Lukas 16
1 Jesus fortalte også et annet bilde, men denne gangen bare for disiplene. Han sa:”En rik mann hadde en forvalter som drev forretningene hans, men ryktet begynte å gå om at mannen satte pengene hans over styr.
And he went on to say, unto his disciples also, —There was, a certain rich man, who had a steward, and, the same, was accused to him as squandering his goods.
2 Arbeidsgiveren kalte derfor mannen til seg og sa:’Hva er det jeg hører om deg! Legg fram regnskapet, for jeg tenker å gi deg oppsigelse i jobben.’
And, accosting him, he said unto him—What is this I hear of thee? Render the account of thy stewardship, for thou canst no longer be steward.
3 Forvalteren tenkte da med seg selv:’Hva skal jeg nå gjøre dersom jeg må slutte som forvalter? Grave grøfter orker jeg ikke og å tigge skammer jeg meg over.
And the steward said within himself—What shall I do, because my lord taketh away the stewardship from me? Dig, I cannot: to beg, I am ashamed.
4 Men jeg har en idé som kan gi meg mange venner den dagen jeg må forlate jobben min.’
I know what I will do, that, when I am removed out of the stewardship, they may welcome me into their own houses.
5 Som tenkt som gjort! Han ba om et møte med dem som skyldte arbeidsgiveren penger, og begynte å forhandle med en etter en. Den første spurte han:’Hvor mye er du skyldig?’’100 fat olivenolje’, svarte mannen. Da sa forvalteren:’Her er gjeldsbrevet du har skrev under på. Riv det i biter og skriv ut et nytt på 50 fat i stedet.’
And, calling unto him each one of the debtors of his own lord, he was saying unto the first, —How much owest thou my lord?
And, he, said—A hundred baths of oil. And, he, said unto him—Kindly take thine accounts, and, sitting down, make haste and write—Fifty!
7 Så spurte han neste mann:’Og hvor mye skylder du?’’100 tønner hvete’, svarte han.’Her’, sa forvalteren,’ta gjeldsbrevet ditt og skriv 80 tønner i stedet!’
After that, unto another, he said—And how much owest, thou? And, he, said—A hundred homers of wheat. He saith unto him—Kindly take thine accounts, and write—Eighty!
8 Den rike mannen var nødt til å innrømme at den uærlige forvalteren hans hadde vært smart. Og det er faktisk slik at denne verdens mennesker er mer smarte mot hverandre, enn de som tilhører Gud. (aiōn g165)
And the lord praised the unrighteous steward, in that with forethought he acted: —Because, the sons of this age, have more forethought than the sons of light, respecting their own generation. (aiōn g165)
9 Ja, det rådet skal jeg gi dere, at det å bruke pengene sine til å hjelpe andre kan føre til at dere blir hilst velkommen til Guds evighet den dagen pengene her har mistet sin verdi. (aiōnios g166)
And, I, unto you, say—For yourselves, make ye friends, with the unjust Riches, in order that, as soon as it shall fail, they may welcome you into the age-abiding tents. (aiōnios g166)
10 Bare den som er ærlig i de daglige forhold, vil være ærlige når det gjelder større bestemmelser. Fusker noen i det lille, vil de også fuske i stort.
The faithful in least, in much also, is, faithful, and, he that in least is unrighteous, in much also, is, unrighteous.
11 Dersom dere er upålitelige i spørsmål om penger, hvem vil da la dere ta hånd om de virkelige verdiene?
If therefore, in the unjust Riches ye proved unfaithful, the true, who, unto you, will entrust?
12 Dersom dere ikke er til å stole på når det gjelder pengene til andre, hvem vil da betro dere sine egne penger å forvalte?
And, if, in what was another’s, ye proved unfaithful, your own, who will give unto you?
13 Ingen kan tjene to herrer samtidig. Enten vil han hate den første og elske den andre, eller elske den første og hate den andre. Dere må altså velge. Dere kan ikke tjene Gud samtidig som dere elsker pengene.”
No domestic, can, unto two masters, be in service; for either, the one, he will hate, and, the other, love, or, unto the one, he will hold, and, the other, despise: Ye cannot, unto God, be in service, and unto Riches.
14 Da fariseerne hørte dette, kritiserte de Jesus, for de var svært glade i penger.
Now the Pharisees, who were, lovers of money, were hearing all these things, and were openly sneering at him.
15 Jesus sa:”Dere gjør alt for at folket skal tro at dere følger Guds vilje, men Gud vet hvor onde dere er. Og det som gjør inntrykk på folket, er gjerne slikt som Gud hater.”
And he said unto them—Ye, are they who justify themselves before men, but, God, knoweth your hearts; because, that which amongst men is lofty, is an abomination before God.
16 Jesus sa også:”Fram til den dagen da døperen Johannes begynte å tale til folket, var det ordene som er skrevet ned i Moseloven og profetene som var folkets veivisere. Etter denne tiden blir nå det glade budskapet spredd om at Gud vil frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk. Alle presser på for å få være med.
The law and the prophets, were until John, —from that time, the good news of the kingdom of God, is being proclaimed, and, everyone, thereinto, is forcing his way.
17 Men det betyr ikke at loven har sluttet å gjelde. Nei, så lenge himmelen og jorden består, vil hvert ord i loven være gyldig.
But it is, easier, for heaven and earth to pass away, than that, of the law, one little point, should fail.
18 Fortsatt gjelder det at den mannen som skiller seg fra kona si og gifter seg på nytt med en annen, han er utro. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt, gjør at hun er utro.”
Every one divorcing his wife and marrying another, committeth adultery; and, he that marrieth a woman divorced from a husband, committeth adultery.
19 Jesus fortalte:”Det var en gang en rik mann som var flott kledd og hver dag levde i luksus og overflod.
Now, a certain man, was rich, and he used to clothe himself with purple and fine linen, making merry day by day, brilliantly.
20 På samme tiden lå en tigger som het Lasarus, ved porten hans full av sår.
And, a certain beggar, by name Lazarus, used to be cast near his gate, full of sores,
21 Lasarus håpet å få noen matrester fra bordet til den rike mannen, og hundene kom og slikket sårene hans.
and to long to be fed from the crumbs that fell from the table of the rich man: nay! even, the dogs, used to come and lick his sores.
22 Til slutt døde tiggeren og ble ført av englene til Abraham, til det stedet der ingen lidelse finnes. Den rike mannen døde også og ble begravd.
And it came to pass that the beggar died, and was carried away by the messengers, into the bosom of Abraham. And, the rich man also, died, and was buried.
23 Da han slo opp øynene sine, var han i helvete, der han ble uhyggelig plaget. Langt borte fikk han se Abraham, og Lasarus som satt ved siden av ham. (Hadēs g86)
And, in hades, lifting up his eyes, being in torments, he seeth Abraham afar off, and Lazarus in his bosom. (Hadēs g86)
24 ’Far Abraham’, ropte han.’Ha medfølelse med meg! Send Lasarus hit for å dyppe fingeren i vann for å leske tungen min. Jeg blir så fryktelig plaget i disse flammene.’
And, he, calling out, said—Father Abraham! have mercy upon me, and send Lazarus, that he may dip the tip of his finger in water, and cool my tongue, —because I am in anguish in this flame.
25 Men Abraham sa til ham:’Min sønn, husk på at du i din tid på jorden hadde alt du ønsket deg, mens Lasarus ikke hadde noe. Nå er han her for å bli trøstet, mens du blir plaget.
But Abraham said—Child! remember—That thou didst duly received thy good things in thy life, and, Lazarus, in like manner, the evil things; but, now, here, he is comforted, and, thou, art in anguish.
26 Dessuten finnes det en stor avgrunn som skiller mellom oss. Ingen kan komme herfra og ta seg over til dere. Heller ikke kan noen komme over fra dere til oss.’
And, besides all these things, betwixt us and you, a great chasm, hath been fixed, —so that, they who might wish to cross over from hence unto you, should not be able, nor any, from thence unto us, be crossing over.
27 Da sa den rike mannen:’Far Abraham, send ham i det minste
But he said—I request thee then, father, that thou wouldst send him unto my father’s house, —
28 til mine fem brødre for å advare dem mot dette stedet med så mye pine, slik at de slipper å komme hit når de dør.’
for I have five brethren; —that he may solemnly testify unto them, lest, they also, come into this place of torment.
29 Abraham sa:’De kan høre på det Gud har sagt i Moseloven og ved profetene.’
But Abraham saith—They have Moses and the Prophets: Let them hearken unto them.
30 Den rike mannen svarte:’Nei, far Abraham, det bryr de seg ikke om. Men om noen kommer til dem fra de døde, da vender de om til Gud!’
But, he, said—Nay! father Abraham, but, if one, from the dead, should go unto them, they would repent.
31 Men Abraham sa:’Dersom de ikke vil høre på det som Gud har sagt i Moseloven og profetene, vil de heller ikke bli overbevist selv om noen står opp fra de døde.’”
But he said unto him—If, unto Moses and the Prophets, they do not hearken, neither, if one, from among the dead, should arise, would they be persuaded.
