< Salamo 107 >

1 Andriañeñe t’Iehovà, amy te Ie ro soa; nainai’e ty fiferenaiña’e.
Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn!
2 Ano izay ry jineba’ Iehovà— ry nijebañe’e am-pitàn-drafelahy,
So segjer Herrens utløyste, som han hev løyst ut or naudi,
3 vaho hinoloholo’e hirik’ amo taneo, boak’atiñanañe naho ­ahandrefañ’ añe, boak’ avaratse vaho hirik’ amy riakey.
som han hev sanka i hop frå landi, frå aust og frå vest, frå nord og frå havet.
4 Nirererere ambabangoañ’ añe iereo, an-dratraratra ao, tsy nahaonin-drova fimoneñañe.
Dei for vilt i øydemarki, i vegløysa, dei fann ingen by til å bu i.
5 Nisalikoeñe naho taliñiereñe, nitoirañe añ’ova ao ty fiai’ iareo.
Hungrige og tyrste var dei, deira sjæl vanmegtast i deim.
6 Le nitoreo am’ Iehovà an-kaloviloviañe naho hinaha’e amo hasotria’iareoo,
Då ropa dei til Herren i si naud, or deira trengslor fria han deim ut,
7 Nindese’e mb’an-dalam-bantam-beo higodañe mb’an-drova fimoneñañe añe.
og han førde deim på rett veg, so dei gjekk til ein by dei kunde bu i.
8 Handriañe’ iereo t’Iehovà ty amy fiferenaiña’ey naho o fitoloña’e fanjaka amo ana’ondatioo,
Dei skal prisa Herren for hans miskunn og for hans under mot menneskjeborni,
9 fa nieneñe’e ty fiaiñe taliñiereñe, nanjañe’e raha soa ty troke nilimpoa.
for han metta den tyrste sjæl, og den hungrige sjæl fyllte han med godt.
10 Teo ty nitozòke añ’ieñe ao naho an-talinjon-kavilasy ao, rinohy an-kasotriañe naho vý,
Dei sat i myrker og daudeskugge, bundne i stakarsdom og jarn,
11 amy t’ie niody amo fepèn’Añahareo, vaho nañovok’ i famerea’ i Andindimoneñey.
av di dei hadde tråssa mot Guds ord og vanvyrdt råderne frå den Høgste.
12 Aa le nampibokohe’e ty arofo’ iareo am-pitromahañe, nampidaleandaleañe tsy amam-pañimba.
Og han bøygde deira hjarto med liding, dei snåva, og der var ingen hjelpar.
13 Le nitoreo am’ Iehovà t’ie niankoheke, le rinomba’e amo fikoretañeo;
Då ropa dei til Herren i si naud, frå deira trengslor frelste han deim.
14 naaka’e boak’ añ’ieñe naho an-talinjon-kavilasy ao, vaho nipoñafe’e o silisilio.
Han førde deim ut or myrker og daudeskugge, og deira band reiv han sund.
15 Handriañe’ iareo t’i Iehovà ty amy fiferenaiña’ey naho o halatsañe nanoe’e amo ana’ ondatioo,
Dei skal prisa Herren for hans miskunn og for hans under mot menneskjeborni;
16 amy te pinaratsà’e o lalam-bey torisìkeo naho pinozapoza’e o doda viñeo.
for han krasa koparportar og hogg sund jarnbommar.
17 Nampisotriañe o seretseo ty amo fiolà’eo, naho o tahi’eo.
Dårar var dei for sin brotsveg, og for sine misgjerningar vart dei plåga.
18 Nampangori’ ty fiai’ iareo ze atao hàneñe, ie nitotoke o lalam-bein-kavilasio.
Deira sjæl vart leid av all mat, og dei kom nær til daudens portar.
19 Le nitoreo am’ Iehovà t’ie niampoheke, vaho rinomba’e amo haemberañeo.
Då ropa dei til Herren i si naud; frå deira trengslor frelste han deim.
20 Nahitri’e i tsara’ey nahajangañe iareo vaho navotso’e amy kiboriy.
Han sende sitt ord og lækte deim og berga deim frå deira graver.
21 Andriañe’ iereo t’Iehovà ty amy fiferenaiña’ey naho o halatsañe fanoe’e amo ana’ondatioo,
Dei skal prisa Herren for hans miskunn og for hans under mot menneskjeborni
22 Ee t’ie hibanabana sorom- pañandriañañe naho hitalily o fitoloña’eo an-drebeke;
og ofra takkoffer og fortelja um hans verk med fagnad.
23 Ao ty mizotso mb’an-tsambo an-driake ey; o mpanao balibalik’ an-drano mieneneo,
Dei som for ut på havet med skip, og som dreiv handel på dei store vatni,
24 Fa niisa’ iareo o sata’ Iehovào, o halatsàñe fanoe’e an-dalekeo.
dei såg Herrens gjerningar og hans underverk på djupet.
25 Amy tsara’ey, nitroatse ty tio-bey, nampitoabotse o alon-driakeo.
Han tala og let det koma ein stormvind, og denne reiste havsens bylgjor.
26 Nionjomb’an-dindimb’eo iereo, vaho nizotso mb’an-dalek’ ao; nitranak’ ami’ty hekoheko’e ty fiai’iareo.
Dei for upp imot himmelen, dei for ned i djupi, deira sjæl miste modet i ulukka.
27 Nivembeñe, nisiotsiotse hoe jike; fonga nilesa ty hihi’ iareo.
Dei raga og tumla som drukne, og all deira visdom vart til inkjes.
28 Nitoreove’ iareo t’Iehovà an-kasosorañe, vaho natsoa’e an-kasotriañe.
Då ropa dei til Herren i si naud, or deira trengslor førde han deim ut.
29 Nampipendreñe’e i tio-beiy, le nitsiñe o onjan-driakeo.
Han let storm verta til stilla, og bylgjorne kringum deim tagna.
30 Niehake iereo te nibànatse, vaho nitehafe’e mb’amy fipalirañe nisalalaeñey.
Og dei vart glade då dei lagde seg, og han førde deim til den hamni dei ynskte.
31 Handriañe’ iereo t’Iehovà ty amy fiferenaiña’ey, naho o halatsañe fanoe’e amo ana’ ondatioo.
Dei skal prisa Herren for hans miskunn og for hans under mot menneskjeborni
32 Ee t’ie honjone’ iareo am-pivori’ ondatio vaho handrenge Aze ami’ty fiambesa’ o androanavio.
og høglova honom i folkesamling og lovsyngja honom der dei gamle sit saman.
33 Afote’e ho ratraratra o sakao, naho ho tane kankañe o torahañeo;
Han gjorde elvar til ei øydemark og vatskjeldor til eit turrlende,
34 ho fatran-tsira ty tane kobokara, ty ami’ty tsihavokara’ o mpitobok’ ama’eo.
fruktsamt land til ei saltheid, for deira vondskap skuld, som budde der.
35 Ampanginakinahe’e o tane mihedatseo, vaho ampanganahanae’e o kirikintañeo;
Han gjorde øydemark til innsjø og turrlende til vatskjeldor.
36 hampitobea’e o limpoañeo, hañoreña’iareo rova fimoneñañe.
Og han let hungrige bu der, og dei bygde ein by til å bu i.
37 Handrarake an-teteke ao iereo, naho hambole tetem-bahe, vaho hanonton-tsabo vokatse;
Og dei sådde åkrar og planta vinhagar, og dei fekk grøda til å hausta.
38 Tahie’e ka iereo hanaranàha’e maro, le tsy apo’e hiha-rìtse o añombe’eo.
Og han velsigna deim, og dei auka mykje, og av fe gav han deim ikkje lite.
39 Ie nitaketrake iereo, ninìke ami’ty famorekekeañe, naho fanilofañe, vaho anahelo;
So minka dei att og vart nedbøygde av trykk og trengsla og sorg.
40 ampidoaña’e ìnje o roandriañeo, ampiriorioe’e am-bangý tsy aman-dalañe añe,
Han som renner ut vanvyrdnad yver hovdingar og let deim villast i veglaus øydemark,
41 toe aonjo’e ambone’ o hasotriañeo i rarakey, vaho anoe hoe lia-raike o hasavereña’eo.
han lyfte upp den fatige or vesaldomen og auka ætterne som ei hjord.
42 Isa’ o vantañeo izay le mifale, fonga mamìm-bava ka ty hatsivokarañe.
Dei ærlege ser det og gled seg, og all vondskap let att sin munn.
43 Ia ty mahihitse, hiharaharà’e? ie ro mahafohiñe ty fiferenaiña’ Iehovà.
Den som er vis, han gjeve gaum etter dette, og dei må merke Herrens nådegjerningar.

< Salamo 107 >