Johannes 8
1 Jesus gikk ut til Oljeberget.
pratyūṣē yīśuḥ panarmandiram āgacchat
2 Tidlig neste morgen var han tilbake i templet, og snart samlet mye folk seg rundt ham. Han satte seg ned for å undervise.
tataḥ sarvvēṣu lōkēṣu tasya samīpa āgatēṣu sa upaviśya tān upadēṣṭum ārabhata|
3 Mens han snakket, kom de skriftlærde og fariseerne slepende med en kvinne som hadde blitt tatt på fersk gjerning da hun var utro mot mannen sin, og de stilte henne opp foran Jesus.
tadā adhyāpakāḥ phirūśinañca vyabhicārakarmmaṇi dhr̥taṁ striyamēkām āniya sarvvēṣāṁ madhyē sthāpayitvā vyāharan
4 De sa:”Mester, denne kvinnen ble avslørt mens hun var utro mot mannen sin.
hē gurō yōṣitam imāṁ vyabhicārakarmma kurvvāṇāṁ lōkā dhr̥tavantaḥ|
5 Moseloven sier at hun skal bli steinet. Hva sier du?”
ētādr̥śalōkāḥ pāṣāṇāghātēna hantavyā iti vidhirmūsāvyavasthāgranthē likhitōsti kintu bhavān kimādiśati?
6 Det de egentlig var ute etter, var å få ham til å si noe de kunne anklage ham for, men Jesus bøyde seg bare ned og skrev i sanden med fingeren.
tē tamapavadituṁ parīkṣābhiprāyēṇa vākyamidam apr̥cchan kintu sa prahvībhūya bhūmāvaṅgalyā lēkhitum ārabhata|
7 Da de fortsatte med å kreve et svar, så han til slutt opp og sa:”Dersom dere tenker å steine henne, da vil jeg at den av dere som aldri har syndet, skal kaste den første steinen.”
tatastaiḥ punaḥ punaḥ pr̥ṣṭa utthāya kathitavān yuṣmākaṁ madhyē yō janō niraparādhī saēva prathamam ēnāṁ pāṣāṇēnāhantu|
8 Så bøyde han seg på nytt ned og fortsatte å skrive i sanden.
paścāt sa punaśca prahvībhūya bhūmau lēkhitum ārabhata|
9 Da snek de religiøse lederne seg bort en etter en. De eldste forsvant først. Da det hadde gått en stund, var det bare kvinnen som alene sto igjen foran Jesus.
tāṁ kathaṁ śrutvā tē svasvamanasi prabōdhaṁ prāpya jyēṣṭhānukramaṁ ēkaikaśaḥ sarvvē bahiragacchan tatō yīśurēkākī tayakttōbhavat madhyasthānē daṇḍāyamānā sā yōṣā ca sthitā|
10 Jesus så opp og sa til henne:”Hvor tok de som anklager deg veien? Var det ingen som dømte deg?”
tatpaścād yīśurutthāya tāṁ vanitāṁ vinā kamapyaparaṁ na vilōkya pr̥ṣṭavān hē vāmē tavāpavādakāḥ kutra? kōpi tvāṁ kiṁ na daṇḍayati?
11 ”Nei, Herre”, svarte hun. Da sa Jesus:”Jeg tenker heller ikke å dømme deg. Gå nå, men synd ikke mer.”]
sāvadat hē mahēccha kōpi na tadā yīśuravōcat nāhamapi daṇḍayāmi yāhi punaḥ pāpaṁ mākārṣīḥ|
12 Jesus talte til folket og sa:”Jeg er lyset for menneskene. Den som blir min disippel, skal slippe å leve i åndelig mørke, for i ham finnes det lyset som leder til evig liv.”
tatō yīśuḥ punarapi lōkēbhya itthaṁ kathayitum ārabhata jagatōhaṁ jyōtiḥsvarūpō yaḥ kaścin matpaścāda gacchati sa timirē na bhramitvā jīvanarūpāṁ dīptiṁ prāpsyati|
13 Fariseerne sa da:”Nå taler du igjen om deg selv uten at noen bekrefter det du sier. Slikt språk beviser ingenting!”
tataḥ phirūśinō'vādiṣustvaṁ svārthē svayaṁ sākṣyaṁ dadāsi tasmāt tava sākṣyaṁ grāhyaṁ na bhavati|
14 Jesus svarte:”Selv om ingen bekrefter det jeg sier om meg selv, så snakker jeg sant. For jeg vet hvor jeg kommer fra og hvor jeg går hen. Men dere vet ikke hvor jeg kommer fra og hvor jeg går hen.
tadā yīśuḥ pratyuditavān yadyapi svārthē'haṁ svayaṁ sākṣyaṁ dadāmi tathāpi mat sākṣyaṁ grāhyaṁ yasmād ahaṁ kuta āgatōsmi kva yāmi ca tadahaṁ jānāmi kintu kuta āgatōsmi kutra gacchāmi ca tad yūyaṁ na jānītha|
15 Dere dømmer på menneskelig vis, men jeg dømmer ingen.
yūyaṁ laukikaṁ vicārayatha nāhaṁ kimapi vicārayāmi|
16 Dersom jeg dømmer, da er min dom rettferdig, etter som jeg ikke står alene. Han som har sendt meg, er med meg.
kintu yadi vicārayāmi tarhi mama vicārō grahītavyō yatōham ēkākī nāsmi prērayitā pitā mayā saha vidyatē|
17 I deres egen lov er det skrevet at dersom to vitner bekrefter de samme opplysningene, står de fast som bevis.
dvayō rjanayōḥ sākṣyaṁ grahaṇīyaṁ bhavatīti yuṣmākaṁ vyavasthāgranthē likhitamasti|
18 Jeg er det ene vitnet, og min Far i himmelen som har sendt meg, er det andre.”
ahaṁ svārthē svayaṁ sākṣitvaṁ dadāmi yaśca mama tātō māṁ prēritavān sōpi madarthē sākṣyaṁ dadāti|
19 ”Hvor er far din?” spurte de. Jesus svarte:”Dere vet ikke hvem jeg er, og derfor vet dere heller ikke hvem min Far i himmelen er. Dersom dere kjente meg, ville dere også kjenne ham.”
tadā tē'pr̥cchan tava tātaḥ kutra? tatō yīśuḥ pratyavādīd yūyaṁ māṁ na jānītha matpitarañca na jānītha yadi mām akṣāsyata tarhi mama tātamapyakṣāsyata|
20 Dette sa Jesus da han underviste i templet, mens han oppholdt seg nær plassen der tempelkisten står. Ingen grep ham etter som tidspunktet som Gud hadde bestemt for at han skulle bli tatt til fange, ennå ikke var kommet.
yīśu rmandira upadiśya bhaṇḍāgārē kathā ētā akathayat tathāpi taṁ prati kōpi karaṁ nōdatōlayat|
21 Jesus sa seinere til de religiøse lederne:”Jeg går bort, og dere kommer til å lete etter meg, men dere vil dø uten å få tilgivelse for syndene deres. Dit jeg går, kan dere ikke komme.”
tataḥ paraṁ yīśuḥ punaruditavān adhunāhaṁ gacchāmi yūyaṁ māṁ gavēṣayiṣyatha kintu nijaiḥ pāpai rmariṣyatha yat sthānam ahaṁ yāsyāmi tat sthānam yūyaṁ yātuṁ na śakṣyatha|
22 De religiøse lederne sa:”Vil han ta sitt eget liv etter som han sier:’Dit jeg går, kan dere ikke komme’?”
tadā yihūdīyāḥ prāvōcan kimayam ātmaghātaṁ kariṣyati? yatō yat sthānam ahaṁ yāsyāmi tat sthānam yūyaṁ yātuṁ na śakṣyatha iti vākyaṁ bravīti|
23 Jesus sa:”Dere kommer fra det jordiske, og jeg kommer fra det himmelske. Dere tilhører denne verden, jeg tilhører den ikke.
tatō yīśustēbhyaḥ kathitavān yūyam adhaḥsthānīyā lōkā aham ūrdvvasthānīyaḥ yūyam ētajjagatsambandhīyā aham ētajjagatsambandhīyō na|
24 Det var derfor jeg sa at dere vil dø uten å få tilgivelse for syndene deres, for dersom dere ikke tror at jeg er den jeg er, da får dere ikke tilgivelse for syndene deres.”
tasmāt kathitavān yūyaṁ nijaiḥ pāpai rmariṣyatha yatōhaṁ sa pumān iti yadi na viśvasitha tarhi nijaiḥ pāpai rmariṣyatha|
25 ”Hvem er du da”, spurte de. Han svarte:”Jeg er den som jeg alltid har sagt at jeg er.
tadā tē 'pr̥cchan kastvaṁ? tatō yīśuḥ kathitavān yuṣmākaṁ sannidhau yasya prastāvam ā prathamāt karōmi saēva puruṣōhaṁ|
26 Jeg har mye å si om dere og mye å dømme dere for, men jeg gjør det ikke. Mitt oppdrag er å fortelle alle mennesker om det jeg har hørt av ham som har sendt meg, og han snakker sant.”
yuṣmāsu mayā bahuvākyaṁ vakttavyaṁ vicārayitavyañca kintu matprērayitā satyavādī tasya samīpē yadahaṁ śrutavān tadēva jagatē kathayāmi|
27 Fortsatt forsto de ikke at han snakket om sin Far i himmelen.
kintu sa janakē vākyamidaṁ prōkttavān iti tē nābudhyanta|
28 Da sa Jesus:”Når dere har løftet meg opp, Menneskesønnen, kommer dere til å forstå at jeg er den jeg er og at jeg aldri gjør noe av meg selv, men bare sier det som min Far i himmelen har lært meg.
tatō yīśurakathayad yadā manuṣyaputram ūrdvva utthāpayiṣyatha tadāhaṁ sa pumān kēvalaḥ svayaṁ kimapi karmma na karōmi kintu tātō yathā śikṣayati tadanusārēṇa vākyamidaṁ vadāmīti ca yūyaṁ jñātuṁ śakṣyatha|
29 Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det han vil.”
matprērayitā pitā mām ēkākinaṁ na tyajati sa mayā sārddhaṁ tiṣṭhati yatōhaṁ tadabhimataṁ karmma sadā karōmi|
30 Da Jesus sa dette, var det mange som begynte å tro at han var sendt av Gud.
tadā tasyaitāni vākyāni śrutvā bahuvastāsmin vyaśvasan|
31 Jesus sa til dem av folket som begynte å tro at han var kommet fra Gud:”Dersom dere virkelig vil bli disiplene mine, må dere leve etter det jeg har lært dere.
yē yihūdīyā vyaśvasan yīśustēbhyō'kathayat
32 Gjør dere det, kommer dere til å lære Gud å kjenne, og han vil sette dere fri.”
mama vākyē yadi yūyam āsthāṁ kurutha tarhi mama śiṣyā bhūtvā satyatvaṁ jñāsyatha tataḥ satyatayā yuṣmākaṁ mōkṣō bhaviṣyati|
33 De sa:”Vi stammer fra Abraham og har aldri vært slaver under noen. Hvorfor sier du da at Gud skal sette oss fri?”
tadā tē pratyavādiṣuḥ vayam ibrāhīmō vaṁśaḥ kadāpi kasyāpi dāsā na jātāstarhi yuṣmākaṁ muktti rbhaviṣyatīti vākyaṁ kathaṁ bravīṣi?
34 Jesus svarte:”Jeg forsikrer dere at dere er slaver under synden hver eneste en.
tadā yīśuḥ pratyavadad yuṣmānahaṁ yathārthataraṁ vadāmi yaḥ pāpaṁ karōti sa pāpasya dāsaḥ|
35 En slave får ikke bli i familien for alltid, men en som er sønn hører alltid til i familien. (aiōn g165)
dāsaśca nirantaraṁ nivēśanē na tiṣṭhati kintu putrō nirantaraṁ tiṣṭhati| (aiōn g165)
36 Dersom jeg, Sønnen, får sette dere fri fra slaveriet deres, blir dere virkelig fri.
ataḥ putrō yadi yuṣmān mōcayati tarhi nitāntamēva mukttā bhaviṣyatha|
37 Jeg vet at dere stammer fra Abraham, men likevel forsøker noen av dere å drepe meg, etter som budskapet mitt ikke har nådd inn i hjertene deres.
yuyam ibrāhīmō vaṁśa ityahaṁ jānāmi kintu mama kathā yuṣmākam antaḥkaraṇēṣu sthānaṁ na prāpnuvanti tasmāddhētō rmāṁ hantum īhadhvē|
38 Jeg forteller dere det jeg selv har sett hos min Far i himmelen, men dere følger de rådene dere har fått fra ham som er deres far.”
ahaṁ svapituḥ samīpē yadapaśyaṁ tadēva kathayāmi tathā yūyamapi svapituḥ samīpē yadapaśyata tadēva kurudhvē|
39 ”Vi har Abraham til far”, forklarte de på nytt.”Nei”, sa Jesus,”for dersom dere var barn av Abraham, da ville dere gjøre de gjerningene som Abraham gjorde.
tadā tē pratyavōcan ibrāhīm asmākaṁ pitā tatō yīśurakathayad yadi yūyam ibrāhīmaḥ santānā abhaviṣyata tarhi ibrāhīma ācāraṇavad ācariṣyata|
40 Nå forsøker dere i stedet å drepe meg, etter som jeg har fortalt det sanne budskapet som jeg har hørt fra Gud. Det ville aldri Abraham ha gjort.
īśvarasya mukhāt satyaṁ vākyaṁ śrutvā yuṣmān jñāpayāmi yōhaṁ taṁ māṁ hantuṁ cēṣṭadhvē ibrāhīm ētādr̥śaṁ karmma na cakāra|
41 Nei, dere handler på samme viset som han som er deres virkelige far.” De svarte:”Vi er ikke født utenfor ekteskap. Vår virkelige far er Gud selv.”
yūyaṁ svasvapituḥ karmmāṇi kurutha tadā tairukttaṁ na vayaṁ jārajātā asmākam ēkaēva pitāsti sa ēvēśvaraḥ
42 Men Jesus sa:”Dersom Gud var far deres, da ville dere elske meg, for jeg har kommet til dere fra Gud. Det var ikke mitt eget påfunn å komme, men Gud har gitt meg oppdraget mitt og har sendt meg hit.
tatō yīśunā kathitam īśvarō yadi yuṣmākaṁ tātōbhaviṣyat tarhi yūyaṁ mayi prēmākariṣyata yatōham īśvarānnirgatyāgatōsmi svatō nāgatōhaṁ sa māṁ prāhiṇōt|
43 Hvorfor forstår dere ikke det jeg sier? Jo, fordi dere nekter å høre på budskapet mitt.
yūyaṁ mama vākyamidaṁ na budhyadhvē kutaḥ? yatō yūyaṁ mamōpadēśaṁ sōḍhuṁ na śaknutha|
44 Dere er barn til djevelen, og dere elsker å gjøre som han vil. Han var en morder fra begynnelsen av og har aldri sagt noe som er sant. Nei, han er tvers i gjennom falsk. Når han lyver, avslører han det som bor i ham, for han har alltid løyet, og han er den som er far til alle løgner.
yūyaṁ śaitān pituḥ santānā ētasmād yuṣmākaṁ piturabhilāṣaṁ pūrayatha sa ā prathamāt naraghātī tadantaḥ satyatvasya lēśōpi nāsti kāraṇādataḥ sa satyatāyāṁ nātiṣṭhat sa yadā mr̥ṣā kathayati tadā nijasvabhāvānusārēṇaiva kathayati yatō sa mr̥ṣābhāṣī mr̥ṣōtpādakaśca|
45 Jeg sier sannheten, og derfor nekter dere å tro på meg.
ahaṁ tathyavākyaṁ vadāmi kāraṇādasmād yūyaṁ māṁ na pratītha|
46 Finnes det noen av dere som kan bevise at jeg har syndet? Hvorfor tror dere ikke på meg, til tross for at jeg sier sannheten?
mayi pāpamastīti pramāṇaṁ yuṣmākaṁ kō dātuṁ śaknōti? yadyahaṁ tathyavākyaṁ vadāmi tarhi kutō māṁ na pratitha?
47 Den som har Gud til sin far, tar imot Guds budskap. Når dere nå nekter å ta imot budskapet mitt, da beviser det at dere ikke har Gud til far.”
yaḥ kaścana īśvarīyō lōkaḥ sa īśvarīyakathāyāṁ manō nidhattē yūyam īśvarīyalōkā na bhavatha tannidānāt tatra na manāṁsi nidhadvē|
48 Folket som hørte dette, ropte i sinne til Jesus:”Du er ikke noe annet enn en samaritan som er besatt av en ond Ånd!”
tadā yihūdīyāḥ pratyavādiṣuḥ tvamēkaḥ śōmirōṇīyō bhūtagrastaśca vayaṁ kimidaṁ bhadraṁ nāvādiṣma?
49 Jesus svarte:”Nei, jeg er ikke besatt. Jeg ærer min Far i himmelen, men dere håner meg.
tatō yīśuḥ pratyavādīt nāhaṁ bhūtagrastaḥ kintu nijatātaṁ sammanyē tasmād yūyaṁ mām apamanyadhvē|
50 Jeg er ikke ute etter å bli æret, det finnes en som vil ære meg, og det er han som avgjør om jeg har rett eller ikke.
ahaṁ svasukhyātiṁ na cēṣṭē kintu cēṣṭitā vicārayitā cāpara ēka āstē|
ahaṁ yuṣmabhyam atīva yathārthaṁ kathayāmi yō narō madīyaṁ vācaṁ manyatē sa kadācana nidhanaṁ na drakṣyati| (aiōn g165)
52 Da sa folket:”Nå vet vi at du er besatt av en ond Ånd. Til og med Abraham døde, og også profetene som bar fram Guds budskap. Og enda sier du at alle de som lever i tråd med din undervisning, skal ikke dø. (aiōn g165)
yihūdīyāstamavadan tvaṁ bhūtagrasta itīdānīm avaiṣma| ibrāhīm bhaviṣyadvādinañca sarvvē mr̥tāḥ kintu tvaṁ bhāṣasē yō narō mama bhāratīṁ gr̥hlāti sa jātu nidhānāsvādaṁ na lapsyatē| (aiōn g165)
53 Du mener altså at du er større enn vår stamfar Abraham? Og større enn profetene, som også døde? Hvem tror du egentlig at du er?”
tarhi tvaṁ kim asmākaṁ pūrvvapuruṣād ibrāhīmōpi mahān? yasmāt sōpi mr̥taḥ bhaviṣyadvādinōpi mr̥tāḥ tvaṁ svaṁ kaṁ pumāṁsaṁ manuṣē?
54 Da svarte Jesus:”Dersom jeg opphøyer og ærer meg selv, da betyr mitt skryt ingenting. Men det er min Far i himmelen som opphøyer og ærer meg, han som dere påstår er deres Gud.
yīśuḥ pratyavōcad yadyahaṁ svaṁ svayaṁ sammanyē tarhi mama tat sammananaṁ kimapi na kintu mama tātō yaṁ yūyaṁ svīyam īśvaraṁ bhāṣadhvē saēva māṁ sammanutē|
55 Likevel kjenner dere ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa noe annet, ville jeg være en like stor løgner som dere er. Men det er sant at jeg kjenner ham og alltid er lydig mot ham.
yūyaṁ taṁ nāvagacchatha kintvahaṁ tamavagacchāmi taṁ nāvagacchāmīti vākyaṁ yadi vadāmi tarhi yūyamiva mr̥ṣābhāṣī bhavāmi kintvahaṁ tamavagacchāmi tadākṣāmapi gr̥hlāmi|
56 Deres stamfar Abraham gledet seg til å få se meg komme. Og han fikk se meg og ble glad.”
yuṣmākaṁ pūrvvapuruṣa ibrāhīm mama samayaṁ draṣṭum atīvāvāñchat tannirīkṣyānandacca|
57 Folket sa:”Du er ikke en gang 50 år, hvordan kan du da ha sett Abraham?”
tadā yihūdīyā apr̥cchan tava vayaḥ pañcāśadvatsarā na tvaṁ kim ibrāhīmam adrākṣīḥ?
58 Jesus svarte:”Jeg forsikrer dere at jeg er og var til før Abraham ennå var født!”
yīśuḥ pratyavādīd yuṣmānahaṁ yathārthataraṁ vadāmi ibrāhīmō janmanaḥ pūrvvakālamārabhyāhaṁ vidyē|
59 Da tok de opp steiner for å kaste på ham, men Jesus forsvant derfra og dro fra templet.
tadā tē pāṣāṇān uttōlya tamāhantum udayacchan kintu yīśu rguptō mantirād bahirgatya tēṣāṁ madhyēna prasthitavān|
