Job 29
1 addidit quoque Iob adsumens parabolam suam et dixit
Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
2 quis mihi tribuat ut sim iuxta menses pristinos secundum dies quibus Deus custodiebat me
«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
3 quando splendebat lucerna eius super caput meum et ad lumen eius ambulabam in tenebris
då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
4 sicut fui in diebus adulescentiae meae quando secreto Deus erat in tabernaculo meo
slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
5 quando erat Omnipotens mecum et in circuitu meo pueri mei
då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
6 quando lavabam pedes meos butyro et petra fundebat mihi rivos olei
då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
7 quando procedebam ad portam civitatis et in platea parabant cathedram mihi
då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
8 videbant me iuvenes et abscondebantur et senes adsurgentes stabant
Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
9 principes cessabant loqui et digitum superponebant ori suo
hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
10 vocem suam cohibebant duces et lingua eorum gutturi suo adherebat
og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
11 auris audiens beatificabat me et oculus videns testimonium reddebat mihi
dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
12 quod liberassem pauperem vociferantem et pupillum cui non esset adiutor
Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
13 benedictio perituri super me veniebat et cor viduae consolatus sum
velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
14 iustitia indutus sum et vestivit me sicut vestimento et diademate iudicio meo
Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
15 oculus fui caeco et pes claudo
Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
16 pater eram pauperum et causam quam nesciebam diligentissime investigabam
Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
17 conterebam molas iniqui et de dentibus illius auferebam praedam
På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
18 dicebamque in nidulo meo moriar et sicut palma multiplicabo dies
Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
19 radix mea aperta est secus aquas et ros morabitur in messione mea
Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
20 gloria mea semper innovabitur et arcus meus in manu mea instaurabitur
mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
21 qui me audiebant expectabant sententiam et intenti tacebant ad consilium meum
Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
22 verbis meis addere nihil audebant et super illos stillabat eloquium meum
Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
23 expectabant me sicut pluviam et os suum aperiebant quasi ad imbrem serotinum
På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
24 si quando ridebam ad eos non credebant et lux vultus mei non cadebat in terram
Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
25 si voluissem ire ad eos sedebam primus cumque sederem quasi rex circumstante exercitu eram tamen maerentium consolator
Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.
