< Tauanga 24 >
1 A, no te kitenga o Paraama ko ta Ihowa i pai ai he manaaki i a Iharaira, kihai ia i haere me mua ra ki te whai i te mea makutu; engari i anga tona mata ki te koraha.
Men no tyktest Bileam sjå at det var Herrens vilje å velsigna Israel, og han gjekk ikkje burt og søkte teikn, som han fyrr hadde gjort; han vende andlitet mot øydemarki,
2 Na ka maranga nga kanohi o Paraama, a ka kite i a Iharaira e noho ana i o ratou iwi; nga ko te putanga mai o te wairua o te Atua ki a ia.
og såg utyver til han fekk auga på Israels-ætterne, som låg der sida um sida. Då kom Guds ande yver honom,
3 Na ka ara tana ki pepeha, ka mea, He ki tenei na Paraama, tama a Peoro, he ki hoki na te tangata i kopi ra tona kanohi:
og han kvad: «Segjer Bileam, Beors son, mæler mannen med augo att,
4 He ki na te tangata e rongo ana i nga kupu a te Atua, e kite ana i te whakakitenga a te Kaha Rawa, e taka iho ana, me te titiro ano ona kanohi:
han som høyrer ord i frå Gud, syner frå den Allsterke ser, med opna augo sigen ned:
5 Ano te pai o ou teneti, e Hakopa, o ou nohoanga, e Iharaira!
Kor gilde buder Jakob hev, kor gjæv ein bustad Israel!
6 Ano ko nga awaawa e takoto atu ana, rite tahi ano ki nga kari i te taha o te awa, ki nga aroe i whakatokia e Ihowa, ki nga hita i te taha o nga wai.
Som bekkjedalar breider seg, som aldehagar kring ei å, aloetrei Herren ol, og cedrarn’, attmed vatnet veks.
7 Ka maringi iho he wai i ana peere, a hei roto ana purapura i nga wai maha, ka nui ake hoki tona kingi i a Akaka, a ka kake tona kingitanga.
Utor hans byttor strøymer vatn, og vel hans åker vatna er. Hans konge yver Agag gjeng, og høgt hans rike hevjar seg.
8 Na te Atua ia i whakaputa mai i Ihipa; ko tona kaha, rite pu ki to te unikanga: ka pau nga iwi, ona hoariri, i a ia, ka whatiwhatiia e ia o ratou wheua, ka werohia hoki ratou ki ana pere.
Gud leid’ han or Egyptarland, ein urokse med sterke horn. Fiendefolki upp han et, og knokarn’ deira knasar han, med sine kolvar sund deim skyt.
9 I tapapa ia, i takoto, ano he raiona, ano he raiona katua: ma wai ia e whakaoho? ka manaakitia te tangata e manaaki ana i a koe, ka kanga hoki te tangata e kanga ana i a koe.
Som løva legg han seg til ro; kven vågar vel å vekkj’ han upp? Gud signe den som signar deg, og banne den som bannar deg!»
10 Na ka mura te riri o Paraka ki a Paraama, ka papaki ona ringa: na ka mea a paraka ki a Paraama, He kanga i oku hoariri i karanga ai ahau i a koe, na, ka toru nei au manaakitanga i a ratou.
Då vart Balak brennande harm på Bileam; han slo i hop henderne, og sagde til honom: «Eg kalla deg hit so du skulde beda vondt yver uvenerne mine, og no hev du velsigna deim tri gonger!
11 Na, rere atu aianei ki tou wahi: i mea ahau kia whakanuia rawatia koe; heoi, kua puritia nei koe e Ihowa kei whai kororia.
Far no heim med deg so fort du kann! Eg hadde tenkt å løna deg vel, men Herren hev meinka deg løni.»
12 Na ka mea atu a Paraama ki a Paraka, Kahore ianei ahau i korero, i mea ki au karere i unga ake ra e koe ki ahau,
Bileam svara: «Sagde eg det ikkje straks åt dei mennerne du sende til meg? -
13 Ahakoa i ki tona whare i te hiriwa, i te koura, e homai e Paraka ki ahau, e kore e ahei i ahau te whakawhiti ke i te kupu a Ihowa, te mea i te pai, i te kino ranei, i t toku ngakau ake; ko ta Ihowa e korero ai, ko tena taku e korero ai?
«Um Balak gjev meg huset sitt fullt av sylv og gull, » sagde eg, «so kann eg ikkje brjota Herrens bod og gjera noko etter min eigen hug, anten godt eller vondt; berre det Herren vil, kann eg tala.»
14 Na, ka haere tenei ahau ki toku iwi: haere mai, maku e whakaatu ki a koe ta tenei iwi e mea ai ki tou iwi i nga ra whakamutunga.
No fer eg heim att til folket mitt, men fyrst vil eg varsla deg kva dette folket kjem til å gjera men ditt folk i komande dagar.»
15 Na ka ara tana ki pepeha, ka mea, He ki tenei na Paraama, na te tama a Peoro, he ki hoki nga te tangata i kopi ra tona kanohi:
So bar han upp spådomen sin, og kvad: «Segjer Bileam, Beors son, mæler mannen med augo att,
16 He ki na te tangata, e rongo ana i nga kupu a te Atua, e mohio ana ki nga mea a te Runga Rawa, e kite nei i te whakakitenga mai a te Kaha Rawa, e taka iho ana, me te titiro ano ona kanohi:
han som høyrer ord ifrå Gud, vita fær det den Høgste veit, syner frå den Allsterke ser, med opna augo sigen ned:
17 E kite ano ahau i a ia, otiia kahore aianei: e titiro atu ahau ki a ia, otiia e kore e tata: tera e puta he Whetu i roto i a Hakopa, ka ara ake ano hoki he Hepeta i roto i a Iharaira, a ka patua e ia nga pito o Moapa, ka huna ano hoki e ia nga t ama katoa a Hete.
Eg skodar han, men ikkje no, eg augnar han, men ikkje nær - ei stjerna som or Jakob stig, eit spir som sprett or Israel! - Moabs tunnvangar trør han sund, og øyder ufredsætti ut.
18 A ka riro a Eroma, ka riro ano a Heira, ko ona hoariri nei era; a ka maia te mahi a Iharaira.
Edom vert eigedomen hans, og Se’ir slær han under seg, det uvenern’ hans åtte fyrr; stort velde vinn seg Israel.
19 A ka whai rangatiratanga tetahi e puta mai i roto i a Hakopa, a ka huna e ia nga morehu o te pa.
Av Jakob ris den råda skal; han ryd ut or byarn’ ut deim som frå bardagen hev berga seg.»
20 Na, ka titiro ia ki a Amareke, a ka ara tana ki pepeha, ka mea, Ko Amareke te timatanga o nga iwi; ko tona whakamutunga ia he whakangaromanga.
So såg han amalekitane. Då kvad han dette verset: «Fyrst utav folk er Amalek, men ein gong gjeng han og til grunns.»
21 Na, ka titiro ia ki te Keni, a ka ara tana ki pepeha, ka mea, He kaha tou nohoanga, kua hanga ano hoki tou ohanga ki te kamaka.
Og han såg kenitarne, og kvad: «Din bustad er ei borg so fast, på nuten hev ditt reir du bygt.
22 He ahakoa ra ka pau te Keni: a, whakaraua noatia koe e Ahiria.
Men endå vert det øydelagt snart fører Assur deg av stad.»
23 Na ka ara ano tana ki pepeha, ka mea, Aue, ko wai e ora, ina meatia tenei e te Atua?
So kvad han atter: «Ai, ei, kven vert vel etter då, når Gud let dette ganga fram?
24 A ka u mai he kaipuke i te taha o Kitimi, a ka tukinotia e ratou a Ahiria, ka tukinotia ano a Epere, ko ia ano hoki ka whakangaromia.
Med skip frå Kittimleidi kjem; dei døyver Assur, døyver deim som burtanfyre elvi bur, so dei og utor heimen kverv.»
25 Katahi ka whakatika a paraama, a haere ana, hoki ana ki tona wahi; me Paraka ano hoki i haere i tona ara.
So gjorde Bileam seg reidug, og for heim att, og Balak tok og på si leid.