Job 37
1 super hoc expavit cor meum et emotum est de loco suo
For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
2 audite auditionem in terrore vocis eius et sonum de ore illius procedentem
Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
3 subter omnes caelos ipse considerat et lumen illius super terminos terrae
Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
4 post eum rugiet sonitus tonabit voce magnitudinis suae et non investigabitur cum audita fuerit vox eius
So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
5 tonabit Deus in voce sua mirabiliter qui facit magna et inscrutabilia
Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
6 qui praecipit nivi ut descendat in terram et hiemis pluviis et imbri fortitudinis suae
Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
7 qui in manu omnium hominum signat ut noverint singuli opera sua
Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
8 ingredietur bestia latibulum et in antro suo morabitur
Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
9 ab interioribus egreditur tempestas et ab Arcturo frigus
Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
10 flante Deo concrescit gelu et rursum latissimae funduntur aquae
Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
11 frumentum desiderat nubes et nubes spargunt lumen suum
Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
12 quae lustrant per circuitum quocumque eas voluntas gubernantis duxerit ad omne quod praeceperit illis super faciem orbis terrarum
og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
13 sive in una tribu sive in terra sua sive in quocumque loco misericordiae suae eas iusserit inveniri
anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
14 ausculta haec Iob sta et considera miracula Dei
Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
15 numquid scis quando praeceperit Deus pluviis ut ostenderent lucem nubium eius
Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
16 numquid nosti semitas nubium magnas et perfectas scientias
Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
17 nonne vestimenta tua calida sunt cum perflata fuerit terra austro
Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
18 tu forsitan cum eo fabricatus es caelos qui solidissimi quasi aere fusi sunt
Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
19 ostende nobis quid dicamus illi nos quippe involvimur tenebris
Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
20 quis narrabit ei quae loquor etiam si locutus fuerit homo devorabitur
Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
21 at nunc non vident lucem subito aer cogitur in nubes et ventus transiens fugabit eas
No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
22 ab aquilone aurum venit et ad Deum formidolosa laudatio
Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
23 digne eum invenire non possumus magnus fortitudine et iudicio et iustitia et enarrari non potest
Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
24 ideo timebunt eum viri et non audebunt contemplari omnes qui sibi videntur esse sapientes
Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
