< Psalmi 18 >
1 Dziedātāju vadonim, Dāvida, Tā Kunga kalpa, dziesma. Šīs dziesmas vārdus viņš runājis uz To Kungu, kad Tas Kungs viņu bija izglābis no visu ienaidnieku rokas un no Saula rokas; tad viņš sacīja: No sirds dziļuma es Tevi mīlēju, Kungs, mans stiprums.
Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd. Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!
2 Tas Kungs ir mans akmens kalns, mana pils un mans glābējs, mans stiprais Dievs, mans patvērums, uz ko es paļaujos, manas priekšturamās bruņas un mans pestīšanas rags un mans augstais palīgs.
Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.
3 Es piesaukšu To Kungu, kas teicams, tad es tapšu atpestīts no saviem ienaidniekiem.
Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
4 Nāves saites ap mani tinās, un Beliala(iznīcības) upes mani izbiedēja.
Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.
5 Elles saites mani apņēma, un nāves valgi mani pārvarēja. (Sheol )
Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. (Sheol )
6 Savās bēdās es piesaucu To Kungu un kliedzu uz savu Dievu, tad Viņš klausīja manu balsi no Sava nama, un mana brēkšana Viņa priekšā nāca Viņa ausīs.
I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.
7 Zeme tapa kustināta un drebēja, un kalnu pamati trīcēja un kustējās, kad Viņš apskaitās.
Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.
8 Dūmi uzkāpa no Viņa nāsīm, un rijoša uguns no Viņa mutes, zibeņi no Viņa iedegās.
Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
9 Viņš nolaida debesis un nokāpa, un tumsa bija apakš Viņa kājām.
Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
10 Un Viņš brauca uz ķeruba un skrēja, Viņš skrēja ātri uz vēja spārniem.
Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.
11 Viņš lika tumsību Sev par apsegu, Viņa dzīvoklis ap Viņu bija ūdeņu tumsība un biezi padebeši.
Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.
12 No spožuma Viņa priekšā šķēlās Viņa padebeši ar krusu un degošiem zibeņiem.
Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.
13 Tas Kungs lika pērkoniem rībēt no debesīm, un tas Visuaugstais pacēla Savu balsi, krusu un degošus zibeņus.
Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.
14 Un Viņš meta Savas bultas un tos izklīdināja, un daudz zibeņus un tos iztrūcināja.
Og han utsendte sine piler og spredte dem omkring - lyn i mengde og forvirret dem.
15 Un ūdeņu dziļumi rādījās un zemes pamati tapa atklāti no Tavas bāršanās, - ak Kungs, no Tavu nāšu dvašas pūšanas.
Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.
16 Viņš izstiepa roku no augstības un ņēma mani, Viņš mani izvilka no lieliem ūdeņiem.
Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
17 Viņš mani atpestīja no mana stiprā ienaidnieka un no maniem nīdētājiem, jo tie bija jo vareni ne kā es.
Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
18 Tie cēlās pret mani manā bēdu laikā; bet Tas Kungs bija mans patvērums.
De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
19 Un Viņš mani izveda klajumā, Viņš mani izrāva, jo Viņam bija labs prāts uz mani.
Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
20 Tas Kungs man atmaksā pēc manas taisnības, pēc manu roku šķīstības Viņš man atdod.
Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
21 Jo es esmu sargājis Tā Kunga ceļus, un neesmu atkāpies no sava Dieva.
For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.
22 Jo visas Viņa tiesas ir manā priekšā, un Viņa likumus es nelieku nost no sevis.
For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.
23 Bet es esmu bezvainīgs Viņa priekšā un sargos no grēkiem.
Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
24 Un Tas Kungs man atdos pēc manas taisnības, pēc manu roku šķīstības priekš Viņa acīm.
Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.
25 Pie tiem svētiem Tu rādies svēts un pie tiem sirdsskaidriem Tu rādies skaidrs.
Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,
26 Pie tiem šķīstiem Tu rādies šķīsts, un pie tiem pārvērstiem (un pretdabiskiem) Tu pārvērties (un maldini).
mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.
27 Jo bēdīgus ļaudis Tu atpestī un lepnas acis Tu pazemo.
For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.
28 Jo Tu apgaismo manu spīdekli; Tas Kungs, mans Dievs, dara gaišu manu tumsību.
For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.
29 Jo ar Tevi es varu sadauzīt kara spēku, un ar savu Dievu es varu lēkt pār mūriem.
For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.
30 Tā stiprā Dieva ceļš ir bezvainīgs, Tā Kunga valoda ir šķīsta, Viņš ir par priekšturamām bruņām visiem, kas uz Viņu paļaujas.
Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
31 Jo kur ir kāds Dievs kā vien Tas Kungs? Un kur ir kāds patvērums kā vien mūsu Dievs?
For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?
32 Dievs, tas mani apjož ar spēku un dara manus ceļus bezvainīgus.
Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,
33 Viņš man kājas dara kā stirnām, un mani uzceļ manā augstā vietā.
som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,
34 Viņš manu roku māca karot, tā ka mans elkonis uzvelk vara stopus.
som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
35 Un Tu man dod Savas pestīšanas priekšturamās bruņas, un Tava labā roka mani satur, un Tava laipnība mani paaugstina.
Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.
36 Maniem soļiem Tu esi darījis platu ceļu apakš manis, ka mani krimšļi nav slīdējuši.
Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
37 Es dzīšos pakaļ saviem ienaidniekiem un tos panākšu, un negriezīšos atpakaļ, kamēr tos būšu izdeldējis.
Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
38 Es tos sadauzīšu, ka tie nevarēs celties, tiem jākrīt apakš manām kājām.
Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.
39 Jo Tu mani apjozīsi ar spēku uz karu, Tu nospiedīsi apakš manis, kas pret mani ceļas.
Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
40 Tu maniem ienaidniekiem liksi bēgt manā priekšā, un savus nīdētājus es iznīcināšu.
Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.
41 Tie brēks, bet glābēja nav, uz To Kungu, bet Viņš tiem neatbild.
De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.
42 Es tos sagrūdīšu kā pīšļus vēja priekšā, un tos izārdīšu kā dubļus uz ielām.
Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.
43 Tu mani izglābsi no ļaužu ķildām, Tu mani iecelsi tautām par galvu; ļaudis, ko es nepazinu, man kalpos.
Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.
44 Tie man klausīs ar paklausīgām ausīm, svešnieku bērni manā priekšā mīlīgi rādīsies.
Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.
45 Svešinieku bērni nonīks un drebēdami izies no savām pilīm.
Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
46 Tas Kungs ir dzīvs, un slavēts lai ir mans patvērums, un augsti slavēts lai ir Dievs, mans Pestītājs.
Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,
47 Tas stiprais Dievs, kas man dod atriebšanu, un tautas nomet apakš manis;
den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
48 Kas mani izrauj no maniem ienaidniekiem; Tu mani paaugstini pār tiem, kas pret mani ceļas, Tu mani izglāb no varas darītājiem.
som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
49 Tāpēc, ak Kungs, es Tevi gribu slavēt starp tautām un dziedāt Tavam vārdam,
Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.
50 Jo Tu glābi Savu ķēniņu ar lielu glābšanu, un parādi žēlastību Savam svaidītam, Dāvidam un viņa dzimumam mūžīgi.
Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.