragamanārthaṁ tamanvarundhan|
43 Men han sa:”Jeg må også gå til de andre byene for å spre det glade budskapet om at Gud vil frelse menneskene og gjøre alle til sitt eget folk. Det er derfor jeg har blitt sendt ut.”
kintu sa tān jagāda, īśvarīyarājyasya susaṁvādaṁ pracārayitum anyāni purāṇyapi mayā yātavyāni yatastadarthameva preritohaṁ|
44 Han fortsatte med å tale til folket i synagogene i Judea.
atha gālīlo bhajanageheṣu sa upadideśa|
