2 Korintierne 7
1 Kjære venner, Gud har lovet at vi skal få være hans eget folk. La oss derfor holde oss borte fra all synd, det være seg slikt som gjelder handlinger eller tanker. La oss vise respekt for det Gud har sagt og leve fullt og helt for ham.
Having therefore these promises, beloved, let us cleanse ourselves from all defilement of flesh and spirit, perfecting holiness in the fear of God.
2 Jeg ber enda en gang om at dere gir meg plass i hjertene. Jeg har ikke handlet urett, lurt eller utnyttet noen.
Open your hearts to us. We wronged no one. We corrupted no one. We took advantage of no one.
3 Dette sier jeg ikke for at dere skal føle dere skyldige. Nei, jeg har allerede sagt at jeg elsker dere uansett hva som skjer.
I say this not to condemn you, for I have said before, that you are in our hearts to die together and live together.
4 Jeg stoler fullt og helt på dere og er svært stolt over dere. Nå har dere virkelig oppmuntret meg og gjort meg jublende glad midt i alle vanskelighetene mine.
Great is my boldness of speech toward you. Great is my boasting on your behalf. I am filled with comfort. I overflow with joy in all our affliction.
5 Da jeg kom fram til Makedonia, fikk jeg ikke ro over meg. Rundt meg var det stridigheter, og innvendig var jeg fylt av frykt og uro.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
6 Men Gud, som oppmuntrer den som er nedtrykt, han møtte meg gjennom det at Titus kom.
Nevertheless, he who comforts the lowly, God, comforted us by the coming of Titus;
7 Det var ikke bare det at han kom som gjorde meg glad. Nei, det som virkelig gledet meg, var at han selv hadde blitt oppmuntret hos dere. Nå kunne han fortelle at dere lengtet etter besøket mitt, at dere var lei dere over det som hadde skjedd og at dere fortsatt ville meg alt godt.
and not by his coming only, but also by the comfort with which he was comforted in you, while he told us of your longing, your mourning, and your zeal for me; so that I rejoiced still more.
8 Jeg angrer ikke lenger på at jeg sendte mitt første brev til dere, selv om jeg en tid var bekymret for hvordan dere ville reagere på det jeg skrev. Jeg innså at deres fortvilelse snart ville gå over.
For though I made you sorry with my letter, I do not regret it, though I did regret it. For I see that my letter made you sorry, though just for a while.
9 Nå er jeg i stedet glad, ikke for at dere ble lei dere, men fordi deres fortvilelse fikk dere til å vende om til Gud. Deres fortvilelse kom jo av at dere innså at dere hadde handlet galt mot Gud, og derfor skadet jeg ingen ved brevet mitt.
I now rejoice, not that you were made sorry, but that you were made sorry to repentance. For you were made sorry in a godly way, that you might suffer loss by us in nothing.
10 Den fortvilelsen Gud lar oss kjenne, virker slik at vi vender om til ham og får evig liv. Denne type fortvilelse vil ingen behøve å angre på. Vanlig menneskelig fortvilelse derimot, den driver oss mot døden.
For godly sorrow works repentance to salvation, which brings no regret. But the sorrow of the world works death.
11 Husk på så mye godt det har kommet ut av den fortvilelsen Gud lot dere føle. Dere stilte dere straks på min side. Dere ble opprørt over den synden som mannen i menigheten hadde begått. Dere ble urolige for konsekvensene det kunne få. Dere har lengtet etter meg og ville følge rådene mine og straffe den skyldige. Ja, dere gjorde alt for å handle rett.
For look at this very thing, that you were made sorry in a godly way. What diligence it produced in you, what clearing of yourselves, what indignation, what fear, what longing, what zeal, what vindication. In everything you proved yourselves to be innocent in this matter.
12 Jeg skrev ikke brevet bare med tanke på den mannen som hadde syndet, eller på dere som måtte lide for det han gjorde. Jeg ville også at dere med Guds hjelp skulle innse hvor helhjertet dere egentlig støtter meg.
So although I wrote to you, I wrote not for his cause that did the wrong, nor for his cause that suffered the wrong, but that your earnest care for us might be revealed in you in the sight of God.
13 Den iveren dere nå viser, har virkelig oppmuntret meg. Dessuten ble jeg veldig glad for Titus sin skyld. Han var så lykkelig og lettet etter å ha truffet dere.
Therefore we have been comforted. In our comfort we rejoiced the more exceedingly for the joy of Titus, because his spirit has been refreshed by you all.
14 Jeg hadde allerede før snakket med Titus hvor stolt jeg er over dere, og jeg trengte virkelig ikke å skjemmes over dere. Alt jeg hadde sagt til Titus om dere, viste seg å være sant, akkurat som alt det andre er sant som jeg har sagt.
For if in anything I have boasted to him on your behalf, I was not disappointed. But as we spoke all things to you in truth, so our glorying also which I made before Titus was found to be truth.
15 Han elsker dere nå mer enn noen gang, etter som han husker med hvilken respekt dere lyttet til ham og var villige til å følge rådene hans.
His affection is more abundantly toward you, while he remembers all of your obedience, how with fear and trembling you received him.
16 Ja, jeg er virkelig glad for at jeg så fullt og helt kan stole på dere.
I rejoice that in everything I am of good courage concerning you.
