Lukas 10
1 Herren Jesus valgte seg nå ut 72 disipler. Han sendte dem i forveien, to og to, til alle de stedene og byene som han seinere planla å besøke.
Domnu Isusu dăpă aja akuljes ăntră jej šaptjezăč š doj alcă učenikurj š atrimjes kătă doj s pljače la intja aluj ăn tot trgu š ăn tot loku undje Isusu atribut s pljače.
2 Før de ga seg av sted, sa han:”Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor om at den som har ansvaret for å høste inn avlingen, må sende ut flere arbeidere på feltet.
Kănd sa sprimit s pljače lja zăs: “Berba je marje, ali radnič jaštje uncără. Berba pripadnjaštje alu Domnuluj, daja rugăcăvă la jel s trimjată još maj mult radnič ăn berbă.
3 Gå nå, og husk at jeg sender dere som lam inn blant ulver.
Ănčipjec akuma, ali păzăcăvă k trimjet p voj kašă p vojilje ăntră lumje karje kašă lupurj.
4 Ta ikke med dere noen penger, ingen veske og ingen ekstra sko. Ta vel vare på tiden og ikke stans underveis for å prate.
Nu dučec ku voj nič banj, nič tašna, nič altje sandalje. Nu stăc p drum ku lumja s nu pridjec vrijamja.
5 Når dere kommer inn i et hus, så skal dere først ønske familien fred fra Gud.
Ăn tuată kasa ăn karje untrăc s prenočic ănklo, majdată zăčec: ‘S dja Dimizov miru alu toc ăn asta kasă!’
6 Om de da fortjener å få del i Guds fred, da vil Gud gi av sin fred. Dersom de ikke fortjener det, da får dere selv beholde den freden dere ønsket dem.
Akă ăn aja kasă jaštje omu karje vrja miru ku Dimizov, jel osă ajbje miru ku karje voj la blagoslovit. Akă ănklo nuje om karje vrja miru ku Dimizov, jel nusă primjaskă ăla miru ku karje voj la blagoslovit.
7 Bli værende i dette hjemmet og la dem by dere på mat. Dere skal ikke nøle når noen viser dere gjestfrihet, for arbeideren er verd lønnen sin. Ikke flytt fra hus til hus.
Nu vu preselic d kasă ăn kasă! Boravic ăn aja kasă pănd fic ăn trgula š nu fic rušănošj s mănkăc š s bjec aja če vu dă, k kum zăčem: Radniku azaslužăt plata aluj.
8 Når dere kommer inn i en by og folket hilser dere velkommen, skal dere takke ja når de byr dere på mat.
Ali ăn tot trgu ăn karje untrăc š ănklo vu primjaštje fic zadovoljni ku aja če god vu dă s mănkăc.
9 Helbred de syke og si til folket:’Gud har kommet for å frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk.’
Likujic ănklo p lumja karje bulnavj š zăčec alor: ‘Asta arată k cara alu Dimizov avinjit la voj!’
10 Dersom dere kommer til en by der de ikke vil ta imot dere, da gå ut på gatene og si:
Ali ăn tot trgu ăn karje untrăc š ănklo nu vu primjaštje, išăc la ulicilje aluj š zăčec:
11 ’Dere har dømt dere selv. Til og med støvet fra gatene deres vil vi riste av føttene våre. En sak skal dere ha klart for dere, og det er at Gud har kommet for å gjøre menneskene til sitt eget folk.’”
‘Čak frikăm š prašăna d trgu alu vostru karje sa ljipit p pičuarje alu anuaštrje s vu upozorim p kazna alu Dimizov! Ali štijec k avinjit cara alu Dimizov!’
12 ”Jeg forsikrer dere”, fortsatte Jesus,”at til og med byen Sodoma skal slippe billigere unna på dommens dag enn disse stedene som ikke vil hilse dere velkommen.
Vu zăk: Kănd vinja vrijamja d sud osă fije majušurje alu lumjej ruavă dăn trg Sodoma njego alu lumjej dăn trgula!”
13 Ja, hvor fryktelig skal det ikke bli for dem som bor i Korasin og Betsaida! For dersom de miraklene som jeg har gjort hos dere, hadde blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde menneskene der angret syndene sine og vendt om til Gud for lenge siden.
Isusu azăs: “Grjev vuavă, lumjo ăn trg Korozain! Grjev vuavă, lumjo ăn trg Betsaida! Akă njeko afukut čudurj ăntră lumje pogană ăn trg Tir š ăn trg Sidon karje jo afukut ăntră voj, jej već d kănd s okrinja dăla rov. Adučja cualje hrapave š šidja ăn činušă s pokazaskă žalostu.
14 Jeg forsikrer dere at på dommens dag skal både Tyrus og Sidon få en mildere straff enn dere!
Daja osă fije majušurje ăn zuvă d sud alu lumje ăn Tir š ăn Sidon njego vuavă ăn Korozain š Betsaida!
15 Og dere, innbyggerne i Kapernaum, tror dere at dere skal bli opphøyd til himmelen? Nei, ned til helvete skal dere bli styrtet.” (Hadēs g86)
A voj, lumjo ăn trg Kafarnaum, voj sigurno nusă vu drikăc pănla čerj samo daja če jo amfost ăntră voj! Nu! Voj osă vu slubudjec ănklo undje loku d kaznit.” (Hadēs g86)
16 Så sa han til disiplene:”Den som hører på dere, han hører på meg, og den som avviser dere, han avviser meg. Men den som avviser meg, han avviser Gud, etter som Gud har sendt meg.”
Atunča azăs alu šaptjezăč š doj učenikurj: “Kănd njeko punje urjajke la voj, aja je kašă kum punje urjajke la minje. Š kănd odbacaštje p voj aja je kašă kum odbacaštje p minje. A kănd njeko odbacaštje p minje aja je kašă kum odbacaštje p Dimizov karje ma trimjes.”
17 Da de 72 disiplene seinere kom tilbake, kunne de med glede fortelle:”Herre, til og med de onde åndene var lydige mot oss når vi drev dem ut i ditt navn.”
Kănd sa tors šaptjezăč š doj d učenikurj la Isusu, ku drag azăs: “Domnulje, čak š sufljeti alji rovj askultă kănd lji zapovidim ăn lumje alu tov.”
18 ”Ja”, sa han til dem,”jeg så Satan falle ned fra himmelen som en lyn!
A Isusu lja zăs: “Štiuv, k amvizut p Sotona kum akăzut d čerj ka sklipjala.
19 Og jeg har gitt dere makt til å trampe på slanger og skorpioner for å knuse dem, og makt over alle fiendens krefter. Ikke noe skal kunne skade dere.
Vidjec, jo amdat vuavă tuată săla š autoritetu p Sotona, dušmanu alu Dimizov, s gazăc šărpj š škorpionurj. Nimika vuavă nu puatje s naudjaskă.
20 Men det viktigste er ikke at de onde åndene er lydige mot dere, man at navnene deres er skrevet opp i himmelen.”
Ali nu vu radujic samo daja če p voj sufljeti alji rovj askultă, njego maj mult radujicăvă daja če Dimizov askris lumilje alji voštri p popis ăn čerj.”
21 I samme øyeblikk ble Jesus fylt av glede gjennom Guds Hellige Ånd og sa:”Jeg takker deg Far, du som er Herre over himmelen og jorden, for at du skjuler sannheten for dem som tror seg å være så lærde og kloke, men viser den heller for dem som er som barn. Ja, Far i himmelen, slik har du selv ordnet den saken.”
Atunča Sufljetu alu Svăntuluj aispunit p Isusu ku radostu š Isusu azăs alu Dimizov: “T slavjesk, Tato, tu karje vladješt ku čerju š ku pămăntu, čaj skuns istina d cara ata dăla lumje karje găndjaštje k je mudri š mintošj š če pokazăštj aja alu lumje karje kašă kupi karje vrjaj s ănvacă. Da, Tato, cije s sviđaštje s fač aja aša.”
22 Jesus fortsatte:”Min Far i himmelen har overlatt alt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, med unntak av Far i himmelen, og ingen vet hvem Far i himmelen er, med unntak av Sønnen og de menneskene som Sønnen vil vise ham for.”
Atunča Isusu azăs: “Tata alu mjov ma dat tot če jel arje. Samo Tata binje kunuaštje činje sănt jo, Bijatu aluj, š samo jo, Bijatu aluj, š ălja alu činje jo odlučjesk s l otkrijesk, binje kunuaštje činje je Tata.”
23 Så vendte han seg spesielt mot sine tolv nærmeste disipler og sa:”Dere kan være lykkelige som har fått se og oppleve alt dette.
Maj ănklo, kănd afost săngur ku učenikurlje aluj, š ja azăs: “Nurukošj ălja karje vjadje aja če vidjec voj.
24 Jeg sier dere at mange profeter som bar fram Guds budskap, og mange konger, har ønsket å se og høre det som dere nå får være med om, men de fikk aldri oppleve det.”
K istina je, mulc prorokurj š carurj avrut s vjadă aja če voj vidjec, ali na vizut; avrut s audă aja če voj audjec, ali na uzăt.”
25 En dag kom en skriftlærd for å teste Jesus ved å stille spørsmål. Han sa:”Mester, hva skal et menneske gjøre for å få evig liv?” (aiōnios g166)
Udată kănd Isusu ănvăca, njeki učitelj alu zakonu alu Mojsije sa skulat š antribat p Isusu s l iskušaskă: “Učiteljulje, če trjebje s fak s primjesk vječni život ku Dimizov?” (aiōnios g166)
26 Jesus svarte:”Hva sier Moseloven om dette? Hva lærer budene?”
A Isusu ja zăs: “Če skrije ăn zakonu alu Mojsije? Če tu razumještj če zăče?”
27 Mannen svarte:”’Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av hele din kraft og av hele din forstand’, og:’Du skal elske dine medmennesker som deg selv.’”
Omu azăs: “Zakonu zăče: ‘Vrja p Domnu, Dimizov alu tov, ku tuată inima ata š ku tot sufljetu alu tov š ku tuată snaga ata š ku tuatje mincilje alji tjalje’ š ‘vrja p bližnji alu tov kum vrjaj săngur p tinje.’”
28 ”Det er riktig!” sa Jesus.”Gjør det så skal du få leve!”
Isusu ja zăs: “Binje ajzăs. Făj aša š osă primješt vječni život.”
29 Men mannen, som gjerne ville vise hvor nøye han var med å følge Guds vilje, spurte Jesus:”Hvem skal egentlig bli regnet som mine medmennesker?”
Ali omu avrut s s spalje, š aša jel ăntrijabă p Isusu: “D činje rubjaštje kănd zakonu zăče ‘bližnji alu mjov’?”
30 Da svarte Jesus med en fortelling. Han sa:”En jøde, som var på vei fra Jerusalem til Jeriko, ble overfalt av ransmenn. De slet av han klærne, mishandlet ham og dro fra ham halvdød.
Isusu aodgovorit ku asta vorbă: “Njeki om putuja dăn Jeruzalem ăn trg Jerihon š la napadnit fărăčoši š alat tot dăpă jel, la butut š apljikat. Š p omula alăsat s zakă skoro mort.
31 Tilfeldigvis kom en prest forbi. Da han så mannen ligge der, gikk han bare videre uten å hjelpe.
Trjače p drumula slučajno popa alu židovilor. Kănd avizut p omu karje skoro mort, la zaobiđit š apljikat maj dăpartje.
32 Etter en stund kom en tempeltjener til åstedet. Han gjorde akkurat det samme som presten. Til tross for at han så mannen ligge der, gikk han bare videre uten å hjelpe.
Isto aša pănglă lokula avinjit atunča š levitu, pomoćniku ăn Hram. Kănd la vizut, š jel la zaobiđit š apljikat maj dăpartje.
33 Da kom en samaritan. Han var også på reise, og da han så mannen som var mishandlet, ble han fylt av medfølelse.
Atunča njeki omu d regija Samarija trjače p drumula. Kănd avizut p omula, ja fost žau d jel.
34 Samaritanen gikk fram til den skadde, slo olje og vin over sårene og forbandt skadene. Så løftet han mannen opp på sitt esel og førte ham til en vertshus der han våket over ham hele natten.
Avinjit la upruapje d jel, ja spălat răžnilje ku ulje š ku vinu š ja ănvilijat ku trijanca. La drikat atunča p magarac aluj š la dus ăn gostijonă š ănklo anastavit s s pobrinjaskă d jel.
35 Neste dag, da han måtte reise videre fra vertshuset, betalte han verten et beløp som tilsvarer lønn for to dager, og sa:’Vær så snill og ta hånd om mannen, og om regningen blir større enn dette, skal jeg betale resten når jeg kommer tilbake.’”
Mănje zuvă jel adat duavă kovanic d arđint alu gazdăj alu gostijonăj, š ja zăs: ‘Brinjaštitje d jel š akă maj mult putrošăštj, c plătjesk kănd m ănturča.’”
36 Jesus spurte den skriftlærde:”Hvem av disse tre mener du oppførte seg som et sant medmenneske mot mannen som var blitt mishandlet?”
A Isusu antribat p učitelju d zakon alu Mojsije: “Če găndješt? Karje d ăštja trje alu omuluj sa pokazăt k je bližnji alu omula karje la napadnit fărăčoši?”
37 ”Den som viste medfølelse naturligvis”, svarte den skriftlærde. Da sa Jesus:”Nettopp! Gå av sted og gjør det samme, du også.”
Azăs učitelju d zakon alu Mojsije: “Ăla karje ja pokazăt milă.” Isusu ja azăs: “Binje ajzăs. Fuđ š făj kum š jel afukut.”
38 Da Jesus og disiplene fortsatte reisen sin mot Jerusalem, kom de til en by der de ble invitert hjem til en kvinne som het Marta.
Pănd Isusu š učenikurlje aluj nastavja s putujaskă kătri Jeruzalem, auntrat ăn unu sat. Ačija afost njeka mujarje karje s kima Marta. La primit ăn kasa alu je.
39 Marta hadde en søster som het Maria, og hun slo seg straks ned på gulvet og lyttet til det Herren Jesus hadde å si.
Avut soră karje s kima Marija. Pănd Domnu Isusu ănvăca, Marija šidja š punja urjajke.
40 Marta var stresset og tenkte mest på det hun skulle servere gjestene. Derfor gikk hun fram til Jesus og sa:”Herre, er det ikke urettferdig at min søster bare setter seg ned og hører mens jeg må gjøre alt arbeidet selv? Si til henne at hun skal komme og hjelpe meg.”
A Marta afost mult zabrinută k mora s pripremjaskă tuată mănkarja, pa ja avinjit s s žaljaskă: “Domnulje, nu c brigă če sorimja ma lăsat săngură s lukrjez tot lukru? Zi alu je s m ažutje!”
41 Men Herren sa til henne:”Kjære Marta, du har så mange og store bekymringer for alt mulig!
Ali Domnu Isusu ja zăs: “Draga Marta! Nu trjebje s t brinještj š t uznemirještj d aja če găndješt k trjebje.
42 Men egentlig finnes det bare en sak som virkelig er viktig, og Maria har oppdaget hva dette gjelder. Den delen har jeg ikke tenkt å ta fra henne.”
A una stvar karje trjebje s puj urjajke la vorba amja. Marija aja ashvatit, š aja nusă fije lat dăla ja.”
