2 Korintierne 2

1 Jeg bestemte meg altså for å ikke reise til dere, så lenge det var en risiko for at besøket mitt skulle ende med at dere ble lei dere.

For my own sake, as well, I decided not to pay you another painful visit.

2 Jeg ville så gjerne selv bli glad over å treffe dere igjen. Dersom jeg først hadde gjort dere lei dere, hvordan kunne dere da gjøre meg glad?

If it is I who cause you pain, why, who is there to cheer me, except the person whom I am paining?

3 Derfor skrev jeg brevet i stedet, slik at jeg seinere kunne komme uten å bli skuffet. Dere er min store glede, og jeg er sikker på at dere vil gjøre meg glad.

So I wrote as I did because I was afraid that if I had come, I should have been pained by those who ought to have made me glad; for I felt sure that it was true of you all that my joy was in every case yours also.

4 Jeg var sterkt nedtrykt og bedrøvet da jeg skrev til dere, og tårene rant. Jeg ville jo ikke gjøre dere lei dere, men jeg ville bare vise hvor mye jeg elsker dere.

I wrote to you in sore trouble and distress of heart and with many tears, not to give you pain, but to let you see how intense a love I have for you.

5 Den mannen jeg skrev om, har ikke rent personlig skuffet meg. Nei, det er alle dere i menigheten som han har skuffet ved den måten dere handlet på. Det er det vel ingen overdrivelse å si?

Now whoever has caused the pain has not so much pained me, as he has, to some extent – not to be too severe – pained every one of you.

6 Mannen har nå blitt straffet nok, etter som nesten alle hos dere var enige i dommen mot ham.

The man to whom I refer has been sufficiently punished by the penalty inflicted by the majority of you;

7 Nå er det i stedet tid for å tilgi og oppmuntre, slik at han ikke blir fullstendig knust.

so that now you must take the opposite course, and forgive and encourage him, or else he may be overwhelmed by the intensity of his pain.

8 Se derfor til at dere møter han med all den kjærlighet dere kan.

So I entreat you to assure him of your love.

9 I mitt forrige brev skrev jeg at dere skulle straffe mannen. Det skrev jeg for å se om dere tenkte å følge rådene mine.

I had this further object, also, in what I wrote – to find out whether you might be relied on to be obedient in everything.

10 Nå vil jeg at dere slutter å straffe ham. Dersom dere tilgir ham, så gjør jeg det også, om jeg nå har noe å tilgi ham for. Kristus har jo gitt befaling om å tilgi og vil at vi skal leve i harmoni med hverandre.

Anyone you forgive, I forgive them, too. Indeed, for my part, whatever I have forgiven (if I have had to forgive anything), I have forgiven for your sakes, in the presence of Christ,

11 Gjør vi ikke det, kan Satan overliste oss. Vi vet hva han er ute etter.

so as to prevent Satan from taking advantage of us; for we are not ignorant of his devices.

12 Da jeg kom til byen Troas for å spre det glade budskapet om Herren Jesus Kristus, ga Herren meg mange muligheter til å tale til folket.

When I went to the district around Troas to tell the good news of the Christ, even though there was an opening for serving the Master,

13 Jeg kjente meg hele tiden urolig, etter som min medarbeider Titus fortsatt ikke hadde kommet med noen rapport fra dere. Derfor tok jeg avskjed med de troende og reiste videre hit til Makedonia.

I could get no peace of mind because I failed to find Titus, my friend; so I took leave of the people there, and went on to Macedonia.

14 Jeg takker Gud, han som har vunnet seier gjennom det Kristus gjorde, og som har gjort meg til sin slave. Nå må jeg marsjere med i hans triumftog over verden, for å spre det glade budskapet om Kristus til alle mennesker.

All thanks to God, who, through our union with the Christ, leads us in one continual triumph, and uses us to spread the sweet perfume of the knowledge of him in every place.

15 Mitt arbeid er som aromatisk røkelse som blir ofret til Gud. Til hans ære sprer jeg duften om Kristus til alle mennesker.

For we are the fragrance of Christ ascending to God – both among those who are in the path of salvation and among those who are in the path to ruin.

16 For dem som tror på budskapet og blir frelst, er dette en duft som feirer livet. De derimot som ikke tror på budskapet og derfor går evig fortapt, opplever det som duften av Guds påminnelse om dagen med straff og døden. Hvem er da verdige til å utføre et slikt arbeid?

To the latter we are a stench which arises from death and tells of death; to the former a fragrance which arises from life and tells of life. But who is equal to such a task?

17 Jo, bare den som har fellesskap med Kristus, som er sendt av Gud og ansvarlig for ham. Dere vet at jeg tilhører denne kategorien. Jeg er ikke som visse andre, som sprer budskapet for å tjene penger.

Unlike many people, we are not in the habit of making profit out of God’s message; but in all sincerity, and bearing God’s commission, we speak before him in union with Christ.