Psalmorum 137

1 David Hieremiae super flumina Babylonis illic sedimus et flevimus cum recordaremur Sion

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 in salicibus in medio eius suspendimus organa nostra

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 quia illic interrogaverunt nos qui captivos duxerunt nos verba cantionum et qui abduxerunt nos hymnum cantate nobis de canticis Sion

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 quomodo cantabimus canticum Domini in terra aliena

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 si oblitus fuero tui Hierusalem oblivioni detur dextera mea

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 adhereat lingua mea faucibus meis si non meminero tui si non praeposuero Hierusalem in principio laetitiae meae

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 memor esto Domine filiorum Edom diem Hierusalem qui dicunt exinanite exinanite usque ad fundamentum in ea

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 filia Babylonis misera beatus qui retribuet tibi retributionem tuam quam retribuisti nobis

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 beatus qui tenebit et adlidet parvulos tuos ad petram

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!