Apostlenes-gjerninge 6

1 Antallet utsendinger økte raskt på denne tiden. Det oppsto en del misnøye blant de troende. De gresktalende jødene anklaget de innfødte jødene for å diskriminere enkene deres ved den daglige utdelingen av mat.

But, in these days, the disciples, multiplying, there arose a murmuring of the Grecian Jews against the Hebrews, in that, their widows, were being overlooked in the daily ministry.

2 Utsendingene kalte derfor alle inn til et møte og sa:”Vår hovedoppgave er å spre Guds budskap og ikke å skjøtte utdelingen av mat.

And the Twelve, calling near the throng of the disciples, said—It doth not seem, right, that, we, forsaking the word of God, should be ministering unto tables.

3 La oss derfor, kjære søsken, velge ut sju respekterte menn, som er fylte av Guds Ånd og som passer for denne oppgaven. Så kan de skjøtte utdelingen av mat og andre praktiske oppgaver.

But look out for yourselves, brethren, seven men from among you, who can be well-attested, full of Spirit and wisdom, —whom we will appoint over this need;

4 Vi kan heller disponere tiden vår til bønn og spre budskapet fra Gud.”

But, we, unto prayer and unto the ministry of the word, will give constant attention.

5 Alle syntes dette var et fornuftig forslag. De valgte ut følgende personer: Stefanus, en mann som var fylt av tro og Guds Hellige Ånd, Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus fra Antiokia, en mann som hadde konvertert til jødedommen og nå trodde på Jesus.

And the word was pleasing in the sight of all the throng; and they selected Stephen, a man full of faith and Holy Spirit, and Philip and Prochorus and Nicanor and Timon and Parmenas and Nicholaus, a proselyte of Antioch;

6 Disse sju ble ført fram for utsendingene, som innvieet dem til denne oppgaven ved å be og legge hendene på dem.

Whom they set before the Apostles, and, praying, they laid upon them their hands.

7 Budskapet om Jesus spredde seg nå til flere og flere. Antallet utsendinger i Jerusalem økte kraftig, og en mengde prester begynte også å tro.

And, the word of God, went on growing, and the number of the disciples in Jerusalem continued to multiply exceedingly; a great multitude of the priests also, were becoming obedient unto the faith.

8 Stefanus var fylt av Guds kjærlighet og kraft, og han gjorde merkelige mirakler og tegn blant folket.

Now, Stephen, full of favour and power, began to do great wonders and signs among the people.

9 En dag begynte noen menn fra den synagogen som ble kalt”De frigitte”, å diskutere med Stefanus. Dette var jøder fra Kyréne og Alexandria og fra provinsene Kilikia og Asia.

But there rose up certain of those out of the synagogue which is called [the synagogue] of them of Libertium and Cyrene and Alexandria, and certain of them from Cilicia and Asia, —disputing with Stephen;

10 Ingen av dem kunne hevde seg mot Stefanus som argumenterte med en visdom som var gitt ham av Guds Ånd.

And they could not withstand the wisdom and the Spirit with which he was speaking,

11 De overtalte derfor noen menn i all hemmelighet til å lyve om Stefanus og påstå at de hadde hørt ham snakke nedsettende om Moses og Gud.

Then, they set on men who were saying—We have heard him speaking profane things against Moses and God.

12 På det måten klarte de å de hisse opp både folket, lederne og de skriftlærde. De grep Stefanus og stilte ham fram for Det jødiske rådet.

And they stirred up the people and the elders and the scribes; and, coming upon him, they caught him away, and led him into the high-council.

13 Der fortsatte de falske vitnene med å si:”Denne mannen snakker hele tiden negativt om templet, og han angriper Moseloven.

And they set up false witnesses, who said—This man, ceaseth not speaking things against this holy place and the law;

14 Vi har selv hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal ødelegge templet og bryte ned de tradisjonene vi har fått fra Moses.”

For we have heard him saying—This Jesus the Nazarene, will overthrow this place, and will change the customs which, Moses, delivered unto us.

15 Mens dette pågikk, så alle i retten skarpt på Stefanus. De merket at ansiktet hans fikk en glans som hos en engel.

And, looking steadfastly at him, all they who were sitting in the high-council, saw his face, as if the face of a messenger;