< Joba 4 >

1 Le hoe ty natoi’ i Elifaze nte-Temane:
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 Hampihivivioke azo hao ty fimanea’ay rehak’ ama’o? fa Ia ty maha-lie-batañe tsy hivolañe?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Ingo te maro ty nanare’o, fa nampaozare’o ty fitañe mavozo.
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Fiatoa’ o mitsikapio o saontsi’oo; nampifatrare’o o ongotse mikoletrao;
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 F’ie nizò azo henaneo, ihe ka ty midazidazìtse; nioza ama’o, le minevenevetse;
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 Tsy o havañona’oo hao ty fatokisa’o vaho fitamà’o ty fahitin-dala’o?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 Ehe, tiahio hey: Ia ty nikoromake te nalio-tahiñe? Aia ty vañoñe naitoeñe?
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 Aa naho o nitreakoo: hambañe ty tatahe’ ty mpitraba-karatiañe, naho ty mpitongy kilily.
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 Ie mihomak’ ami’ty kofòn’ Añahare, mikoromak’ ami’ty fiforoaham-pifombo’e.
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 Mitromoro ty liona mireñetse ty liona romotse, fe poñafeñe o nifem-parasy tora’eo,
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 Mate ty liona-lahi’e te po-tsindroke, mibarakaike ty anan-diona rene’e,
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 Nasese amako añ’etake ty volañe, nitsepahen-tsòfiko ty nitangongoe’e.
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 Nitsakoreñe añ’aroñaron-kaleñe, ie lampon-drotse ondatio,
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 Niazo ty anifan-draho, nirevendreveñe, nampititititihe’e o taolako iabio.
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 Nihelañe añatrefan-tareheko eo ty angatse, niriñariña o volon-tsandrikoo.
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 Nijohan-dre, fe tsy nirendreko ty vinta’e; nitroatse aolo’ o masokoo ty vente’e, nianjiñe, le inao ty fiarañanañañe nanao ty hoe:
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 Ho to añatrefan’ Añahare hao t’i raolombelo? halio te amy Namboatse azey hao ondatio?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 Heheke ndra o mpitoro’eo tsy atokisa’e, mbore anisia’e lilatse o anjeli’eo,
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 Àntsake o mpimoneñe an-traño taneo, O faha’eo an-debok’ ao, ie ho pìneke aolo’ ty fizara!
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 Ie demok’ añivo’ ty manjirik’andro naho ty haleñe; modo kitro-katroke tsy ihaoñañe.
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Tsy nombotañe an-tro’e ao hao o talin-kivoho’eo? Ie mihomak’ avao, tsy aman-kilala!
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»

< Joba 4 >