Canticum Canticorum 2
1 Ego flos campi, et lilium convallium.
Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.
2 Sicut lilium inter spinas, sic amica mea inter filias.
Som en lilje blandt torner, så er min venninne blandt de unge kvinner.
3 Sicut malus inter ligna silvarum, sic dilectus meus inter filios. Sub umbra illius quem desideraveram, sedi: et fructus eius dulcis gutturi meo.
Som et epletre blandt skogens trær, så er min elskede blandt de unge menn; i hans skygge lyster det mig å sitte, og hans frukt er søt for min gane.
4 Introduxit me in cellam vinariam, ordinavit in me charitatem.
Han har ført mig til vinhuset, og hans banner over mig er kjærlighet.
5 Fulcite me floribus, stipate me malis: quia amore langueo.
Styrk mig med druekaker, kveg mig med epler! For jeg er syk av kjærlighet.
6 Laeva eius sub capite meo, et dextera illius amplexabitur me.
Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høire favner mig.
7 Adiuro vos filiae Ierusalem per capreas, cervosque camporum, ne suscitetis, neque evigilare faciatis dilectam, quoadusque ipsa velit.
Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!
8 Vox dilecti mei, ecce iste venit saliens in montibus, transiliens colles:
Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.
9 similis est dilectus meus capreae, hinnuloque cervorum. en ipse stat post parietem nostrum respiciens per fenestras, prospiciens per cancellos.
Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennem vinduene, gjennem gitteret ser han inn.
10 En dilectus meus loquitur mihi: Surge, propera amica mea, columba mea, formosa mea, et veni.
Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!
11 Iam enim hiems transiit, imber abiit, et recessit.
For se, nu er vinteren omme, regnet har draget forbi og er borte;
12 Flores apparuerunt in terra nostra, tempus putationis advenit: vox turturis audita est in terra nostra:
blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land;
13 ficus protulit grossos suos: vineae florentes dederunt odorem suum. Surge, propera amica mea, speciosa mea, et veni:
fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå op, kom, min venninne, du min fagre, så kom da!
14 columba mea in foraminibus petrae, in caverna maceriae, ostende mihi faciem tuam, sonet vox tua in auribus meis: vox enim tua dulcis, et facies tua decora.
Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La mig se din skikkelse, la mig høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager.
15 Capite nobis vulpes parvulas, quae demoliuntur vineas: nam vinea nostra floruit.
Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.
16 Dilectus meus mihi, et ego illi, qui pascitur inter lilia
Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blandt liljene.
17 donec aspiret dies, et inclinentur umbrae. Revertere: similis esto, dilecte mi, capreae, hinnuloque cervorum super montes Bethel.
Innen dagen blir sval og skyggene flyr, vend om, min elskede, lik et rådyr eller en ung hjort på de kløftede fjell!
