< Lukas 24 >
1 Tidlig på søndag morgenen, mens solen var i ferd med å gå opp, gikk kvinnene til graven med salven de hadde gjort i stand.
2 Der fikk de se at steinen som hadde dekket åpningen, var blitt rullet til siden.
3 Da de gikk inn i graven, kunne de ikke finne kroppen til Herren Jesus.
4 Kvinnene sto helt forvirret og visste ikke hva de skulle tro. Plutselig viste det seg to menn i skinnende hvite klær.
5 Kvinnene ble forskrekket og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Mennene spurte:”Hvorfor leter dere blant de døde etter han som er levende?
6 Han er ikke her. Han er blitt levende igjen. Husker dere ikke det han sa til dere da han ennå var i Galilea?
7 At han, Menneskesønnen, vil bli utlevert til onde mennesker og bli henrettet på et kors, men at han på den tredje dagen skulle stå opp igjen fra de døde?”
8 Da husket de på at Jesus hadde sagt dette.
9 De skyndte seg av sted for å fortelle disiplene og alle de andre det som hadde skjedd.
10 Kvinnene som hadde gått til graven, var Maria Magdalena, Johanna, og Maria, som var mor til Jakob, og flere andre. Alle fortalte den samme fantastiske historien til de elleve som Jesus hadde valgt seg ut til disipler.
11 Mennene syntes det hørtes ut som tomt snakk og trodde ikke på det.
12 Peter tok seg likevel det bryet og sprang av sted til graven for å se etter. Da han bøyde seg ned og så inn i gravkammeret, så han ikke noe annet enn lintøyet som lå der. Forundret over det som hadde skjedd, gikk han fra graven.
13 Samme dagen var to av disiplene på vei til byen Emmaus, som ligger drøyt en mil fra Jerusalem.
14 De gikk og samtalte med hverandre om alt det som hadde skjedd de siste dagene.
15 Plutselig, mens de gikk der og snakket, kom Jesus selv og slo følge med dem.
16 Selv om de så ham, var det et eller annet som hindret dem fra å kjenne ham igjen.
17 ”Hva er det dere går her og diskuterer så ivrig?” undret han. Da stanset de brått opp og så på ham med sorg i blikket.
18 En av mennene, han som het Kleopas, svarte:”Du må være den eneste som har vært i Jerusalem og ikke har hørt om det som har skjedd der de siste dagene.”
19 ”Hva er det som har skjedd?” fortsatte Jesus.”Dette med Jesus fra Nasaret”, sa de.”Han var en profet som var helt fantastisk til å gjøre tydelig Guds budskap for alle. Og han gjorde store mirakler ved Guds kraft og var høyt elsket av både Gud og mennesker.
20 Men øversteprestene og medlemmene i Det jødiske rådet arresterte ham og utleverte ham til romerne, som dømte ham til døden og spikret ham fast på et kors.
21 Vi håpet så inderlig at han skulle være den som kunne sette fri Israel! I dag er det tredje dagen siden alt dette skjedde.
22 Nå er vi helt i sjokk, for noen av kvinnene i vår gruppe gikk nemlig ut til graven tidlig på morgenen i dag.
23 Da de kom tilbake fortalte de at kroppen til Jesus ikke lenger var å finne der. De hadde sett engler som sa at han var levende!
24 Noen i gruppen vår løp derfor dit for å se etter, og faktum er at kroppen var borte. Akkurat som kvinnene hadde sagt, men Jesus så de ikke noe til.”
25 Da sa Jesus:”Tenk så lite dere skjønner! Hvor vanskelig dere har for å tro på det som Gud har forutsagt ved profetene sine.
26 Har han ikke gjort kjent at Messias, den lovede kongen, måtte gå gjennom disse lidelsene og etterpå bli æret og opphøyd?”
27 Så siterte han avsnitt for avsnitt av det som Moses og alle profetene hadde skrevet. Han forklarte hva Gud hadde sagt om Messias i alle bøkene som er samlet i Skriften.
28 På dette tidspunktet var de nesten kommet fram til byen Emmaus, og det så ut som om Jesus hadde tenkt å gå videre.
29 De stoppet ham og ba innstendig:”Stans over natten hos oss. Det begynner jo allerede å bli mørkt.” Da fulgte Jesus med dem hjem.
30 Da de hadde slått seg ned ved bordet for å spise, tok han brødet og takket Gud for maten, brøt brødet i biter og rakte det til de andre.
31 Plutselig ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Men i samme øyeblikk var han borte.
32 De sa til hverandre:”Ja visst, kjente vi det ikke som ild som brant i oss, da han snakket til oss på veien og forklarte Skriften for oss?”
33 Uten å miste et sekund skyndte de seg tilbake til Jerusalem der disiplene og de andre som fulgte Jesus, var samlet.
34 Disse tok imot mennene med ordene:”Herren har virkelig stått opp! Han har vist seg for Peter!”
35 Da fortalte de to disiplene som kom fra Emmaus, om hvordan Jesus hadde vist seg for dem på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
36 Mens de fortsatt holdt på å fortelle, sto Jesus plutselig midt iblant dem og sa:”Fred være med dere alle.”
37 Men de ble fryktelig redde og trodde at det var et spøkelse.
38 ”Hvorfor er dere redde?” spurte Jesus.”Hvorfor tviler dere på at det er jeg?
39 Se på hendene mine og føttene mine! Dere kan selv se at det er jeg. Kjenn på meg! Dersom jeg var en Ånd, da ville jeg jo ikke ha noen kropp.”
40 Mens han snakket, viste han hendene og føttene sine.
41 Fortsatt var de tvilende og fylt av en blanding av glede og forbauselse. Da spurte han:”Har dere noe å spise?”
42 De ga ham en bit stekt fisk.
43 Den spiste han mens de så på.
44 Han sa til disiplene:”Kan dere ikke huske at jeg forklarte, mens jeg ennå var hos dere, at alt som Gud hadde forutsagt om meg i Skriften, både i Moseloven, hos profetene og i salmene, måtte bli til virkelighet?”
45 Så hjalp han dem til å forstå Skriften. Han sa:”Dette er det Gud som har forutsagt:’Messias, den lovede kongen, skal lide og dø. Men på den tredje dagen skal han igjen bli levende.
46
47 Og ved at han tar på seg straffen menneskene hadde fortjent, skal hver og en som angrer syndene sine og tror på ham, få tilgivelse. Dette tilbudet skal bli spredd til alle folk, og har altså sin begynnelse i Jerusalem.’
48 Alt dette skal dere fortelle videre til andre.
49 Jeg skal sende Guds Ånd til dere, akkurat som min Far i himmelen har lovet. Dere skal bli her i Jerusalem til Ånden er kommet og har fylt dere med kraft fra Gud.”
50 Senere tok Jesus med seg disiplene ut av byen og gikk et stykke mot Betania. Der løftet han hendene mot himmelen og ba Gud om å gi dem alt godt.
51 Mens han ba for alle sine, dro han fra dem og ble tatt opp til himmelen.
52 Disiplene falt på kne og tilba ham og vendte så tilbake til Jerusalem fylt av en enorm glede.
53 De var stadig i templet og hyllet Gud.
