Yobu 29

1 Yobu n’ayongera okwogera nti,

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

2 “Nga nneegomba emyezi egyayita, ennaku Katonda mwe yali nga y’andabirira,

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

3 ettaala ye bwe yayakiranga omutwe gwange, n’ekitangaala kye bwe kyanjakiranga nga ntambulira mu kizikiza.

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

4 Mu biro we nabeerera ow’amaanyi, omukwano gwa Katonda omuyitirivu nga gukuuma amaka gange,

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

5 Ayinzabyonna bwe yali ng’akyali nange n’abaana bange nga bakyanneetoolodde,

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

6 n’ekkubo lyange nga lisiigiddwa omuzigo n’olwazi nga lunfukirira omugga ogw’amafuta.

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 “Bwe nalaganga ku mulyango gw’ekibuga ne ntuula ku ntebe mu kifo we baakubiranga enkiiko,

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

8 abavubuka abato bandabanga ne badda ebbali, abakadde ne basituka ne bayimirira;

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

9 abakungu ab’oku ntikko ne balekeraawo okwogera, ne bakwata ne ku mimwa;

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

10 ab’ebitiibwa ne balekeraawo okwogera, ennimi zaabwe ne zeesibira waggulu mu kamwa.

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

11 Buli kutu okwampuliranga nga kwesiima, era n’abo abandabanga nga basiima

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

12 kubanga nawonyanga abaavu abaakaabiranga obuyambi, n’abatalina bakitaabwe abatalina abayamba.

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

13 Omusajja ng’afa, y’ansabira omukisa, ne ndeetera omutima gwa nnamwandu okuyimba.

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

14 Ne nnyambala obutuukirivu ng’engoye zange, obwenkanya bwe bwali omunagiro gwange era ekitambala kye neesiba ku mutwe.

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

15 Nnali maaso g’abamuzibe era ebigere by’abalema.

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

16 Nnali kitaawe w’abanaku, ne nneyama okuwolereza besimanyiiko.

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

17 Namenyanga amannyo g’abakozi b’ebibi, ne nziggya mu kamwa kaabwe, be baali bakutte.

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 “Nalowooza nti, ‘Ndifiira mu nnyumba yange nga mpezezza ennaku zange nga nnyingi ng’omusenyu ogw’oku nnyanja.

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Omulandira gwange gulituuka mu mazzi, era n’omusulo gulibeera ku ttabi lyange okukeesa obudde.

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

20 Ekitiibwa kyange tekirikaddiwa mu nze, n’omutego gwange ogw’akasaale gusigale nga tegukaddiye mu mukono gwange.’

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

21 “Abantu beesunganga okumpuliriza, nga balindirira mu kasirise amagezi gange.

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

22 Bwe namalanga okwogera, nga tewaba addayo kwogera, ebigambo byange byagwanga mpola mpola mu matu gaabwe.

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

23 Bannindiriranga ng’enkuba ne banywa ebigambo byange ng’enkuba eya ttoggo.

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

24 Bwe nabamwenyeranga nga tebakikkiriza; ekitangaala ky’oku maaso gange kyali kya muwendo gye bali.

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

25 Nabasalirangawo eky’okukola, ne ntuula nga kabaka n’amaggye ge; nnali ng’abo ababeesabeesa abakungubazi.”

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.