< Lukas 18 >

1 En gang, da Jesus ville vise disiplene hvor viktig det alltid er å be og ikke gi opp, fortalte han dette bildet for dem:
aparañca lokairaklāntai rnirantaraṁ prārthayitavyam ityāśayena yīśunā dṛṣṭānta ekaḥ kathitaḥ|
2 ”I en by var det en dommer, en ond mann som ikke viste respekt verken for Gud eller mennesker.
kutracinnagare kaścit prāḍvivāka āsīt sa īśvarānnābibhet mānuṣāṁśca nāmanyata|
3 I samme byen var det også en enke som titt og ofte kom til ham og sa:’Hjelp meg til å få det jeg skal ha av min motpart.’
atha tatpuravāsinī kācidvidhavā tatsamīpametya vivādinā saha mama vivādaṁ pariṣkurvviti nivedayāmāsa|
4 I lang tid brydde ikke dommeren seg om henne, men til slutt begynte hun å gå ham på nervene. Da sa han til seg selv:’Visst nok bruker jeg ikke å vise respekt verken for Gud eller mennesker, men denne kvinnen gjør meg helt forstyrret. Det er best jeg ser til at hun får det hun har rett på. Jeg er trøtt på stadige maset hennes!’”
tataḥ sa prāḍvivākaḥ kiyaddināni na tadaṅgīkṛtavān paścāccitte cintayāmāsa, yadyapīśvarānna bibhemi manuṣyānapi na manye
5
tathāpyeṣā vidhavā māṁ kliśnāti tasmādasyā vivādaṁ pariṣkariṣyāmi nocet sā sadāgatya māṁ vyagraṁ kariṣyati|
6 Så sa Herren Jesus:”Når til og med en så ond og urettferdig mann som denne dommerne kan gi seg,
paścāt prabhuravadad asāvanyāyaprāḍvivāko yadāha tatra mano nidhadhvaṁ|
7 tror dere ikke da at Gud mye mer vil gi retten til dem som tilhører ham, når de ber dag og natt?
īśvarasya ye 'bhirucitalokā divāniśaṁ prārthayante sa bahudināni vilambyāpi teṣāṁ vivādān kiṁ na pariṣkariṣyati?
8 Jo, jeg forsikrer dere at han ikke vil la dem vente. Men spørsmålet er: Kommer jeg, Menneskesønnen, til å finne noen som tror, den dagen jeg kommer igjen?”
yuṣmānahaṁ vadāmi tvarayā pariṣkariṣyati, kintu yadā manuṣyaputra āgamiṣyati tadā pṛthivyāṁ kimīdṛśaṁ viśvāsaṁ prāpsyati?
9 En annen gang vendte Jesus seg til noen som skrøt av at de alltid fulgte Guds vilje og som så ned på andre folk. Jesus fortalte et bilde for dem, og sa:
ye svān dhārmmikān jñātvā parān tucchīkurvvanti etādṛgbhyaḥ, kiyadbhya imaṁ dṛṣṭāntaṁ kathayāmāsa|
10 ”To menn gikk til templet for å be. En av dem var fariseer, den andre var toller.
ekaḥ phirūśyaparaḥ karasañcāyī dvāvimau prārthayituṁ mandiraṁ gatau|
11 Fariseeren sto for seg selv og ba:’Takk Gud for at jeg ikke er en synder som alle andre, og spesielt ikke som tolleren der borte! Jeg bedrar ikke noen, jeg stjeler ikke fra andre, jeg er ikke utro i ekteskapet mitt,
tato'sau phirūśyekapārśve tiṣṭhan he īśvara ahamanyalokavat loṭhayitānyāyī pāradārikaśca na bhavāmi asya karasañcāyinastulyaśca na, tasmāttvāṁ dhanyaṁ vadāmi|
12 jeg faster to ganger i uken, og jeg gir en tiendedel til Gud av alt jeg tjener.’
saptasu dineṣu dinadvayamupavasāmi sarvvasampatte rdaśamāṁśaṁ dadāmi ca, etatkathāṁ kathayan prārthayāmāsa|
13 Men tolleren sto på lang avstand og våget ikke en gang å løfte blikket mot himmelen, men slo hendene for brystet i fortvilelse og ropte:’Gud, tilgi meg, jeg er en synder!’
kintu sa karasañcāyi dūre tiṣṭhan svargaṁ draṣṭuṁ necchan vakṣasi karāghātaṁ kurvvan he īśvara pāpiṣṭhaṁ māṁ dayasva, itthaṁ prārthayāmāsa|
14 Jeg sier dere,” fortsatte Jesus,”at det var han, og ikke fariseeren, som gikk hjem skyldfri innfor Gud! For den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.”
yuṣmānahaṁ vadāmi, tayordvayo rmadhye kevalaḥ karasañcāyī puṇyavattvena gaṇito nijagṛhaṁ jagāma, yato yaḥ kaścit svamunnamayati sa nāmayiṣyate kintu yaḥ kaścit svaṁ namayati sa unnamayiṣyate|
15 Noen foreldre kom bort til Jesus med sine små barn for at han skulle røre ved dem og be for dem. Men disiplene fikk se det og jaget dem bort.
atha śiśūnāṁ gātrasparśārthaṁ lokāstān tasya samīpamāninyuḥ śiṣyāstad dṛṣṭvānetṛn tarjayāmāsuḥ,
16 Da kalte Jesus til seg barna og sa til disiplene:”Ikke jag dem bort. La barna komme til meg, for alle som vil tilhøre Guds eget folk, må bli som dem.
kintu yīśustānāhūya jagāda, mannikaṭam āgantuṁ śiśūn anujānīdhvaṁ tāṁśca mā vārayata; yata īśvararājyādhikāriṇa eṣāṁ sadṛśāḥ|
17 Ja, jeg forsikrer dere at den som ikke blir som et lite barn, kommer slett ikke til å få tilhøre Guds eget folk.”
ahaṁ yuṣmān yathārthaṁ vadāmi, yo janaḥ śiśoḥ sadṛśo bhūtvā īśvararājyaṁ na gṛhlāti sa kenāpi prakāreṇa tat praveṣṭuṁ na śaknoti|
18 En betydningsfull mann, medlem i jødenes råd, spurte Jesus:”Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få evig liv?” (aiōnios g166)
aparam ekodhipatistaṁ papraccha, he paramaguro, anantāyuṣaḥ prāptaye mayā kiṁ karttavyaṁ? (aiōnios g166)
19 ”Hvorfor kaller du meg god?” spurte Jesus.”Det finnes bare en som er god, og det er Gud.
yīśuruvāca, māṁ kutaḥ paramaṁ vadasi? īśvaraṁ vinā kopi paramo na bhavati|
20 Og budene hans kan du allerede:’Du skal ikke være utro i ekteskapet. Du skal ikke drepe. Du skal ikke stjele. Du skal ikke lyve eller vitne falskt. Vis respekt for foreldrene dine.’”
paradārān mā gaccha, naraṁ mā jahi, mā coraya, mithyāsākṣyaṁ mā dehi, mātaraṁ pitarañca saṁmanyasva, etā yā ājñāḥ santi tāstvaṁ jānāsi|
21 Mannen svarte:”Alle disse budene har jeg holdt helt siden jeg var ung.”
tadā sa uvāca, bālyakālāt sarvvā etā ācarāmi|
22 Da sa Jesus til ham:”Det er bare en ting til du må gjøre: Selge alt du eier og gi pengene til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom etterpå og følg meg.”
iti kathāṁ śrutvā yīśustamavadat, tathāpi tavaikaṁ karmma nyūnamāste, nijaṁ sarvvasvaṁ vikrīya daridrebhyo vitara, tasmāt svarge dhanaṁ prāpsyasi; tata āgatya mamānugāmī bhava|
23 Da mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik.
kintvetāṁ kathāṁ śrutvā sodhipatiḥ śuśoca, yatastasya bahudhanamāsīt|
24 Jesus fulgte ham med øynene da han gikk og sa til disiplene:”Hvor vanskelig er det ikke for den som har mye penger, å få tilhøre Guds eget folk!
tadā yīśustamatiśokānvitaṁ dṛṣṭvā jagāda, dhanavatām īśvararājyapraveśaḥ kīdṛg duṣkaraḥ|
25 Det er lettere for en kamel å komme seg gjennom et nåløye enn for en som er rik, til å underordne seg Gud, slik at han får tilhøre Guds eget folk.”
īśvararājye dhaninaḥ praveśāt sūceśchidreṇa mahāṅgasya gamanāgamane sukare|
26 De som hørte dette, utbrøt:”Hvem i all verden kan da bli frelst?”
śrotāraḥ papracchustarhi kena paritrāṇaṁ prāpsyate?
27 Jesus svarte:”Ingen, menneskelig sett. Men for Gud er alle ting mulig!”
sa uktavān, yan mānuṣeṇāśakyaṁ tad īśvareṇa śakyaṁ|
28 Da sa Peter:”Vi har forlatt alt det vi eide, for å følge deg.”
tadā pitara uvāca, paśya vayaṁ sarvvasvaṁ parityajya tava paścādgāmino'bhavāma|
29 ”Ja”, svarte Jesus,”og jeg forsikrer dere at hver og en som forlater hus, kone eller mann, søsken, foreldre og barn for å få tilhøre Guds eget folk,
tataḥ sa uvāca, yuṣmānahaṁ yathārthaṁ vadāmi, īśvararājyārthaṁ gṛhaṁ pitarau bhrātṛgaṇaṁ jāyāṁ santānāṁśca tyaktavā
30 han skal få mangedobbelt igjen allerede her i tiden, og evig liv i den kommende verden.” (aiōn g165, aiōnios g166)
iha kāle tato'dhikaṁ parakāle 'nantāyuśca na prāpsyati loka īdṛśaḥ kopi nāsti| (aiōn g165, aiōnios g166)
31 Jesus samlet sine disipler omkring seg og sa:”Vi er nå på vei til Jerusalem, og der skal alt det som Gud har latt profetene skrive om meg, Menneskesønnen, bli til virkelighet.
anantaraṁ sa dvādaśaśiṣyānāhūya babhāṣe, paśyata vayaṁ yirūśālamnagaraṁ yāmaḥ, tasmāt manuṣyaputre bhaviṣyadvādibhiruktaṁ yadasti tadanurūpaṁ taṁ prati ghaṭiṣyate;
32 Jeg vil bli forrådt og utlevert til de romerske myndighetene og kommer til å bli hånet og mishandlet. De vil spytte på meg,
vastutastu so'nyadeśīyānāṁ hasteṣu samarpayiṣyate, te tamupahasiṣyanti, anyāyamācariṣyanti tadvapuṣi niṣṭhīvaṁ nikṣepsyanti, kaśābhiḥ prahṛtya taṁ haniṣyanti ca,
33 piske meg og til slutt drepe meg. På den tredje dagen skal jeg igjen stå opp fra de døde.”
kintu tṛtīyadine sa śmaśānād utthāsyati|
34 Men disiplene fattet ingenting. Den reelle betydningen i det Jesus forutsa, var skjult for dem. Derfor skjønte de ingenting.
etasyāḥ kathāyā abhiprāyaṁ kiñcidapi te boddhuṁ na śekuḥ teṣāṁ nikaṭe'spaṣṭatavāt tasyaitāsāṁ kathānām āśayaṁ te jñātuṁ na śekuśca|
35 På veien mot Jerusalem nærmet Jesus seg byen Jeriko sammen med mye folk. Det satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte folket komme forbi og spurte nysgjerrig om hva som sto på.
atha tasmin yirīhoḥ purasyāntikaṁ prāpte kaścidandhaḥ pathaḥ pārśva upaviśya bhikṣām akarot
sa lokasamūhasya gamanaśabdaṁ śrutvā tatkāraṇaṁ pṛṣṭavān|
37 Da han fikk høre at det var Jesus fra Nasaret som kom,
nāsaratīyayīśuryātīti lokairukte sa uccairvaktumārebhe,
38 begynte han å rope:”Jesus, du som skal arve kong Davids trone, ha medfølelse med meg!”
he dāyūdaḥ santāna yīśo māṁ dayasva|
39 Folket som gikk foran Jesus, forsøkte å få ham til tie stille, men han ropte bare enda høyere:”Du som skal arve kong Davids trone, ha medfølelse med meg!”
tatogragāminastaṁ maunī tiṣṭheti tarjayāmāsuḥ kintu sa punāruvan uvāca, he dāyūdaḥ santāna māṁ dayasva|
40 Jesus hørte dette og stanset. Han sa til folket at de skulle lede mannen fram til ham. Og han spurte ham:
tadā yīśuḥ sthagito bhūtvā svāntike tamānetum ādideśa|
41 ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?””Herre”, ba mannen,”jeg vil så gjerne se igjen!”
tataḥ sa tasyāntikam āgamat, tadā sa taṁ papraccha, tvaṁ kimicchasi? tvadarthamahaṁ kiṁ kariṣyāmi? sa uktavān, he prabho'haṁ draṣṭuṁ labhai|
42 Da sa Jesus til ham:”Du skal se igjen! Din tro har helbredet deg.”
tadā yīśuruvāca, dṛṣṭiśaktiṁ gṛhāṇa tava pratyayastvāṁ svasthaṁ kṛtavān|
43 Og straks kunne mannen se! Så fulgte han etter Jesus og hyllet Gud, og alle som så det, æret Gud.
tatastatkṣaṇāt tasya cakṣuṣī prasanne; tasmāt sa īśvaraṁ dhanyaṁ vadan tatpaścād yayau, tadālokya sarvve lokā īśvaraṁ praśaṁsitum ārebhire|

< Lukas 18 >