Hebreerne 3
1 Kjære søsken, dere tilhører Gud og har blitt innbudt til å leve i evig fellesskap med ham. Tenk på Jesus som vi bekjenner som vår øversteprest. Det var ham Gud sendte til jorden.
Wherefore, holy brethren, partakers of a heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our confession, [even] Jesus;
2 Tenk på hvordan Gud valgte ut Jesus til øversteprest, og hvor trofast Jesus var mot Gud. På samme måten var Moses trofast mot Gud i oppgaven med å lede Guds folk.
who was faithful to him that appointed him, as also was Moses in all his house.
3 Likevel var oppdraget Jesus har fått, mer ære verdt enn Moses sitt. Det er på samme måten som at en byggmester må bli mer æret enn det huset han har bygget.
For he hath been counted worthy of more glory than Moses, by so much as he that built the house hath more honour than the house.
4 Ja, hvert hus har en byggmester, og Gud er byggmesteren som står bak alt.
For every house is builded by some one; but he that built all things is God.
5 Visst nok var Moses trofast i å tjene alt Guds folk, men han ble likevel bare en tjener. Hans tjeneste var et forbilde på sannhetene Gud seinere ville avsløre.
And Moses indeed was faithful in all his house as a servant, for a testimony of those things which were afterward to be spoken;
6 Jesus Kristus derimot er Guds sønn. Han er trofast i oppgaven med å regjere over Guds folk. Dette folket er vi en del av dersom vi uten frykt holder fast ved håpet om å bli frelst for evig.
but Christ as a son, over his house; whose house are we, if we hold fast our boldness and the glorying of our hope firm unto the end.
7 Etter som Jesus Kristus nå er Herre over alle ting, sier Guds Hellige Ånd til oss:”Om dere i dag hører stemmen hans, da må dere lytte.
Wherefore, even as the Holy Ghost saith, Today if ye shall hear his voice,
8 Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør og satte meg på prøve i ørkenen.
Harden not your hearts, as in the provocation, Like as in the day of the temptation in the wilderness,
9 Der testet de min tålmodighet og utfordret meg. Det til tross for at i 40 års tid hadde de sett meg gjøre utallige mirakler.
Wherewith your fathers tempted [me] by proving [me], And saw my works forty years.
10 Derfor ble jeg sint på den generasjonen som da levde, og sa:’De handler alltid imot min vilje. De nekter å følge den loven jeg har gitt.’
Wherefore I was displeased with this generation, And said, They do alway err in their heart: But they did not know my ways;
11 I mitt sinne sverget jeg derfor en ed og sa:’De skal ikke få komme til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.’”
As I sware in my wrath, They shall not enter into my rest.
12 Pass derfor på, kjære søsken, at dere ikke blir fylt av onde tanker. Dere må ikke være troløse og slutter å holde dere til Gud, han som gir liv.
Take heed, brethren, lest haply there shall be in any one of you an evil heart of unbelief, in falling away from the living God:
13 I dag lyder kallet fra Kristus: Hold ut dag etter dag med å oppmuntre hverandre mens dere ennå har muligheten, slik at ingen blir fristet til å synde og bli harde og kalde.
but exhort one another day by day, so long as it is called Today; lest any one of you be hardened by the deceitfulness of sin:
14 Dersom vi helt til siste øyeblikk holder fast på den overbevisningen vi hadde da vi begynte å tro på Kristus, skal vi få del i alt godt sammen med ham.
for we are become partakers of Christ, if we hold fast the beginning of our confidence firm unto the end:
15 Glem ikke advarselen:”Dersom dere hører hans stemme i dag, da må dere lytte til ham. Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør.”
while it is said, Today if ye shall hear his voice, Harden not your hearts, as in the provocation.
16 Hvem var det som hørte Guds stemme og likevel gjorde opprør mot ham? Jo, det var de som sammen med Moses ble ledet ut av Egypt.
For who, when they heard, did provoke? nay, did not all they that came out of Egypt by Moses?
17 Og hvem var det som Gud seinere ble sint på i 40 år? Jo, det var de samme menneskene. De syndet mot Gud og måtte derfor dø i ørkenen.
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose carcases fell in the wilderness?
18 Og hvem tenkte Gud på da han til slutt sverget eden sin og sa:”De skal ikke få komme inn til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.” Jo, det var de samme menneskene. De nektet å tro på Gud.
And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to them that were disobedient?
19 Vi ser altså at det var på grunn av sin troløshet disse menneskene ikke fikk komme inn til hvileplassen Gud hadde forberedt for dem.
And we see that they were not able to enter in because of unbelief.
