Apostlenes-gjerninge 13
1 I menigheten i Antiokia var det profeter som bar fram budskap fra Gud, og andre som underviste. Det var: Barnabas, Simeon, som også ble kalt”den svarte”, Lukius fra Kyréne, Manaen, som var pleiebror til fyrst Herodes, og Saulus.
Now there were in Antioch, distributed through the existing assembly, —prophets and teachers: both Barnabas and Symeon who was called Niger, and Lucius the Cyrenian, Manaen also, Herod the tetrarch’s foster-brother, and Saul.
2 En gang da disse mennene tilba Herren og fastet, sa Guds Hellige Ånd:”Velg ut Barnabas og Saulus til en spesiell oppgave som jeg har valgt dem ut for.”
And, as they were publicly ministering unto the Lord and fasting, the Holy Spirit said—Separate forthwith unto me, Barnabas and Saul, unto the work whereunto I have called them.
3 Da de hadde fastet og bedt ytterligere en gang, la de hendene på de to og sendte dem ut på oppdraget.
Then, fasting and praying, and laying their hands upon them, they sent them away.
4 Etter at Barnabas og Saulus var blitt sendt ut av Guds Hellige Ånd, reiste de ned til Seleukia og seilte over til Kypros.
They, therefore, being sent forth by the Holy Spirit, went down unto Seleucia, and, from thence, sailed away unto Cyprus;
5 Den første byen de kom til, het Salamis. Der fant de fram til de jødiske synagogene og talte til folket om Jesus. Johannes Markus fulgte med som medarbeider.
And, coming to be in Salamis, they declared the word of God in the synagogues of the Jews; —and they had, John also, as an attendant.
6 De reiste fra by til by på hele øya og talte. Til slutt kom de til Pafos. Der møtte de en jødisk trollmann som het Barjesus. Han påsto at han kunne bringe budskap fra Gud.
And, passing through the whole island, as far as Paphos, they found a certain man, a magician, a false-prophet, a Jew, whose name was Bar-jesus;
7 Han brukte ofte å besøke den romerske landshøvdingen Sergius Paulus, som var en svært klok og forstandig mann. Landshøvdingen ba nå Barnabas og Saulus hjem til seg, etter som han ville høre budskapet om Jesus.
Who was with the proconsul, Sergius Paulus, an intelligent man. The same, calling for Barnabas and Saul, sought to hear the word of God.
8 Men trollmannen, som også ble kalt Elymas, motarbeidet dette og forsøkte å hindre landshøvdingen fra å tro.
But Elymas the magician, —for so, when translated, is his name, —withstood them; seeking to turn aside the proconsul from the faith.
9 Da ble Saulus, som også ble kalt Paulus, fylt av Guds Hellige Ånd. Han satte øynene i trollmannen og sa:
But Saul, who is also Paul, filled with Holy Spirit, looking steadfastly at him,
10 ”Du djevelens sønn, full av bedrageri og falskhet, en fiende til alt som er godt, vil du aldri slutte med å forvrenge budskapet om Herren Jesus?
Said—O full of all guile, and all recklessness! Son of an adversary! Enemy of all righteousness!—Wilt thou not cease to pervert the straight ways of the Lord?
11 Men nå har Herren bestemt at du skal bli straffet. Du skal bli totalt blind en tid.” I samme øyeblikk senket det seg tåke og mørke over trollmannen. Hjelpeløs begynte han å gå omkring og lete etter noen som kunne holde ham i hånden og føre ham fram.
Now, therefore, lo! the hand of the Lord is upon thee, and thou shalt be blind, not seeing the sun, until a fitting time. And, instantly, there fell upon him a mist and darkness; and, going about, he was seeking such as might lead him by the hand.
12 Da landshøvdingen så det som skjedde, begynte han å tro. Han var helt forundret over det han hadde fått lære om Herren Jesus.
Then, the proconsul, seeing what had happened, believed, being amazed at the teaching of the Lord.
13 Paulus og følget hans reiste fra Pafos og seilte til Perge i provinsen Pamfylia. Der forlot de Johannes Markus og reiste tilbake til Jerusalem.
And, setting sail from Paphos, Paul’s company came into Perga of Pamphylia; but, John, withdrawing from them, returned unto Jerusalem.
14 Barnabas og Paulus fortsatte til Antiokia, en by i provinsen Pisidia. Da det ble hviledag, gikk de til synagogen for å være med på gudstjenesten.
They, however, passing through from Perga, arrived at Antioch of Pisidia; and, going into the synagogue on the sabbath-day, sat down.
15 Etter den vanlige opplesningen av Moseloven og profetene, snudde forstanderne for synagogen seg mot Paulus og Barnabas og sa:”Brødre, om dere har noe å bidra med som kan være oss til hjelp, så kom fram og si det!”
And, after the reading of the law and the prophets, the synagogue-rulers sent unto them, saying—Brethren! if there is in you a word of exhortation unto the people, say on.
16 Da reiste Paulus seg, ga tegn til alle om å være stille og sa:”Israelitter, og alle andre her som tilber Gud! Hør på meg!
And Paul, standing up, and making a sign with his hand, said—Ye men of Israel! and such as revere God! hearken: —
17 Israels Gud valgte seg ut forfedrene våre til å være hans eget folk. Han lot dem bli et stort folk mens de bodde som fremmede i Egypt. I sin tid førte han folket ut derfra på en mektig måte og reddet dem fra slaveriet.
The God of this people Israel, chose our fathers, and, the people, he exalted, by their sojourn in the land of Egypt, —and, with a high arm, brought he them out of it;
18 I 40 år hadde Gud tålmodighet mens de gikk i ørkenen.
And, for the time of about forty years, bare with their manners in the desert;
19 Han utryddet sju folk i Kanaan og ga landet deres til israelittene.
And, overthrowing seven nations in the land of Canaan, gave them their land as an inheritance—about four hundred and fifty years.
20 Alt dette tok omkring 450 år. Etter det lot han forskjellige dommere herske over folket, fram til den tiden da profeten Samuel styrte Israel.
And, after these things, he gave them judges, until Samuel the prophet.
21 Folket tigget om å få en konge, og Gud ga dem Saul, som var sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme. Han regjerte i 40 år.
And, from that time, they asked for themselves a king, and God gave them Saul, son of Kish, a man of the tribe of Benjamin, during forty years;
22 Men Gud avsatte ham og lot David bli konge i stedet. Gud sa om ham:’Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann som følger min vilje. Han vil gjøre alt det jeg sier til ham.’
And, setting him aside, raised up, David, unto them for king, —of whom he also said, bearing witness—I have found David, the son of Jesse, —[a man] according to my heart, who will do all my will.
23 Gud lovet kong David at en av etterkommerne hans skulle bli en frelser for Israels folk. Det er dette som nå har blitt virkelighet. Jesus er den som frelser oss.
From this man’s seed, hath God, according to promise, brought unto Israel, a saviour—Jesus:
24 Før Jesus trådte fram, forberedte døperen Johannes Israels folk ved å oppfordre alle til å forlate synden, vende om til Gud og la seg døpe.
John, beforehand proclaiming, before the face of his coming in, an immersion of repentance, unto all the people of Israel.
25 Da oppgaven til Johannes nærmet seg slutten, sa han:’Jeg er ikke den personen som Gud har lovet for å frelse dere. Han kommer etter meg, og han er så mektig at jeg ikke en gang er verdig til å knytte opp remmene på sandalene hans.’
And, as John was fulfilling his course, he was saying—Whom are ye supposing that I am? I, am not he! But lo! there cometh, after me, one of whom I am not worthy, the sandals of his feet, to loosen.
26 Hør etter det jeg sier, dere som er etterkommere av Abraham, og alle andre som tilber Gud! Denne frelse gjelder oss alle.
Brethren! sons of the race of Abraham, and those who among you revere God, —unto you, hath this word of salvation been sent forth.
27 Folket i Jerusalem og lederne deres forsto ikke hvem Jesus var. De skjønte ikke at han var den som Gud talte om ved profetene, til tross for at de hadde hørt profetene sitt budskap bli lest hver uke på hviledagen. Derfor dømte de ham til døden, og gjennom det som skjedde, ble det til virkelighet som Gud hadde forutsagt.
For, they who were dwelling in Jerusalem, and their rulers, not recognising him, have, by judging him, fulfilled, the very voices of the prophets which every sabbath are being read;
28 Ja, til tross for at de ikke kunne finne noen gyldig grunn til å henrette ham, ba de Pilatus om å drepe ham.
And, though no single cause of death they found, yet claimed they of Pilate that he should be slain.
29 Da de hadde sluttført alt som står i Skriften når det gjelder Jesu død, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav.
And, when they had finished all those things which, concerning him, had been written, taking him down from the tree, they put him in a tomb.
30 Men Gud vakte ham opp fra de døde.
But, God, raised him from among the dead:
31 Jesus viste seg mange ganger i de følgende dagene for dem som hadde fulgt ham fra Galilea til Jerusalem. Det er disse som nå forteller om ham for Israels folk.
Who appeared, during many days, unto them who had come up with him from Galilee unto Jerusalem; who, indeed, [now] are his witnesses unto the people.
32 Nå har turen kommet til dere. Vi er her for å fortelle de glade nyhetene om at Gud, nettopp i våre dager, har innfridd løftet sitt til forfedrene ved å vekke Jesus opp fra de døde. Det er om ham den andre salmen i Salmenes bok forteller, når den sier:’Du er min sønn. I dag har jeg blitt din Far.’
We, therefore, unto you, bring the good news, as to the promise which, unto our fathers, was made, —
That God hath fulfilled, the same, for our children, by raising up Jesus: as also, in the second psalm, it is written—My son, art, thou: I, this day, have begotten thee.
34 For Gud hadde lovet at Jesus skulle stå opp fra de døde og aldri mer behøve å dø. Det forklarte han med ordene:’Jeg skal innfri mitt Hellige og pålitelige løfte og gi dere alt det gode jeg lovet David.’
And, in that he raised him from among the dead, no more destined to return unto corruption, on this wise hath he spoken—I will give unto you the faithful lovingkindnesses of David.
35 Det løfte han tenkte på, var dette:’Du skal ikke la din Hellige tjener gå til grunne.’
Wherefore also, in a different [place], he saith—Thou wilt not give thy man of lovingkindness to see corruption.
36 Dette løfte handler ikke om David, for da David hadde tjent folket i trå med Guds vilje, døde han, ble begravd, og kroppen hans gikk til grunne.
For, David, indeed, unto his own generation having done service, by the counsel of God, fell asleep, and was added unto fathers, and saw corruption;
37 Nei, det handler om en annen, en som Gud vakte opp fra de døde, der kroppen ikke gikk til grunne.
But, he whom God hath raised, did not see corruption.
38 Mine venner, hør etter på det jeg har å si! Det er ved denne mannen, Jesus, som dere kan få tilgivelse for syndene deres.
Be it known unto you, therefore, brethren, —that, through this man, unto you, remission of sins is declared;
39 Alle som tror på ham, blir skyldfri innfor Gud, noe dere aldri kunne oppnå gjennom det å følge Moseloven.
And, from all things from which ye could not, by the law of Moses, be justified, by this man, everyone that believeth, is justified.
40 Derfor må dere passe nøye på. Ikke la dere bli rammet av det Gud advarer dere mot ved profetene:
Be taking heed, therefore, lest that come upon you which hath been spoken in the prophets—
41 ’Pass nøye på, dere som håner sannheten. Dere vil undre dere og bli til intet. Jeg vil gjøre noe stort i deres tid, noe som dere ikke kommer til å tro den dagen de forteller det for dere.’”
See, ye despisers, and marvel, and disappear: in that, a work, am, I, working in your days, —a work, which in nowise will ye believe, though one relate it in full unto you.
42 Da gudstjenesten var over og Paulus og Barnabas dro fra synagogen, ba folket at de måtte komme tilbake neste uke på hviledagen, slik at de kunne få høre mer.
And, as they were going out, they kept on beseeching that, on the ensuing sabbath, might be spoken unto them these things.
43 Mange jøder, og andre som tilba Israels Gud, passet på å holde seg nær Paulus og Barnabas som talte til dem og oppfordret:”Fortsett å leve fast forankret i Guds godhet og tilgivelse.”
And, when the congregation was broken up, there followed many of the Jews, and of the devout proselytes, with Paul and Barnabas; who, indeed, in speaking unto them, went on persuading them to abide in the favour of God.
44 På hviledagen en uke seinere, kom nesten hele byen for å høre budskapet om Herren Jesus.
And, on the coming sabbath, almost all the city, was gathered together, to hear the word of God.
45 Da de religiøse lederne så alt folket, ble de misunnelse og begynte å håne Paulus og latterliggjøre alt han sa.
But, the Jews, seeing, the multitudes, were filled with jealousy, —and began speaking against the things which, by Paul, were being spoken, defaming them.
46 Paulus og Barnabas svarte uten å nøle:”Dere jøder skulle være de første som fikk sjansen til å høre budskapet om Herren Jesus, men etter som dere avviser tilbudet og gjør dere selv uverdige til det evige livet, så vender vi oss nå til andre folk. (aiōnios g166)
And Paul and Barnabas, speaking boldly, said—Unto you, was it necessary, that the word of God should first be spoken: seeing ye are thrusting it from you, and, unworthy, are judging yourselves of the age-abiding life, lo! we turn unto the nations; (aiōnios g166)
47 Det er også det Herren har gitt oss befaling om, for det står i Skriften:’Jeg har gjort deg til et lys for alle folk, for at du skal frelse alle på hele jorden.’”
For so hath the Lord commanded us—I have set thee for a light of nations, that thou mayest be for salvation unto the end of the earth.
48 Da de som ikke var jøder, hørte dette, ble de svært glade og hyllet budskapet om Herren Jesus. Alle som var utsett til evig liv, begynte å tro. (aiōnios g166)
And they of the nations, hearing [this], began to rejoice, and to be glorifying God, and they believed—as many as had become disposed for life age-abiding. (aiōnios g166)
49 De glade nyhetene om Herren spredde seg i hele området.
And the word of the Lord went on to be carried through the whole country.
50 Men de religiøse lederne hisset opp de høytstående kvinnene som tilba Israels Gud. De ledende mennene i byen satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem bort fra området.
But, the Jews, urged on the devout women of the higher class, and the chief men of the city, and roused up a persecution against Paul and Barnabas, —and thrust them out from their bounds.
51 Begge ristet da støvet fra byens gater av føttene sine og bekymret seg ikke mer for innbyggerne, men fortsatte til byen Ikonium.
But they, shaking off the dust of their feet against them, came into Iconium.
52 Disiplene ble fylt av glede og Guds Hellige Ånd.
And, the disciples, were filled with joy, and with Holy Spirit.
