Ecclesiastes 1
1 verba Ecclesiastes filii David regis Hierusalem
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 vanitas vanitatum dixit Ecclesiastes vanitas vanitatum omnia vanitas
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 quid habet amplius homo de universo labore suo quod laborat sub sole
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 generatio praeterit et generatio advenit terra vero in aeternum stat
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 oritur sol et occidit et ad locum suum revertitur ibique renascens
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 gyrat per meridiem et flectitur ad aquilonem lustrans universa circuitu pergit spiritus et in circulos suos regreditur
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 omnia flumina intrant mare et mare non redundat ad locum unde exeunt flumina revertuntur ut iterum fluant
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 cunctae res difficiles non potest eas homo explicare sermone non saturatur oculus visu nec auris impletur auditu
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 quid est quod fuit ipsum quod futurum est quid est quod factum est ipsum quod fiendum est
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 nihil sub sole novum nec valet quisquam dicere ecce hoc recens est iam enim praecessit in saeculis quae fuerunt ante nos
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 non est priorum memoria sed nec eorum quidem quae postea futura sunt erit recordatio apud eos qui futuri sunt in novissimo
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 ego Ecclesiastes fui rex Israhel in Hierusalem
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 et proposui in animo meo quaerere et investigare sapienter de omnibus quae fiunt sub sole hanc occupationem pessimam dedit Deus filiis hominum ut occuparentur in ea
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 vidi quae fiunt cuncta sub sole et ecce universa vanitas et adflictio spiritus
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 perversi difficile corriguntur et stultorum infinitus est numerus
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 locutus sum in corde meo dicens ecce magnus effectus sum et praecessi sapientia omnes qui fuerunt ante me in Hierusalem et mens mea contemplata est multa sapienter et didicit
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 dedique cor meum ut scirem prudentiam atque doctrinam erroresque et stultitiam et agnovi quod in his quoque esset labor et adflictio spiritus
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 eo quod in multa sapientia multa sit indignatio et qui addit scientiam addat et laborem
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
