2 Korintierne 7

1 Kjære venner, Gud har lovet at vi skal få være hans eget folk. La oss derfor holde oss borte fra all synd, det være seg slikt som gjelder handlinger eller tanker. La oss vise respekt for det Gud har sagt og leve fullt og helt for ham.

Having therefore, my beloved, these promises, let us purify ourselves from all defilement of flesh and spirit, perfecting holiness in the fear of God.

2 Jeg ber enda en gang om at dere gir meg plass i hjertene. Jeg har ikke handlet urett, lurt eller utnyttet noen.

Receive us---we have injured no man, we have corrupted no one, we have over-reached no one.

3 Dette sier jeg ikke for at dere skal føle dere skyldige. Nei, jeg har allerede sagt at jeg elsker dere uansett hva som skjer.

I speak not this to condemn you: for I said before that ye are so much in our hearts that we could live and die with you.

4 Jeg stoler fullt og helt på dere og er svært stolt over dere. Nå har dere virkelig oppmuntret meg og gjort meg jublende glad midt i alle vanskelighetene mine.

I use much freedom of speech to you, and I boast much of you: I am filled with comfort, and superabound in joy above all our affliction.

5 Da jeg kom fram til Makedonia, fikk jeg ikke ro over meg. Rundt meg var det stridigheter, og innvendig var jeg fylt av frykt og uro.

For when we came into Macedonia, our flesh had no rest, but we were afflicted on every side; without were fightings, within were fears.

6 Men Gud, som oppmuntrer den som er nedtrykt, han møtte meg gjennom det at Titus kom.

But God, who comforteth those that are brought low, comforted us by the coming of Titus:

7 Det var ikke bare det at han kom som gjorde meg glad. Nei, det som virkelig gledet meg, var at han selv hadde blitt oppmuntret hos dere. Nå kunne han fortelle at dere lengtet etter besøket mitt, at dere var lei dere over det som hadde skjedd og at dere fortsatt ville meg alt godt.

and not only by his coming, but especially by the consolation wherewith he was comforted on your account, acquainting us with your earnest desire towards us, your grief, and your zeal for me; so that I rejoiced greatly.

8 Jeg angrer ikke lenger på at jeg sendte mitt første brev til dere, selv om jeg en tid var bekymret for hvordan dere ville reagere på det jeg skrev. Jeg innså at deres fortvilelse snart ville gå over.

For though I grieved you by my letter, I do not repent, though I did repent; for I perceive that that epistle grieved you, though it was but for a little while.

9 Nå er jeg i stedet glad, ikke for at dere ble lei dere, men fordi deres fortvilelse fikk dere til å vende om til Gud. Deres fortvilelse kom jo av at dere innså at dere hadde handlet galt mot Gud, og derfor skadet jeg ingen ved brevet mitt.

However, now I rejoice, not that ye were made sorry, but that ye sorrowed to repentance; for ye were grieved after a godly manner, so that ye received no damage from us.

10 Den fortvilelsen Gud lar oss kjenne, virker slik at vi vender om til ham og får evig liv. Denne type fortvilelse vil ingen behøve å angre på. Vanlig menneskelig fortvilelse derimot, den driver oss mot døden.

For godly sorrow worketh repentance to salvation not to be repented of: but the sorrow of the world worketh death.

11 Husk på så mye godt det har kommet ut av den fortvilelsen Gud lot dere føle. Dere stilte dere straks på min side. Dere ble opprørt over den synden som mannen i menigheten hadde begått. Dere ble urolige for konsekvensene det kunne få. Dere har lengtet etter meg og ville følge rådene mine og straffe den skyldige. Ja, dere gjorde alt for å handle rett.

For behold this very thing, that ye sorrowed after a godly manner, what diligence it wrought in you! yea, what apology, what indignation, what fear, what earnest desire, what zeal, what revenge! by all which ye have shewn yourselves to be clear in the affair.

12 Jeg skrev ikke brevet bare med tanke på den mannen som hadde syndet, eller på dere som måtte lide for det han gjorde. Jeg ville også at dere med Guds hjelp skulle innse hvor helhjertet dere egentlig støtter meg.

Wherefore if I wrote in such a manner to you, it was not merely on his account who had done the wrong, nor for his sake who had been injured; but that our care for you in the sight of God might be manifested among you.

13 Den iveren dere nå viser, har virkelig oppmuntret meg. Dessuten ble jeg veldig glad for Titus sin skyld. Han var så lykkelig og lettet etter å ha truffet dere.

We were therefore comforted by your consolation; and rejoiced the more at the joy of Titus, because his spirit was refreshed by you all;

14 Jeg hadde allerede før snakket med Titus hvor stolt jeg er over dere, og jeg trengte virkelig ikke å skjemmes over dere. Alt jeg hadde sagt til Titus om dere, viste seg å være sant, akkurat som alt det andre er sant som jeg har sagt.

and because if I boasted of any thing to him concerning you, I was not ashamed; but as we have spoken all things to you in truth, so likewise our boasting of you to Titus was truth.

15 Han elsker dere nå mer enn noen gang, etter som han husker med hvilken respekt dere lyttet til ham og var villige til å følge rådene hans.

And his bowels are exceedingly moved towards you, when he calls to mind the obedience of you all, how with fear and trembling ye received him.

16 Ja, jeg er virkelig glad for at jeg så fullt og helt kan stole på dere.

I rejoice therefore that in every thing I have confidence in you.