Zabbuli 104
1 Weebaze Mukama, ggwe emmeeme yange. Ayi Mukama Katonda wange, oli mukulu nnyo; ojjudde obukulu n’ekitiibwa.
Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
2 Yeebika ekitangaala ng’ayeebikka ekyambalo n’abamba eggulu ng’eweema,
Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
3 n’ateeka akasolya k’ebisulo bye eby’oku ntikko kungulu ku mazzi; ebire abifuula amagaali ge, ne yeebagala ebiwaawaatiro by’empewo.
han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
4 Afuula empewo ababaka be, n’ennimi z’omuliro ogwaka abaweereza be.
Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
5 Yassaawo ensi ku misingi gyayo; teyinza kunyeenyezebwa.
Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
6 Wagibikkako obuziba ng’ekyambalo; amazzi ne gatumbiira okuyisa ensozi ennene.
Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
7 Bwe wagaboggolera ne gadduka; bwe gaawulira okubwatuka kwo ne gaddukira ddala;
For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
8 gaakulukutira ku nsozi ennene, ne gakkirira wansi mu biwonvu mu bifo bye wagategekera.
De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
9 Wagassizaawo ensalo ze gatasaana kusukka, na kuddayo kubuutikira nsi.
En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
10 Alagira ensulo ne zisindika amazzi mu biwonvu; ne gakulukutira wakati w’ensozi.
Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
11 Ne ganywesa ebisolo byonna eby’omu nsiko; n’endogoyi ne gazimalako ennyonta.
De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
12 Ebinyonyi eby’omu bbanga bizimba ebisu byabyo ku mabbali g’amazzi, ne biyimbira mu matabi.
Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
13 Afukirira ensozi ennene ng’osinziira waggulu gy’obeera; ensi n’ekkuta ebibala by’emirimu gyo.
Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
14 Olagira omuddo ne gukula okuliisa ente, n’ebirime abantu bye balima, balyoke bafune ebyokulya okuva mu ttaka.
Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
15 Ne wayini okusanyusa omutima gwe, n’ebizigo okwesiiga awoomye endabika ye, n’emmere okumuwa obulamu.
Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
16 Emiti gya Mukama gifuna amazzi mangi; gy’emivule gy’e Lebanooni gye yasimba.
Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
17 Omwo ebinyonyi mwe bizimba ebisu byabyo; ne ssekanyolya asula mu miti omwo.
der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
18 Ku nsozi empanvu eyo embulabuzi ez’omu nsiko gye zibeera; n’enjazi kye kiddukiro ky’obumyu.
De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
19 Wakola omwezi okutegeeza ebiro; n’enjuba bw’egwa n’eraga olunaku.
Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
20 Oleeta ekizikiza, ne buba ekiro; olwo ebisolo byonna eby’omu bibira ne biryoka bivaayo.
Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
21 Empologoma ento zikaabira emmere gye zinaalya; nga zinoonya ebyokulya okuva eri Katonda.
De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
22 Enjuba bw’evaayo ne zigenda, n’oluvannyuma ne zikomawo ne zigalamira mu mpuku zaazo.
Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
23 Abantu ne bagenda ku mirimu gyabwe, ne bakola okutuusa akawungeezi.
Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
24 Ayi Mukama, ebintu bye wakola nga bingi nnyo! Byonna wabikola n’amagezi ag’ekitalo; ensi ejjudde ebitonde byo.
Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
25 Waliwo ennyanja, nnene era ngazi, ejjudde ebitonde ebitabalika, ebintu ebirina obulamu ebinene era n’ebitono.
Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
26 Okwo amaato kwe gaseeyeeyera nga galaga eno n’eri; ne galukwata ge wakola mwe gabeera okuzannyiranga omwo.
Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
27 Ebyo byonna bitunuulira ggwe okubiwa emmere yaabyo ng’ekiseera kituuse.
Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
28 Bw’ogibiwa, nga bigikuŋŋaanya; bw’oyanjuluza engalo zo n’obigabira ebintu ebirungi ne bikkusibwa.
Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
29 Bw’okweka amaaso go ne byeraliikirira nnyo; bw’obiggyamu omukka nga bifa, nga biddayo mu nfuufu.
Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
30 Bw’oweereza Omwoyo wo, ne bifuna obulamu obuggya; olwo ensi n’ogizza buggya.
Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
31 Ekitiibwa kya Katonda kibeerengawo emirembe gyonna; era Mukama asanyukirenga ebyo bye yakola.
Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
32 Atunuulira ensi, n’ekankana; bw’akwata ku nsozi ennene, ne zinyooka omukka.
Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
33 Nnaayimbiranga Mukama obulamu bwange bwonna; nnaayimbanga nga ntendereza Katonda wange ennaku zonna ze ndimala nga nkyali mulamu.
Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
34 Ebirowoozo byange, nga nfumiitiriza, bimusanyusenga; kubanga mu Mukama mwe neeyagalira.
Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
35 Naye abakola ebibi baggweewo ku nsi; aboonoonyi baleme kulabikirako ddala. Weebaze Mukama, gwe emmeeme yange. Mumutenderezenga Mukama.
Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
